Å jobbe med depersonalisering i terapi

[AnonymBruker]

Noen med erfaring med å jobbe med depersonalisering , i terapi? Hvordan foregår det?

Er det noen spesielle typer terapi som er bedre egnet?

Anonymkode: 0f4e8...c96

[AnonymBruker]

avh av hva det er relatert til

Anonymkode: 88dc3...16b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

avh av hva det er relatert til

Anonymkode: 88dc3...16b

Hmm okei. 
For min del er det bare en generell opplevelse hele tiden.

Anonymkode: 0f4e8...c96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

avh av hva det er relatert til

Anonymkode: 88dc3...16b

Ikke sikkert man vet hvorfor man har det?

Anonymkode: 0f4e8...c96

[Trinity80]

Jeg jobbet med årsaken til depersopnalisering i behandling. Det fungerte ganske bra. 

[psykedeliker]

Trinity80 skrev (1 time siden):

Jeg jobbet med årsaken til depersopnalisering i behandling. Det fungerte ganske bra. 

Depersonalisering og hvordan det behandlers vet jeg veldig lite om. Har du lyst til å fortelle om det?

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 timer siden):

Jeg jobbet med årsaken til depersopnalisering i behandling. Det fungerte ganske bra. 

Da må man vite en eksakt årsak da? Vil du si noe om hvordan man jobber med det? Er det metakognitivt å bare «la det være» eller gikk du mer inn i følelser omkring noe? Eller noe helt annet for å koble seg på seg selv og virkeligheten…

Anonymkode: 0f4e8...c96

[Trinity80]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Depersonalisering og hvordan det behandlers vet jeg veldig lite om. Har du lyst til å fortelle om det?

Ja gjerne. Jeg tror for min del så handlet det mest om ekstrem søvnmangel, alvorlig ubehandlet angst og depresjon. Mine symptomer var såpass ille at jeg mistenkte schizofreni, og det var jeg åpen med min fastlege om (det ligger genetisk i familiehistorien).

Kjente ikke mitt eget speilbilde, kroppen og tilværelsen føltes fremmed, det var en følelse av å være observatør av egne tanker og det å være. Litt som når man er svimmel egentlig. Kroppen føltes nummen, jeg visste ikke om jeg tenkte tanker eller hørte stemmer. Var veldig skummelt sånn sett.

Men så ble jeg behandlet skjematisk, og jobbet med angst og depresjonen. Og da landet jeg mer og mer. Fremdeles kan jeg ha episoder av depersopnalisering og derealisasjon, men å vite at det henger sammen med andre ting gjør det mye mer ufarlig og skremmende. Leser også at mange andre som blir redde av disse symptomene, forståeligå nok  

 

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da må man vite en eksakt årsak da? Vil du si noe om hvordan man jobber med det? Er det metakognitivt å bare «la det være» eller gikk du mer inn i følelser omkring noe? Eller noe helt annet for å koble seg på seg selv og virkeligheten…

Anonymkode: 0f4e8...c96

Jeg gikk gjennom skjema-behandling. Det vil si at vi utelukket tilstander skjematisk. Startet med de mest alvorlige. Så landet vi i teamet på alvorlig grad av angst og depresjon, SSRI hjalp veldig. Så det er litt tegn på at man har fått riktig diagnose. 

[psykedeliker]

Trinity80 skrev (3 minutter siden):

jeg visste ikke om jeg tenkte tanker eller hørte stemmer.

Det er jo verdens enkleste ting å finne ut av med en lydopptaker. Prøvde du ikke det?

[Trinity80]

psykedeliker skrev (8 minutter siden):

Det er jo verdens enkleste ting å finne ut av med en lydopptaker. Prøvde du ikke det?

Det var litt mer alvorlig. Feks så en episode så var søster og jeg på butikken - så hørte jeg at noen ropte etter meg på høyttaleren. Var jo selvsagt ikke tilfellet…

[Marye]

Slikt har jeg opplevd og. En skremmende stemme som roper navnet mitt

rekker ikke ta det opp

men skiftet navn 

Endret 18. juni av Marye

[psykedeliker]

Marye skrev (36 minutter siden):

men skiftet navn

Det var jo en kreativ løsning. 🤔

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 time siden):

Ja gjerne. Jeg tror for min del så handlet det mest om ekstrem søvnmangel, alvorlig ubehandlet angst og depresjon. Mine symptomer var såpass ille at jeg mistenkte schizofreni, og det var jeg åpen med min fastlege om (det ligger genetisk i familiehistorien).

Kjente ikke mitt eget speilbilde, kroppen og tilværelsen føltes fremmed, det var en følelse av å være observatør av egne tanker og det å være. Litt som når man er svimmel egentlig. Kroppen føltes nummen, jeg visste ikke om jeg tenkte tanker eller hørte stemmer. Var veldig skummelt sånn sett.

Men så ble jeg behandlet skjematisk, og jobbet med angst og depresjonen. Og da landet jeg mer og mer. Fremdeles kan jeg ha episoder av depersopnalisering og derealisasjon, men å vite at det henger sammen med andre ting gjør det mye mer ufarlig og skremmende. Leser også at mange andre som blir redde av disse symptomene, forståeligå nok  

 

Huff, kjenner meg litt igjen. Det er skremmende ja. Og faktisk enda mer skremmende at angst kan utløse en slik tilstand.

Anonymkode: 0f4e8...c96

[AnonymBruker]

Jeg henger her på DOL for å lære mer om depersonalisering, men faktisk fordi jeg vil ha mer av det. Lever med et altfor stabilt følelsesliv, det rasjonelle og fornuftige i meg er så sterkt at det tar bort all spenning, all fantasi. Folk skjønner ikke hvor vondt det er! Så målet mitt er mer depersonalisering, mer spenning i hverdagen! 

Anonymkode: 76798...0ce

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Lever med et altfor stabilt følelsesliv, det rasjonelle og fornuftige i meg er så sterkt at det tar bort all spenning, all fantasi.

Har du prøvd å følge manus?

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 time siden):

Jeg gikk gjennom skjema-behandling. Det vil si at vi utelukket tilstander skjematisk. Startet med de mest alvorlige. Så landet vi i teamet på alvorlig grad av angst og depresjon, SSRI hjalp veldig. Så det er litt tegn på at man har fått riktig diagnose. 

Okei, så årsaken var «angst» på en måte? Jeg tenkte det måtte være en spesifikk ting/hendelse/følelser/opplevelse eller slikt som var årsak ☺️

Anonymkode: 0f4e8...c96

[AnonymBruker]

11 minutes ago, psykedeliker said:

Har du prøvd å følge manus?

Du og dette manus opphenget ditt! Manus i alle dets former har jeg ingen interesse av, eneste måtte være versjonen uten M. 

Anonymkode: 76798...0ce

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du og dette manus opphenget ditt!

Det er ikke mitt oppheng, jeg bare refererer til manuset noen andre tydeligvis er opphengt i - bevisst eller ubevisst. Og i det enorme sakskomplekset må vi heller ikke glemme at Mor Lille er en sten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg henger her på DOL for å lære mer om depersonalisering, men faktisk fordi jeg vil ha mer av det. Lever med et altfor stabilt følelsesliv, det rasjonelle og fornuftige i meg er så sterkt at det tar bort all spenning, all fantasi. Folk skjønner ikke hvor vondt det er! Så målet mitt er mer depersonalisering, mer spenning i hverdagen! 

Anonymkode: 76798...0ce

Med depersonalisering får du ikke mer spenning i hverdagen. Det er utrolig skremmende og ubehagelig

Anonymkode: 15436...cc3