ISPDT i traumebehandling

[AnonymBruker]

Hei, noen som har erfaring fra dette? Jeg har nettopp begynt med dette, og er nysgjerrig på andres erfaring! 

Anonymkode: 060ea...8be

[AnonymBruker]

Istdp heter det visst ... 

Anonymkode: 060ea...8be

[AnonymBruker]

Har veldig god erfaring med det.

Anonymkode: 6b211...4b9

[XbellaX]

Sjekk også søk-funksjonen på forumet, du finner endel tidligere erfaringer der også.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har veldig god erfaring med det.

Anonymkode: 6b211...4b9

Er det sant? Orker du å fortelle litt? 

Anonymkode: 060ea...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er det sant? Orker du å fortelle litt? 

Anonymkode: 060ea...8be

Jeg har gått i snart ett år, og er ikke ferdig. Jeg hadde en helt annen forestilling om hvordan det skulle være enn det var. Møtte en empatisk terapeut som gjorde alt det negative som er skrevet om terapien til skamme (ikke for det, jeg tviler ikke på opplevelsene til de som har skrevet negativt om det, men det var i hvert fall langt unna det jeg opplevde). Men jeg hadde en forestilling om at det skulle være nesten som en slags militærleir, at jeg skulle bli nedkjeftet og oppstrammet og tvunget til å rive opp sjelen i et rykk. I stedet ble jeg gradvis ledet inn i vonde temaer, veldig nensomt. 

Det jeg ikke liker er at terapeuten aldri røper noe om seg selv, gir aldri en lillefinger av noe som helst av personlig eller faglig synspunkt. Jeg får ingen bekreftelser eller avkreftelser på om hva jeg tenker og tror er rett, og det føles veldig ensomt og urettferdig.  Men det er en bitte liten stemme i meg som sier at det skal hjelpe for å bli bedre på å bære meg. Så jeg holder det ut selv om jeg kan få behov for å gå i oppløsning. 

Terapeuten støtter meg dessuten med å litt eller litt peke ut de sidene av meg som er destruktive for å kunne føle følelser. Det oppleves litt som om jeg er blitt delt i to deler, en del som er destruktiv, men ikke meg, og en del som egentlig er den autentiske meg. Det er nyttig for å klare å distansere meg fra all skammen, prøve å tenke at det ikke må være en del av meg, og forhåpentligvis kan jeg velge alt det destruktive  vekk fra livet mitt hvis jeg står på og er sta nok. Vanskelig å forklare. Jeg tror det kalles å gjøre det egosyntone egodystont, hvis jeg har forstått rett det jeg har lest meg til.

Jeg har ikke klart å dele så mye av mitt liv enda, men det har vært fokus på hva jeg kjenner og tenker her og nå, og jeg har litt etter litt klart å bli observant på hva jeg kjenner og blir mer og mer kjent med meg selv. 

Jeg har ikke kommet så langt at jeg kjenner så mye på følelser enda, i hvert fall ikke fysisk, det er noen barrierer igjen før jeg klarer å være helt åpen. Men jeg kjenner mer og mer at det beveger seg rett under overflaten, og tror det er like før. Vet ikke hva som skjer videre da. Noe som har overrasket meg er hvor lang tid det har tatt og hvor seigt og til tider repeterende og faktisk på en måte litt kjedelig enkelte timer var en stund når alt virket fastlåst. Ikke misforstå, for alt har vært utfordrende, selv de "kjedelige" timene, jeg tror også at kjedsomheten frustrerte meg og drev meg videre. Jeg hadde bare en forventning om at det skulle være mye mer rett på sak, men er lettet over at jeg har fått ta det litt i mitt eget tempo, det er vanskelig nok som det er.

Så ja, jeg vet ikke om du blir klokere, jeg kan jo bare si hvordan det oppleves for meg. Jeg ønsker deg lykke til og håper at det blir berikende for deg. 

 

Anonymkode: 6b211...4b9

[AnonymBruker]

Handler dette om å føle på følelser?

Anonymkode: 1b2ca...28f