Hvor psykisk frisk burde man være før man begynner å date for å finne kjæreste?

[AnonymBruker]

Hei alle sammen, jeg har fått inntrykk av at det er en del brukere her inne som har erfaring med å slite psykisk så jeg vil jo tro at flere kanskje har erfaringer i forhold til dette med å være psykisk syk og også være i en dating prosess i håp om å finne en fremtidig kjæreste? 

Spørsmålet mitt er i hovedsak: "Hvor psykisk frisk burde man være før man begynner å date for å finne kjæreste?" samtidig som det nok blir litt feil å bruke ordet "frisk" i mitt tilfelle siden jeg har bipolar lidelse, noe man jo ikke blir frisk fra, men bare symptomfri med medisiner og dette med å passe på andre ting i livet som kan trigge sykdomsepisoder. Jeg er en kvinne på 30 år som har lite/så og si ingen tidligere erfaring med dating og forhold og hovedgrunnen til det er at jeg har slitt veldig mye psykisk tidligere med depresjoner og suicidaltitet blant annet. Jeg har også hatt problemer med selvbilde, selvhat og er veldig sjenert og innadvendt, og alle disse tingene med mer har gjort at jeg i lange perioder har isolert meg selv, vært innlagt bl.a. og en kan vel si det sånn at det å date og finne en kjæreste var det siste jeg tenkte på siden jeg rett og slett hadde mer enn nok med meg selv og mine egne problemer.

Men NÅ, nå har livet mitt begynt å falle veldig på plass for meg og jeg har det for første gang på lenge, lenge veldig bra! Jeg har endelig fått innvilget ufør som gjør at jeg jo har en mer stabil og høyere inntekt, jeg har fått fast deltidsjobb, kjøpt min første bolig, og har nylig begynt med favoritt hobbyen min (hest og ridning) igjen etter mange år der jeg har hatt lyst å begynne men aldri kommet til å faktisk gjennomføre det. Også har jeg også fått meg en ny venninne her i byen som jeg bor etter at jeg har så og si mistet kontakt med de jeg hadde fra barneskolen siden vi bor på hver vår side av landet nå (vi begynte jo miste kontakt da vi var ca 18 år og flyttet for å studere). Så nå som en kan vel si at det aller meste er på plass i livet så har jeg for første gang i livet begynt å savne det å ha en kjæreste. Ja, i den grad man kan savne noe man aldri har hatt da? Men jeg begynner jo å tenke veldig på dette med hvor frisk jeg kanskje burde være før jeg begynner å sette i gang med å date? Og hvor lenge burde jeg ha vært stabil? Jeg har vel vært ganske stabil siste halve året nå og er godt medisinert på medisiner som fungerer bra for meg, men risikoen for tilbakefall/ny sykdomsperiode vil vel alltid være der når man har bipolar lidelse? Hva tenker dere om dette? Hva er deres erfaringer, eller eventuelt bare tanker dersom du ikke har erfaring selv med lignende? Hoppe i det og opprette profil på tinder nå eller vente litt til? ☺️

Anonymkode: 4f849...bbb

[Sokk]

Jeg stemmer for å hoppe i det. Men hvis du oppdager at du sjonglerer en håndfull menn samtidig og ligger med alle sammen bør du stoppe og behandle hypomanien…

Og vær grei med deg selv. Det kan være en litt kynisk kultur på Tinder og det er greit å være litt forberedt på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hei alle sammen, jeg har fått inntrykk av at det er en del brukere her inne som har erfaring med å slite psykisk så jeg vil jo tro at flere kanskje har erfaringer i forhold til dette med å være psykisk syk og også være i en dating prosess i håp om å finne en fremtidig kjæreste? 

Spørsmålet mitt er i hovedsak: "Hvor psykisk frisk burde man være før man begynner å date for å finne kjæreste?" samtidig som det nok blir litt feil å bruke ordet "frisk" i mitt tilfelle siden jeg har bipolar lidelse, noe man jo ikke blir frisk fra, men bare symptomfri med medisiner og dette med å passe på andre ting i livet som kan trigge sykdomsepisoder. Jeg er en kvinne på 30 år som har lite/så og si ingen tidligere erfaring med dating og forhold og hovedgrunnen til det er at jeg har slitt veldig mye psykisk tidligere med depresjoner og suicidaltitet blant annet. Jeg har også hatt problemer med selvbilde, selvhat og er veldig sjenert og innadvendt, og alle disse tingene med mer har gjort at jeg i lange perioder har isolert meg selv, vært innlagt bl.a. og en kan vel si det sånn at det å date og finne en kjæreste var det siste jeg tenkte på siden jeg rett og slett hadde mer enn nok med meg selv og mine egne problemer.

Men NÅ, nå har livet mitt begynt å falle veldig på plass for meg og jeg har det for første gang på lenge, lenge veldig bra! Jeg har endelig fått innvilget ufør som gjør at jeg jo har en mer stabil og høyere inntekt, jeg har fått fast deltidsjobb, kjøpt min første bolig, og har nylig begynt med favoritt hobbyen min (hest og ridning) igjen etter mange år der jeg har hatt lyst å begynne men aldri kommet til å faktisk gjennomføre det. Også har jeg også fått meg en ny venninne her i byen som jeg bor etter at jeg har så og si mistet kontakt med de jeg hadde fra barneskolen siden vi bor på hver vår side av landet nå (vi begynte jo miste kontakt da vi var ca 18 år og flyttet for å studere). Så nå som en kan vel si at det aller meste er på plass i livet så har jeg for første gang i livet begynt å savne det å ha en kjæreste. Ja, i den grad man kan savne noe man aldri har hatt da? Men jeg begynner jo å tenke veldig på dette med hvor frisk jeg kanskje burde være før jeg begynner å sette i gang med å date? Og hvor lenge burde jeg ha vært stabil? Jeg har vel vært ganske stabil siste halve året nå og er godt medisinert på medisiner som fungerer bra for meg, men risikoen for tilbakefall/ny sykdomsperiode vil vel alltid være der når man har bipolar lidelse? Hva tenker dere om dette? Hva er deres erfaringer, eller eventuelt bare tanker dersom du ikke har erfaring selv med lignende? Hoppe i det og opprette profil på tinder nå eller vente litt til? ☺️

Anonymkode: 4f849...bbb

Hopp i det. Kos deg, nyt. Tinder er komplisert, fryktelig kjøttmarked. Jeg vill hatt som første pri å bli mer kjent med folk generelt, skaffe meg et nettverk, få litt flere venner. Gå ut med venner på byen og sjekke og flørte litt  

Anonymkode: d585b...5b4

[AnonymBruker]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Jeg stemmer for å hoppe i det. Men hvis du oppdager at du sjonglerer en håndfull menn samtidig og ligger med alle sammen bør du stoppe og behandle hypomanien…

Og vær grei med deg selv. Det kan være en litt kynisk kultur på Tinder og det er greit å være litt forberedt på. 

Ja, det var gode råd. Måtte le litt av den "ligger med alle sammen", selv om det jo sikkert ikke var ment som humor. For det KAN jo faktisk dessverre skje blir man hypoman eller manisk, og det er jo veldig greit å bli/være bevisst på. Jeg har bare hatt hypomani/mani når jeg har vært innlagt så jeg har liksom aldri endt opp med å ha ukritisk sex. Men jeg har hørt fra flere med bipolar diagnose at det kan være lett å bare ligge mye rundt fordi en hypomani/mani ofte fører til økt sexlyst også er man gjerne også mer ukritisk og glemmer/bryr seg ikke om bruk av prevensjon. Nå har jeg heldigvis hormonspiral da, men kondom bør man jo egentlig også bruke mtp kjønnssykdommer. Hadde vært kjipt og endt opp med det.

Med kynisk kultur mener du at de fleste menn på tinder er bare ute etter sex og ikke har noe ønske om ett langvarig forhold? Eller er det andre ting du tenker på? Gjerne utdyp litt, jeg er lite erfaring med tinder så tar gjerne i mot alle gode råd!

Anonymkode: 4f849...bbb

[AnonymBruker]

Jo jeg vet om en bipolar mann som har barn i alle verdensdeler, og jeg vet om mye annen seksuell/forhold gærn person. Driver med harem rett og slett. Ei som har 3 barn med 3 forskjellige menn. Alle bipolare, ingen gode erfaringer der nei. Vær forsiktig.

Anonymkode: 2bb0b...16d

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Måtte le litt av den "ligger med alle sammen", selv om det jo sikkert ikke var ment som humor. For det KAN jo faktisk dessverre skje blir man hypoman

Ja, det kan det, dessverre… 😭

Det er alt mulig på Tinder, også mange som ser etter noe seriøst. Men det er også mye rart å finne der. Så det er greit bare å være litt forberedt før du opplever samtaler som utspiller seg slik: «Hei», «Hei», «Hva synes du om analsex og gagballs?» Det er også litt ulikt hvor mye tid folk bruker, hvor lenge de vil chatte før de treffes, hvor mange de treffer samtidig, hvor seriøst/useriøst de tar ting.

Det finnes snille folk på Tinder og det finnes folk med personlighetsforstyrrelser (snakk gjerne med en venninne hvis det er noen som får deg til å føle deg ukomfortabel, og ikke la deg presse til ting). Og det finnes andre bipolare der (men anbefaler å vente til dere er godt kjent og trygge på hverandre før du deler diagnosen).

Det er også masse menn i 40-årene der som er desperate etter å få barn som blir overlykkelige hvis de får en ung kvinne som deg på kroken.

Hilsen Tinder-veteran 🔥

[Everybody]

Vil du ha en mann som også er ufør med psykisk diagnose?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hopp i det. Kos deg, nyt. Tinder er komplisert, fryktelig kjøttmarked. Jeg vill hatt som første pri å bli mer kjent med folk generelt, skaffe meg et nettverk, få litt flere venner. Gå ut med venner på byen og sjekke og flørte litt  

Anonymkode: d585b...5b4

Jeg er egentlig ikke så glad i tinder bare så det er sagt. Men det er jo også ikke så lett å møte og bli kjent med verken nye venner eller fremtidig kjæreste IRL? Jeg har vært med på litt forskjellige hobbyer og også jobbet frivillig bl.a. Men av en eller annen grunn så klarer jeg aldri å få noen vennskap på denne måten? Jeg har heller aldri opplevd at en mann har vist interesse for meg IRL, om det er fordi jeg er litt ignorant og ikke følger godt nok med på tegnene til flørting o.l eller om det er fordi noen faktisk aldri har vist interesse er jo ikke så lett å si?

Men jeg tror jeg dessverre virker ganske uinteressert og har det som jeg har skjønt kalles resting bitchface? Så det kan jo ha litt med det å gjøre også kanskje. Samtidig som jeg har veldig inntrykk av at mange i min alder (30 år) allerede føler at de har de vennene som de trenger og ikke er interessert i nye venner? Kanskje jeg bare har vært uheldig der jeg vet ikke? 

Jeg har dessverre ingen venner her i byen da jeg sliter veldig med å få nye vennskap og jeg har ikke så veldig lyst til å dra ut på byen alene heller? Jeg har forsøkt å snakke litt ekstra med hun som viser mest interesse for meg på jobb, men det virker som hun har fullt opp på fritiden sin og jeg har ikke turt å spørre henne om vi skulle møttes for å f.eks ta en kaffe en dag? Er litt redd for å bli avvist fordi hun ikke ønsker vennskap men bare være kollegaer? For da kan det fort bli litt kleint å møtes på jobb fremover etter det liksom?

Jeg har også forsøkt å følge med i Hey girl facebook gruppen for byen jeg bor i, men det er ofte ikke folk jeg kan ta kontakt med som legger ut "annonse", f.eks at de ønsker møte andre med barn eller som er f.eks 35 år og eldre eller at de har andre kriterier som ekskluderer meg da... Jeg tok også kontakt med ei en gang og hun svarte jo at det var veldig hyggelig at jeg tok kontakt osv, men da jeg svarte at hun måtte bare si fra når det passet for henne og finne på noe så hørte jeg aldri noe mer da.

Sokk skrev (2 minutter siden):

Ja, det kan det, dessverre… 😭

Det er alt mulig på Tinder, også mange som ser etter noe seriøst. Men det er også mye rart å finne der. Så det er greit bare å være litt forberedt før du opplever samtaler som utspiller seg slik: «Hei», «Hei», «Hva synes du om analsex og gagballs?» Det er også litt ulikt hvor mye tid folk bruker, hvor lenge de vil chatte før de treffes, hvor mange de treffer samtidig, hvor seriøst/useriøst de tar ting.

Det finnes snille folk på Tinder og det finnes folk med personlighetsforstyrrelser (snakk gjerne med en venninne hvis det er noen som får deg til å føle deg ukomfortabel, og ikke la deg presse til ting). Og det finnes andre bipolare der (men anbefaler å vente til dere er godt kjent og trygge på hverandre før du deler diagnosen).

Det er også masse menn i 40-årene der som er desperate etter å få barn som blir overlykkelige hvis de får en ung kvinne som deg på kroken.

Hilsen Tinder-veteran 🔥

Takk for utdyping. Jeg tror det er ett veldig godt poeng dette med å ikke la seg presse til ting, for jeg er jo veldig usikker i meg selv og har dårlig selvtillit osv, og det sitter stort sett langt inne for meg å si nei til noe uansett hva det gjelder (og også dette med å sette grenser er vanskelig for meg). Så jeg tror nok jeg lett kunne blitt med på ting som føltes ubehagelig og som jeg egentlig ikke hadde noe ønske om dessverre. Men jeg skal forsøke å være god på å plukke ut menn som virker seriøse og som ønsker det samme som meg (altså noe seriøst og en kjæreste). Jeg tenker jo egentlig at siden jeg er så uerfaren som jeg er, altså jeg har aldri verken kysset noen eller gjort noe som helst seksuelt med noen så er det jo egentlig viktig for meg å finne en mann som er villig til å ta det rolig, i mitt tempo og gi meg den tiden jeg trenger for å bli ordentlig trygg. For jeg ser ikke for meg at f.eks sex etter ett par dater vil være aktuelt for meg mtp hvor uerfaren og usikker osv jeg er. Selvfølgelig, hvis det viser seg at det blir naturlig og at det blir noe jeg virkelig ønsker så er jeg selvfølgelig åpen for det, men sånn ellers så slik som jeg kjenner meg selv så kommer det nok til å ta litt tid...

Anonymkode: 4f849...bbb

[AnonymBruker]

Everybody skrev (Akkurat nå):

Vil du ha en mann som også er ufør med psykisk diagnose?

Ikke nødvendigvis. Jeg ønsker jo egentlig i utgangspunktet en mann som er bedre fungerende enn det jeg er. Altså, en som ikke har noe psykisk diagnose og som har en 100% ordinær jobb og som fungerer bra i livet generelt sett. Grunnen til det er at jeg ser for meg at det kan bli veldig tungt å være i ett forhold der begge parter er 100% ufør og også psykisk syke. Men dette er jo ikke noe jeg har personlig erfaring med så det blir jo bare synsing fra min side. Men hvis jeg skulle ende opp med å date en mann som også sliter psykisk og er ufør grunnet det så er jeg jo åpen for å bli kjærester på tross av det, hvis det viser seg at vi er en bra match så klart. Men det kommer ikke til å være slik at jeg spesifikt ser etter å date menn som er ufør med psykisk diagnose, som egentlig var litt sånn jeg tolket spørsmålet ditt?

Anonymkode: 4f849...bbb

[AnonymBruker]

Bipolar kan man vel bli kvitt. Vet om mange som har blitt kvit det når de har blitt eldre. Er verre å ha asperger for det er livsvarig og gjør at man ikke forstår det sosiale. Er vel ingen ting med bipolar som skulle hindret deg med å få kjæreste. Om ikke annet tror jeg bipolar hjelper deg siden man blir mer snakkesalig 

Anonymkode: e60ee...80e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bipolar kan man vel bli kvitt. Vet om mange som har blitt kvit det når de har blitt eldre. Er verre å ha asperger for det er livsvarig og gjør at man ikke forstår det sosiale. Er vel ingen ting med bipolar som skulle hindret deg med å få kjæreste. Om ikke annet tror jeg bipolar hjelper deg siden man blir mer snakkesalig 

Anonymkode: e60ee...80e

Jeg har ikke hørt at man kan bli kvitt diagnosen? Bare at man kan få "i remisjon" eller noe sånt bak diagnosen? Som da betyr at man er godt medisinert og ikke har hatt sykdomsperioder på en god stund? Jeg blir bare mer snakkesalig når jeg er oppstemt/hypoman/manisk. Men nå er jeg jo godt medisinert så er liten sjanse for at jeg kommer til å bli hypoman/manisk igjen da. Til vanlig så er jeg veldig innadvendt og snakker ganske så lite...

Anonymkode: 4f849...bbb

[Everybody]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har ikke hørt at man kan bli kvitt diagnosen? Bare at man kan få "i remisjon" eller noe sånt bak diagnosen? Som da betyr at man er godt medisinert og ikke har hatt sykdomsperioder på en god stund? Jeg blir bare mer snakkesalig når jeg er oppstemt/hypoman/manisk. Men nå er jeg jo godt medisinert så er liten sjanse for at jeg kommer til å bli hypoman/manisk igjen da. Til vanlig så er jeg veldig innadvendt og snakker ganske så lite...

Anonymkode: 4f849...bbb

Du snakker mye her med lange svar.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har ikke hørt at man kan bli kvitt diagnosen? Bare at man kan få "i remisjon" eller noe sånt bak diagnosen? Som da betyr at man er godt medisinert og ikke har hatt sykdomsperioder på en god stund? Jeg blir bare mer snakkesalig når jeg er oppstemt/hypoman/manisk. Men nå er jeg jo godt medisinert så er liten sjanse for at jeg kommer til å bli hypoman/manisk igjen da. Til vanlig så er jeg veldig innadvendt og snakker ganske så lite...

Anonymkode: 4f849...bbb

Hvorfor må du bli medisinert for å unngå å bli hypomani egentlig? Er det ikke bare fint å være glad, snakkesalig og ha mer energi? 

Anonymkode: e60ee...80e

[AnonymBruker]

Everybody skrev (3 minutter siden):

Du snakker mye her med lange svar.

Hehe, godt observert. Jeg har en tendens til å skrive mye og ganske lange svar på forum. Men det er helt annerledes for meg å skrive som Anonym bruker her inne og det å møte folk jeg ikke kjenner og snakke med dem ansikt til ansikt. Jeg synes det er veldig stressende og energitappende å møte og snakke med folk IRL generelt sett, og til mindre jeg kjenner personen(e) til verre er det også. Hehe. Når jeg skriver her inne så trenger jeg ikke tenker over hvilket ansiktsuttrykk jeg har eller hvordan toneleie mitt er osv osv osv, du skjønner alt det man må passe på når man møtes ansikt til ansikt, sant?

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor må du bli medisinert for å unngå å bli hypomani egentlig? Er det ikke bare fint å være glad, snakkesalig og ha mer energi? 

Anonymkode: e60ee...80e

Fordi hypomanien kan gå over til mani. Og uansett så er de negative konsekvensene en hypomani/mani kan få ikke verdt det. Ett par eksempler på negative konsekvenser: Jeg kan bikke over til å bli psykotisk, jeg kan bruke alt for mye penger jeg ikke har, jeg kan ta valg jeg ikke hadde ønsket hadde jeg vært stabil, ta ukritiske valg osv.

Anonymkode: 4f849...bbb

[Everybody]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hehe, godt observert. Jeg har en tendens til å skrive mye og ganske lange svar på forum. Men det er helt annerledes for meg å skrive som Anonym bruker her inne og det å møte folk jeg ikke kjenner og snakke med dem ansikt til ansikt. Jeg synes det er veldig stressende og energitappende å møte og snakke med folk IRL generelt sett, og til mindre jeg kjenner personen(e) til verre er det også. Hehe. Når jeg skriver her inne så trenger jeg ikke tenker over hvilket ansiktsuttrykk jeg har eller hvordan toneleie mitt er osv osv osv, du skjønner alt det man må passe på når man møtes ansikt til ansikt, sant?

Ja det er lettere å snakke på nettet.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (2 minutter siden):

Ja det er lettere å snakke på nettet.

Ja, det er det helt definitivt. Men jeg føler jo også at med å være aktiv her inne så har jeg faktisk også blitt litt bedre sosialt IRL også. Så det er jo positivt da. Tidligere var jeg ganske flink på å skrive med brukernavn her inne for å 'øve på' å si mine meninger og være litt mer synlig. Men så ble jeg litt redd for at kanskje noen her inne skulle kjenne meg igjen IRL siden man jo ofte naturligvis husker ting som folk med brukernavn har skrevet tidligere og er man skikkelig uheldig kanskje noen kjenner en igjen på ekte. Også forsøkte jeg å bytte brukernavn men tror mange skjønte hvilken bruker jeg hadde tidligere da (var i alle fall en annen Anonym bruker som skrev det til meg og hadde rett). Så da ble jeg bare redd og begynte å konsekvent alltid skrive som Anonym hehe.

Anonymkode: 4f849...bbb

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Måtte le litt av den "ligger med alle sammen", selv om det jo sikkert ikke var ment som humor.

Ingenting å le av. Det er slik det skal være idag, ifølge de politisk korrekte. Det kalles "seksuell frigjøring".

Men fra løk til halvor: du trenger ikke tinder, gå heller ut og møt folk i den virkelige verden.

[Everybody]

psykedeliker skrev (4 minutter siden):

Ingenting å le av. Det er slik det skal være idag, ifølge de politisk korrekte. Det kalles "seksuell frigjøring".

Men fra løk til halvor: du trenger ikke tinder, gå heller ut og møt folk i den virkelige verden.

Hvor skal man egentlig "møte" folk i den virkelige verden?

[Sokk]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Hvor skal man egentlig "møte" folk i den virkelige verden?

Tror de fleste møtes på studier, jobb, eller på «vors» via felles venner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er egentlig ikke så glad i tinder bare så det er sagt. Men det er jo også ikke så lett å møte og bli kjent med verken nye venner eller fremtidig kjæreste IRL? Jeg har vært med på litt forskjellige hobbyer og også jobbet frivillig bl.a. Men av en eller annen grunn så klarer jeg aldri å få noen vennskap på denne måten? Jeg har heller aldri opplevd at en mann har vist interesse for meg IRL, om det er fordi jeg er litt ignorant og ikke følger godt nok med på tegnene til flørting o.l eller om det er fordi noen faktisk aldri har vist interesse er jo ikke så lett å si?

Men jeg tror jeg dessverre virker ganske uinteressert og har det som jeg har skjønt kalles resting bitchface? Så det kan jo ha litt med det å gjøre også kanskje. Samtidig som jeg har veldig inntrykk av at mange i min alder (30 år) allerede føler at de har de vennene som de trenger og ikke er interessert i nye venner? Kanskje jeg bare har vært uheldig der jeg vet ikke? 

Jeg har dessverre ingen venner her i byen da jeg sliter veldig med å få nye vennskap og jeg har ikke så veldig lyst til å dra ut på byen alene heller? Jeg har forsøkt å snakke litt ekstra med hun som viser mest interesse for meg på jobb, men det virker som hun har fullt opp på fritiden sin og jeg har ikke turt å spørre henne om vi skulle møttes for å f.eks ta en kaffe en dag? Er litt redd for å bli avvist fordi hun ikke ønsker vennskap men bare være kollegaer? For da kan det fort bli litt kleint å møtes på jobb fremover etter det liksom?

Jeg har også forsøkt å følge med i Hey girl facebook gruppen for byen jeg bor i, men det er ofte ikke folk jeg kan ta kontakt med som legger ut "annonse", f.eks at de ønsker møte andre med barn eller som er f.eks 35 år og eldre eller at de har andre kriterier som ekskluderer meg da... Jeg tok også kontakt med ei en gang og hun svarte jo at det var veldig hyggelig at jeg tok kontakt osv, men da jeg svarte at hun måtte bare si fra når det passet for henne og finne på noe så hørte jeg aldri noe mer da.

 

Du får noen skrudd svar i denne tråden, jeg hadde 100% holdt meg til Sokk om jeg var deg  Jeg støtter hennes svar fullt ut. Å få venner i voksen alder er vanskelig utenom hobby, eller emner på skole, diverse kurs eller noe lignende, jeg er enig med deg i det. I tillegg så har folk i den alderen, ikke alle men mange, familie og styr. Jeg vil likevel hevde at du trenger å øve deg på det. Var jeg deg ville jeg lagt ned en god porsjon innsats. Du trenger et nettverk også når du har kjæreste. Søk mer på fb, om det kan være noen grupper der for deg. Sjekk også tik tok (jeg tuller ikke). 

 

Anonymkode: d585b...5b4