Hvorfor er det så stor forskjell i kapasitene i helsevesenet/dps'ene i de forskjellige byene?

[AnonymBruker]

På noen dps poliklinikker så får man max 10 timer og så er det ut i enten ingenting eller til kommunen, mens andre byer så kan man gå så lenge man ønsker selv nesten

Og noen dps døgn avdelinger tilbyr brukerstyrte innleggelser og mange får slik avtale., mens andre byer ikke en gang har noe sånt tilbud. Noen får innleggelse bare for litt stabilisering av angst og depresjon, mens i andre byer blir man ikke innlagt om man er psykotisk eller suicidal en gang. 

Anonymkode: c35aa...573

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på dette, så jeg håper du får svar fra noen som har svar.

Jeg har også inntrykk av at det også er litt individuelt fra pasient til pasient innad i samme by/område. Forteller litt om hvorfor mitt inntrykk er slik i avsnittet under her. 

Jeg føler meg nesten litt fæl som sier det, men jeg er nok en av de heldige pasientene. Jeg har fått all den oppfølgingen jeg har søkt om og mer til. Og jeg har egentlig lurt veldig på hva det er som gjør at jeg får all denne hjelpen mens andre jeg har snakket med som bor i samme by/område har fått bare brøkdelen av det jeg har fått. Og det selv om mitt inntrykk er at de jeg har snakket med faktisk trenger hjelpen mer enn det jeg trenger den. Hva er det de tar med i betraktningen når de tar vurderingen på hvor mye hjelp hver enkelt pasient skal få? Har det med diagnose å gjøre? Min personlighet? Det at jeg selv nesten aldri ber om noe hjelp? 

Anonymkode: ec38d...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg lurer også på dette, så jeg håper du får svar fra noen som har svar.

Jeg har også inntrykk av at det også er litt individuelt fra pasient til pasient innad i samme by/område. Forteller litt om hvorfor mitt inntrykk er slik i avsnittet under her. 

Jeg føler meg nesten litt fæl som sier det, men jeg er nok en av de heldige pasientene. Jeg har fått all den oppfølgingen jeg har søkt om og mer til. Og jeg har egentlig lurt veldig på hva det er som gjør at jeg får all denne hjelpen mens andre jeg har snakket med som bor i samme by/område har fått bare brøkdelen av det jeg har fått. Og det selv om mitt inntrykk er at de jeg har snakket med faktisk trenger hjelpen mer enn det jeg trenger den. Hva er det de tar med i betraktningen når de tar vurderingen på hvor mye hjelp hver enkelt pasient skal få? Har det med diagnose å gjøre? Min personlighet? Det at jeg selv nesten aldri ber om noe hjelp? 

Anonymkode: ec38d...217

Ja det er jo rart hva forskjellen egentkig er eller om det er tilfeldigheter hvem man møter på, men hva slags diagnose har du da? Har du barn? Fungerer du godt? 

Anonymkode: c35aa...573

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det er jo rart hva forskjellen egentkig er eller om det er tilfeldigheter hvem man møter på, men hva slags diagnose har du da? Har du barn? Fungerer du godt? 

Anonymkode: c35aa...573

Det finnes en prioriteringsveileder DPS bruker.

Anonymkode: ef8cb...457

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det er jo rart hva forskjellen egentkig er eller om det er tilfeldigheter hvem man møter på, men hva slags diagnose har du da? Har du barn? Fungerer du godt? 

Anonymkode: c35aa...573

Jeg har bipolar, ikke barn og det varierer veldig hvor godt jeg fungerer. For å forsøke å forklare kort så kan jeg jo ta to eksempler av to ytterpunkter, altså det dårligste jeg har vært og hvor godt jeg fungerer i gode perioder. Jeg har hatt innleggelser der jeg så og si har vært nesten helt kataton, har ikke klart å svare når noen snakker til meg, alvorlig deprimert der det ble nesten gitt ECT på nødrett (altså på tvang for å 'redde liv'). Og i gode perioder har jeg jobbet over 100% på omsorgssenter og også vært veldig godt fungerende generelt sett. Dvs at jeg fungerte som normalt og som før jeg ble syk da. Sånn helt kort forklart da. Også er det jo perioder der jeg fungerer i en eller annen grad innenfor de to ytterpunktene. 

Anonymkode: ec38d...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har bipolar, ikke barn og det varierer veldig hvor godt jeg fungerer. For å forsøke å forklare kort så kan jeg jo ta to eksempler av to ytterpunkter, altså det dårligste jeg har vært og hvor godt jeg fungerer i gode perioder. Jeg har hatt innleggelser der jeg så og si har vært nesten helt kataton, har ikke klart å svare når noen snakker til meg, alvorlig deprimert der det ble nesten gitt ECT på nødrett (altså på tvang for å 'redde liv'). Og i gode perioder har jeg jobbet over 100% på omsorgssenter og også vært veldig godt fungerende generelt sett. Dvs at jeg fungerte som normalt og som før jeg ble syk da. Sånn helt kort forklart da. Også er det jo perioder der jeg fungerer i en eller annen grad innenfor de to ytterpunktene. 

Anonymkode: ec38d...217

Jeg har inntrykk av at man får mye hjelp når man har bipolar. At man ofte får gå til psykiater for medisinvurderinger så lenge man selv ønsker. 

Anonymkode: c35aa...573

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har inntrykk av at man får mye hjelp når man har bipolar. At man ofte får gå til psykiater for medisinvurderinger så lenge man selv ønsker. 

Anonymkode: c35aa...573

I forhold til meg selv så har jeg inntrykk av dette stemmer jeg også, men som jeg sa i mitt første svar her inne så er også min erfaring at hvor mye hjelp man får innad i samme by også varierer fra person til person. Og at jeg har opplevd at personer som jeg opplever at hadde hatt behov for hjelpen mer enn meg ikke får like mye hjelp som meg. Dessverre.

Anonymkode: ec38d...217