Bruke medisiner resten av livet

[lavender]

Jeg har 2 punkter jeg gjerne ønsker å diskutere når det kommer til å bruke medisiner resten av livet:

PUNKT 1
Dersom jeg finner en medisinkombinasjon som fungerer bra for meg nå er det sannsynlig at disse medisinene vil fungere like bra for meg hele livet? Jeg er 30 år nå og håper vel på å bli minst 80 år. Jeg skal i alle fall bruke litium og ett antipsykotika (usikkert hvilket). Noen som vet?

PUNKT 2
For meg ble det en ganske lang prosess dette med å godta at jeg trenger medisiner resten av livet mitt. Jeg ville helst klare meg helt uten medisiner, eller i det minste med så lite som mulig. Jeg trodde helt oppriktig at jeg var ferdig med "skal jeg bruke medisiner eller ikke?"-spørsmålet nå og heller skulle fokusere på "hvilke medisiner skal jeg bruke resten av livet?".

Men nå som jeg i samråd med psykiater holder på å forsøke å finne den beste kombinasjonen med medisiner for meg og også veldig snart skal starte opp med litium igjen så begynner jeg å få litt kalde føtter. Skal jeg virkelig bruke litium resten av livet? Blir jeg 80 år er det 50 år med litium hver eneste dag... Jeg har jo brukt litium før med god effekt og uten bivirkninger så forhåpentligvis blir det likt denne gangen også. Likevel er det noe merkelig i meg som stritter litt i mot dette med å bruke medisiner selv om jeg rasjonelt sett og innerst inne skjønner veldig godt at jeg MÅ bruke medisiner for å å få et best mulig liv.

Andre som sliter med det samme eller bare har noen gode råd?

[AnonymBruker]

lavender skrev (10 minutter siden):

Jeg har 2 punkter jeg gjerne ønsker å diskutere når det kommer til å bruke medisiner resten av livet:

PUNKT 1
Dersom jeg finner en medisinkombinasjon som fungerer bra for meg nå er det sannsynlig at disse medisinene vil fungere like bra for meg hele livet? Jeg er 30 år nå og håper vel på å bli minst 80 år. Jeg skal i alle fall bruke litium og ett antipsykotika (usikkert hvilket). Noen som vet?

PUNKT 2
For meg ble det en ganske lang prosess dette med å godta at jeg trenger medisiner resten av livet mitt. Jeg ville helst klare meg helt uten medisiner, eller i det minste med så lite som mulig. Jeg trodde helt oppriktig at jeg var ferdig med "skal jeg bruke medisiner eller ikke?"-spørsmålet nå og heller skulle fokusere på "hvilke medisiner skal jeg bruke resten av livet?".

Men nå som jeg i samråd med psykiater holder på å forsøke å finne den beste kombinasjonen med medisiner for meg og også veldig snart skal starte opp med litium igjen så begynner jeg å få litt kalde føtter. Skal jeg virkelig bruke litium resten av livet? Blir jeg 80 år er det 50 år med litium hver eneste dag... Jeg har jo brukt litium før med god effekt og uten bivirkninger så forhåpentligvis blir det likt denne gangen også. Likevel er det noe merkelig i meg som stritter litt i mot dette med å bruke medisiner selv om jeg rasjonelt sett og innerst inne skjønner veldig godt at jeg MÅ bruke medisiner for å å få et best mulig liv.

Andre som sliter med det samme eller bare har noen gode råd?

Jeg er som deg. Vil klare meg helst uten medisiner. Bruker Litium og Abilify.

Anonymkode: 6566a...7e1

[lavender]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er som deg. Vil klare meg helst uten medisiner. Bruker Litium og Abilify.

Anonymkode: 6566a...7e1

Skjønner. Jeg bruker også abilify (og seroquel) nå men det blir trolig å seponere pga bivirkninger også finne en annen antipsykotika som kan fungere bedre. Tror behandler snakket om risperdal sist time, men han skulle tenke litt på det. Det blir nok uansett en stund til med tanke på at jeg først må trappe opp på litium også starte seponere de andre antipsykotika før det blir oppstart av en ny så vidt jeg forsto det på behandler.

[AnonymBruker]

lavender skrev (2 minutter siden):

Skjønner. Jeg bruker også abilify (og seroquel) nå men det blir trolig å seponere pga bivirkninger også finne en annen antipsykotika som kan fungere bedre. Tror behandler snakket om risperdal sist time, men han skulle tenke litt på det. Det blir nok uansett en stund til med tanke på at jeg først må trappe opp på litium også starte seponere de andre antipsykotika før det blir oppstart av en ny så vidt jeg forsto det på behandler.

Kan jeg spørre hvilken bivirkninger du har?

Anonymkode: 6566a...7e1

[lavender]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan jeg spørre hvilken bivirkninger du har?

Anonymkode: 6566a...7e1

Uro på abilify og økt matlyst på seroquel.

Endret 30. september av lavender

[skogbrann]

Noen kan etter hvert seponere den medisinene de bruker mot psykiske lidelser. Dette avhenger bl.a av hvor mange sykdomsepisoder de har hatt, sykdommens alvorlighetsgrad, hvor lenge de har vært symptomfrie etc. 

Personlig forstår jeg ikke motviljen mot å bruke medisiner enten over lang tid eller resten av livet om man ikke blir plaget av bivirkninger. Mange må ta medisiner store deler av livet for både psykiske og fysiske sykdommer. Er livskvaliteten bedre med medisiner forstår jeg ikke ønsket om å slutte med mindre man ønsker å være miserabel. Hvis noen hadde forsøkt å få meg til å slutte med f.eks mine ADHD-medisiner (uten at min ADHD hadde vært betydelig mildere) hadde jeg trolig ikke godtatt det. Faktisk har dette skjedd, og jeg nektet så kraftig at vedkommende ga det opp. Det var ikke aktuelt for meg å slutte på en medisinen som gjorde meg i stand til å fungere i hverdagen. Uten er jeg en katastrofe av et menneske og fungerer helt latterlig mye dårligere. Tar maksimalt 2 minutter daglig å svelge et par piller, og ser ikke problemet med det. 

[AnonymBruker]

lavender skrev (37 minutter siden):

Uro på abilify og økt matlyst på seroquel.

Riktig. Kjipe bivirkninger!

Anonymkode: 6566a...7e1

[lavender]

skogbrann skrev (20 timer siden):

Noen kan etter hvert seponere den medisinene de bruker mot psykiske lidelser. Dette avhenger bl.a av hvor mange sykdomsepisoder de har hatt, sykdommens alvorlighetsgrad, hvor lenge de har vært symptomfrie etc. 

Personlig forstår jeg ikke motviljen mot å bruke medisiner enten over lang tid eller resten av livet om man ikke blir plaget av bivirkninger. Mange må ta medisiner store deler av livet for både psykiske og fysiske sykdommer. Er livskvaliteten bedre med medisiner forstår jeg ikke ønsket om å slutte med mindre man ønsker å være miserabel. Hvis noen hadde forsøkt å få meg til å slutte med f.eks mine ADHD-medisiner (uten at min ADHD hadde vært betydelig mildere) hadde jeg trolig ikke godtatt det. Faktisk har dette skjedd, og jeg nektet så kraftig at vedkommende ga det opp. Det var ikke aktuelt for meg å slutte på en medisinen som gjorde meg i stand til å fungere i hverdagen. Uten er jeg en katastrofe av et menneske og fungerer helt latterlig mye dårligere. Tar maksimalt 2 minutter daglig å svelge et par piller, og ser ikke problemet med det. 

Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å skjønne, for jeg har ikke noen god forklaring heller. Det er vel mer en 'følelse'. Men har i alle fall tatt til fornuft nå da, hehe.

[Sokk]

lavender skrev (4 minutter siden):

Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å skjønne, for jeg har ikke noen god forklaring heller. Det er vel mer en 'følelse'. Men har i alle fall tatt til fornuft nå da, hehe.

Kanskje det er lettere hvis du tenker mindre på dette med «resten av livet»? Det høres veldig skummelt og overveldende ut å skulle låse seg til et eller annet fir resten av livet (selv om jeg innser at folk driver og gifter seg og sånn, men de skiller seg jo også, så…)

Men det er jo ikke sånn at du på et eller annet vis forplikter deg selv til aldri å kunne vurdere ting annerledes, eller fraskriver deg fremtidig autonomi. Du trenger strengt tatt ikke avgjøre en gang for alle at du skal ta medisiner «resten av livet». (Det du derimot trenger å bestemme deg for er at du ikke skal autoseponere og/eller stoppe og starte ulike medisiner veldig hyppig, for da kan det bli krøll).

Kanskje det er lettere å tenke på det som at

- jeg trenger medisiner for å holde meg frisk

- jeg har det ganske kjipt og fungerer dårlig uten medisiner

- jeg vil gjerne være frisk og stabil over tid, så jeg tenker å ta medisiner en god stund til (i hvert fall et par år)

- derfor velger jeg selv å bruke medisiner nå, fordi det er det jeg selv vil

Så tipper jeg at du tenker litt på dette fordi du opplever noen bivirkninger som du ikke liker (uro, økt matlyst). Så da er det veldig bra at du får hjelp til å finne ut om det er noen medisiner som passer deg bedre. 

[lavender]

Sokk skrev (23 minutter siden):

Kanskje det er lettere hvis du tenker mindre på dette med «resten av livet»? Det høres veldig skummelt og overveldende ut å skulle låse seg til et eller annet fir resten av livet (selv om jeg innser at folk driver og gifter seg og sånn, men de skiller seg jo også, så…)

Men det er jo ikke sånn at du på et eller annet vis forplikter deg selv til aldri å kunne vurdere ting annerledes, eller fraskriver deg fremtidig autonomi. Du trenger strengt tatt ikke avgjøre en gang for alle at du skal ta medisiner «resten av livet». (Det du derimot trenger å bestemme deg for er at du ikke skal autoseponere og/eller stoppe og starte ulike medisiner veldig hyppig, for da kan det bli krøll).

Kanskje det er lettere å tenke på det som at

- jeg trenger medisiner for å holde meg frisk

- jeg har det ganske kjipt og fungerer dårlig uten medisiner

- jeg vil gjerne være frisk og stabil over tid, så jeg tenker å ta medisiner en god stund til (i hvert fall et par år)

- derfor velger jeg selv å bruke medisiner nå, fordi det er det jeg selv vil

Så tipper jeg at du tenker litt på dette fordi du opplever noen bivirkninger som du ikke liker (uro, økt matlyst). Så da er det veldig bra at du får hjelp til å finne ut om det er noen medisiner som passer deg bedre. 

Ja, dette var en fin måte å tenke på. Enig at det nok er lettere å tenke slik også. 

[AnonymBruker]

Jeg tenkte også sånn i starten. Det var så stort og overveldende. Også mye tanker om sykdom. Nå etter flere år med daglig medisinering tenker jeg ikke over det mer. Og det viktigste av alt er at jeg er mer stabil. Mindre symptomer, lengre avstand mellom sykdom osv. Jeg tar lamictal og mistenker at vi muligens har samme diagnose ettersom du er på lithium. Jeg er så glad over at jeg har en medisin som holder meg så stabil. Jeg husker godt hvordan det var før når jeg ikke hadde diagnosen på papiret...

Anonymkode: 0ded5...0d3

[lavender]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenkte også sånn i starten. Det var så stort og overveldende. Også mye tanker om sykdom. Nå etter flere år med daglig medisinering tenker jeg ikke over det mer. Og det viktigste av alt er at jeg er mer stabil. Mindre symptomer, lengre avstand mellom sykdom osv. Jeg tar lamictal og mistenker at vi muligens har samme diagnose ettersom du er på lithium. Jeg er så glad over at jeg har en medisin som holder meg så stabil. Jeg husker godt hvordan det var før når jeg ikke hadde diagnosen på papiret...

Anonymkode: 0ded5...0d3

Ja, vi har nok sannsynligvis samme diagnose. Er vel stort sett vi med bipolar som bruker stemningsstabiliserende? Du har ellers veldig gode poeng, jeg er jo også egentlig takknemlig for at jeg er mer stabil osv på medisiner. 

[AnonymBruker]

I-lands problemer i ett nøtteskall. I resten av verden før folk fordi de ikke får medisiner😫

Anonymkode: 3f6e4...8b7

[Alba]

Jeg er redd for at langvarig bruk av medisiner er farlig. Gått på medisiner fra jeg var myndig.

[ISW]

Alba skrev (På 2.10.2024 den 10.41):

Jeg er redd for at langvarig bruk av medisiner er farlig. Gått på medisiner fra jeg var myndig.

Det er ikke farlig å bruke medisiner livet ut.

Men jeg får et inntrykk av at disse medisinene ikke hjelper deg noe særlig? Har diagnosen din blitt kvalitetssikret? Får du noen som helst oppfølging i helsevesenet?

[Alba]

ISW skrev (18 timer siden):

Det er ikke farlig å bruke medisiner livet ut.

Men jeg får et inntrykk av at disse medisinene ikke hjelper deg noe særlig? Har diagnosen din blitt kvalitetssikret? Får du noen som helst oppfølging i helsevesenet?

Jeg får oppfølgning av psykisk helse i kommunen. Har også Asperger og tourettes og traumer men vet ikke om det ødelegger effekt av medisinene.