Våre følelser eier ikke sannheten om den ytre verden

[frosken]

Den siste uken har jeg kommet over to interessante tekster som påpeker viktige ting ved den tiden vi lever i.  Den første handler om å ikke la følelser bli til sannhet om den ytre verden. I teksten snakkes det om barn, men jeg tenker at noe av det samme kan sies om voksne. 

Psykolog mener voksne ofte bommer i møte med barns følelser: – De blir skjøre og tyranniserende (aftenposten.no)

Den andre handler om Svend Brinkmann sin nye bok: Opplevelsessamfunnet. Her også kritiserer tendensen til å tenke at verden er slik jeg opplever den. 

En nyttig provokasjon | Tidsskrift for Norsk psykologforening (psykologtidsskriftet.no)

 

 

[Kayia]

Jeg har også fulgt denne debatten med interesse og er ikke overrasket over at dette kommer. På et tidspunkt ble det in og pk å være kompis eller venn/venninne istedenfor mor og far, og det måtte komme en motvekt. Stakkars unger som har vokst opp i sånne hjem, og stakkars «voksne» som ikke lar en dag uten å kjenne på krenk være en god dag. Det er flere sånne her på dol også. 

Endret 19. mai av Kayia

[laban]

Jeg synes egentlig det er litt absurd at man må komme med fagartikler om at verden eller en konkret situasjon ikke er slik den "oppleves" - og at det ikke går an å la én av partene ha all definisjonsmakt.

I en tidligere diskusjon her, som handlet mest om lærere, la jeg ut denne lenken:
https://www.utdanningsforbundet.no/nyheter/2023/hva-er-krenkelser-i-skolen/

Når det seriøst er behov for presisering av at en lærer fortsatt kan være uenig med og korrigere elever samt vurdere deres prestasjoner, uten at dette gir elevene rett til å sette i gang hele aktivitetsrekka som når læreren krenker deres rett til et trygt skolemiljø - da har det nok vært noen ganske parodiske tilfeller. Men som kan være helt ødeleggende for den læreren som er part i saken.