Hvorfor er jeg sånn...?

[Gjest trampe]

Hvorfor føler jeg meg så trist, hvorfor vil jeg bare sove....??

Skal ingenting til før tårene kommer for tida, bør kanskje si at jeg er møkk sliten også... Sover dårlig, mye kav på skolen, to små barn som krever sitt... Et hus som skal shines opp...

Kan noen si meg hvordan en depresjon begynner?? vil så gjerne si at jeg er oversliten, men vet jo ikke...

*klem*

[Gjest Basseluska]

Har ikke så mye gode råd å komme med, men vil bare si at jeg er/var sånn selv en periode. Sliter litt enda, men det var verre tidligere.

Kunne sove hele tiden, var veldig asosial, tenkte mørkt på alt som var, ble fort irritert og sint, både på venninner og kollegaer (sint inni meg, lot sjelden folk merke det).

Så jeg vet hvordan du har det. Kan vel kalles depresjon, ja... )

Men lykke til da!

[Gjest Liza i London]

Kjære trampe,

det høres unektelig ut som en begynnende depresjon.

At du er sliten kan være den utløsende faktor, vi blir unektelig mindre motstandsdyktige da!

ta ondet ved roten med en gang, før det vokser deg over hodet. En tur til legen er vel fornuftig? Ikke for nødvendigvis å begynne med AD (men nå er jo ikke jeg spesiellt kjent for å være tilhenger av medisiner som første løsning!) men en fysisk sjekk er aldri dumt, blodprøver etc. Kanskje er kosttilskudd alt som skal til.

og så er det universalnøkkelen da : Å få prate med noen....konstruktivt! Har du for store forventninger til deg selv? ER det krav du kan ta litt lettere på?

Bare det å gripe fatt i tilstanden din, enten det nå skyldes utmattelse eller depresjon, hjelper! da gjør du deg til herre over den - og ikke et offer.

*sender deg masse styrke tilbake - vi får dele på det vi har*

[Gjest trampe]

Kjære trampe,

det høres unektelig ut som en begynnende depresjon.

At du er sliten kan være den utløsende faktor, vi blir unektelig mindre motstandsdyktige da!

ta ondet ved roten med en gang, før det vokser deg over hodet. En tur til legen er vel fornuftig? Ikke for nødvendigvis å begynne med AD (men nå er jo ikke jeg spesiellt kjent for å være tilhenger av medisiner som første løsning!) men en fysisk sjekk er aldri dumt, blodprøver etc. Kanskje er kosttilskudd alt som skal til.

og så er det universalnøkkelen da : Å få prate med noen....konstruktivt! Har du for store forventninger til deg selv? ER det krav du kan ta litt lettere på?

Bare det å gripe fatt i tilstanden din, enten det nå skyldes utmattelse eller depresjon, hjelper! da gjør du deg til herre over den - og ikke et offer.

*sender deg masse styrke tilbake - vi får dele på det vi har*

Takk Liza, jeg fikk rett, du er en flott behandler eller hva jeg skal kalle det...

Du har nok litt rett, jeg krever en del av meg selv... Må kanskje fire litt på krava mine??

Har time til legen min 29, mener jeg... For noe annet, men jeg kan jo høre med henne..

Takk for at du svarte meg, det varmer...

Jepp, gi beskjed når du trenger min styrke så langer jeg den over til deg jeg... No prob... Oki???

*klem*

[Zirine]

Kjære trampe

Du høres deprimert og stresset ut.

Har du ikke mulighet til å ta deg litt fri? En langhelg hos noen venner - uten barn? Jeg tror de fleste småbarnsforeldre har kjent den følelsen du beskriver.

Vi er ekperter å måle egen suksess både på hjemmefronten og i yrkeslivet i forhold til andre - og altfor ofte syns vi (spesielt kvinner) at vi kommer til kort. De fleste av oss har et bilde limt fast i hjernen over hvordan ting skal/bør være - kanskje vi adopterte de tankene/meningene fra vår mor? Du skal rekke alt - du skal være en perfekt mor, en dyktig arbeidskolega, en flittig student, en god elskerinne og partner .... og du skal ha et perfekt ryddet og vasket hus.

Du må sette grenser, kjære deg. Du må lære deg å drite i det som ikke er viktig, og du må lære deg å drite i hva andre mener om hva du burde ha gjort. Si til deg selv innimellom: "æ gjer mæ nu faen" - når du sitter på kafe istedenfor å vaske huset *rødme*

Vi må alle gjøre noen prioriteringer. Du kan ikke gjøre alt perfekt - samtidig. Du sliter deg ut - både fordi du ikke synes du gjør det bra nok det du gjør - men også pga alt det du ikke får gjort.

Ta vare på deg selv, og husk at i prioriteringene må der ligge noe kos, noen late dager og tid til familien. Forsøk å få det til i praksis - det vil gi deg overskudd.

Lykke til.

[Gjest trampe]

Har ikke så mye gode råd å komme med, men vil bare si at jeg er/var sånn selv en periode. Sliter litt enda, men det var verre tidligere.

Kunne sove hele tiden, var veldig asosial, tenkte mørkt på alt som var, ble fort irritert og sint, både på venninner og kollegaer (sint inni meg, lot sjelden folk merke det).

Så jeg vet hvordan du har det. Kan vel kalles depresjon, ja... )

Men lykke til da!

Takk for svar, det er så godt når noen tar seg tid til å svare....

Frykta at det kunne være beg til en dep... Men jeg får ta en prat med legen og se hva ho mener...

Har ikke tid til dette jeg, har så mye jeg skal ta tak i atte... )

*klem*

[Gjest trampe]

Kjære trampe

Du høres deprimert og stresset ut.

Har du ikke mulighet til å ta deg litt fri? En langhelg hos noen venner - uten barn? Jeg tror de fleste småbarnsforeldre har kjent den følelsen du beskriver.

Vi er ekperter å måle egen suksess både på hjemmefronten og i yrkeslivet i forhold til andre - og altfor ofte syns vi (spesielt kvinner) at vi kommer til kort. De fleste av oss har et bilde limt fast i hjernen over hvordan ting skal/bør være - kanskje vi adopterte de tankene/meningene fra vår mor? Du skal rekke alt - du skal være en perfekt mor, en dyktig arbeidskolega, en flittig student, en god elskerinne og partner .... og du skal ha et perfekt ryddet og vasket hus.

Du må sette grenser, kjære deg. Du må lære deg å drite i det som ikke er viktig, og du må lære deg å drite i hva andre mener om hva du burde ha gjort. Si til deg selv innimellom: "æ gjer mæ nu faen" - når du sitter på kafe istedenfor å vaske huset *rødme*

Vi må alle gjøre noen prioriteringer. Du kan ikke gjøre alt perfekt - samtidig. Du sliter deg ut - både fordi du ikke synes du gjør det bra nok det du gjør - men også pga alt det du ikke får gjort.

Ta vare på deg selv, og husk at i prioriteringene må der ligge noe kos, noen late dager og tid til familien. Forsøk å få det til i praksis - det vil gi deg overskudd.

Lykke til.

Takk Zirine... Du tar meg på kornet, så du har vel kanskje opplevd noe av det samme selv??

Jeg er alenemor til to, og deltidsstudent.... Merker det begynner å røyne på nå ... Men snart er vi ferdig, får håpe det hjelper da...

Men jo, ei langhelg uten unger hadde gjort seg for meg nå, har ikke sagt neitakk til det nei...

Btw, er du trønder, eller er det lenger nord? Jeg er trønder...

*klem*

[Gjest TP]

Tar du en langhelg i oslo, så vet du hvem du skal kontakte - selv om jeg kan være krass mot deg :-)

*klem*

[Zirine]

Takk Zirine... Du tar meg på kornet, så du har vel kanskje opplevd noe av det samme selv??

Jeg er alenemor til to, og deltidsstudent.... Merker det begynner å røyne på nå ... Men snart er vi ferdig, får håpe det hjelper da...

Men jo, ei langhelg uten unger hadde gjort seg for meg nå, har ikke sagt neitakk til det nei...

Btw, er du trønder, eller er det lenger nord? Jeg er trønder...

*klem*

Jeg er nordlending

Om jeg har opplevd det selv? Både ja og nei, men jeg har vært alenemor til 2 jeg også, i full jobb og lang reisevei. Men jeg har en egenskap da: når jeg jobber, så jobber jeg, men når jeg later meg, så later jeg meg virkelig. Jeg løfter ikke på en lillefinger og kan sove 20 timer i strekk

Men jeg kjenner igjen peset - det kommer til meg når jeg glemmer å minne meg selv på alt jeg vet og har erfart.

Jeg har klart å løsrive meg fra mors pekefinger og mors forventninger til hvordan datteren skulle være. Det hendte hun syntes synd på han jeg var gift med fordi jeg ikke hadde middag ferdig til han kom hjem fra jobben - men inderst inne så tror jeg hun misunte meg min evne til ikke å jage etter det perfekte - andres mål for det perfekte. Jeg kunne merke at hun ble stresset - det var som om hun var engstelig for å få kjeft av min far for å ha middagen ferdig ... i en alder av 60 år.

Når min mor kommer så blir jeg fryktelig stresset. Hun er så opptatt av uvesentligheter - det er ikke jeg. Og når jeg føler jeg blir målt etter hvor flink jeg har vært til å utføre uvesentligheter, så blir jeg forbannet. Jeg betrakter henne og tenker at slik vil jeg ikke leve - det er så mange blomstrer å kikke på, så mye rødvin å drikke og så mye solstråler og slikke. Det er dette jeg vil formidle til mine barn. Til helvete med uvesentligheter - jeg vil nyte livet. Jeg setter noen mål for meg selv og livet mitt - det er viktig at jeg når dem og at barna mine har det bra. Jeg har ikke behov for å oppnå andres mål.

Jeg er flink og dyktig til det jeg VIL være flink å dyktig i. Jeg forsøker å være en god mor og en god samboer - men jeg føler jeg feiler innimellom mens jeg løper mellom foreldresamtaler, halloween, bursdager, overtid, foreldremøter, lucia, karnevall osv. Når jeg slutter å løpe mellom alt dette, og aksepterer at jeg ikke kan være med på alt - så blir det bedre

Prøv å kos deg i helgen trampe. Gi faen i vaskinga - drikk vin

[flisa]

Jeg er nordlending

Om jeg har opplevd det selv? Både ja og nei, men jeg har vært alenemor til 2 jeg også, i full jobb og lang reisevei. Men jeg har en egenskap da: når jeg jobber, så jobber jeg, men når jeg later meg, så later jeg meg virkelig. Jeg løfter ikke på en lillefinger og kan sove 20 timer i strekk

Men jeg kjenner igjen peset - det kommer til meg når jeg glemmer å minne meg selv på alt jeg vet og har erfart.

Jeg har klart å løsrive meg fra mors pekefinger og mors forventninger til hvordan datteren skulle være. Det hendte hun syntes synd på han jeg var gift med fordi jeg ikke hadde middag ferdig til han kom hjem fra jobben - men inderst inne så tror jeg hun misunte meg min evne til ikke å jage etter det perfekte - andres mål for det perfekte. Jeg kunne merke at hun ble stresset - det var som om hun var engstelig for å få kjeft av min far for å ha middagen ferdig ... i en alder av 60 år.

Når min mor kommer så blir jeg fryktelig stresset. Hun er så opptatt av uvesentligheter - det er ikke jeg. Og når jeg føler jeg blir målt etter hvor flink jeg har vært til å utføre uvesentligheter, så blir jeg forbannet. Jeg betrakter henne og tenker at slik vil jeg ikke leve - det er så mange blomstrer å kikke på, så mye rødvin å drikke og så mye solstråler og slikke. Det er dette jeg vil formidle til mine barn. Til helvete med uvesentligheter - jeg vil nyte livet. Jeg setter noen mål for meg selv og livet mitt - det er viktig at jeg når dem og at barna mine har det bra. Jeg har ikke behov for å oppnå andres mål.

Jeg er flink og dyktig til det jeg VIL være flink å dyktig i. Jeg forsøker å være en god mor og en god samboer - men jeg føler jeg feiler innimellom mens jeg løper mellom foreldresamtaler, halloween, bursdager, overtid, foreldremøter, lucia, karnevall osv. Når jeg slutter å løpe mellom alt dette, og aksepterer at jeg ikke kan være med på alt - så blir det bedre

Prøv å kos deg i helgen trampe. Gi faen i vaskinga - drikk vin

Nydelig sagt, Zirine - og aldeles sant! :-))

[Gjest trampe]

Tar du en langhelg i oslo, så vet du hvem du skal kontakte - selv om jeg kan være krass mot deg :-)

*klem*

Ja, jeg vet, og det gjør meg glad...!!!

Det at du er krass, skjønner jeg bare så altfor godt...

Takk, TP, for at du er her!!!

*klem*

[Gjest trampe]

Jeg er nordlending

Om jeg har opplevd det selv? Både ja og nei, men jeg har vært alenemor til 2 jeg også, i full jobb og lang reisevei. Men jeg har en egenskap da: når jeg jobber, så jobber jeg, men når jeg later meg, så later jeg meg virkelig. Jeg løfter ikke på en lillefinger og kan sove 20 timer i strekk

Men jeg kjenner igjen peset - det kommer til meg når jeg glemmer å minne meg selv på alt jeg vet og har erfart.

Jeg har klart å løsrive meg fra mors pekefinger og mors forventninger til hvordan datteren skulle være. Det hendte hun syntes synd på han jeg var gift med fordi jeg ikke hadde middag ferdig til han kom hjem fra jobben - men inderst inne så tror jeg hun misunte meg min evne til ikke å jage etter det perfekte - andres mål for det perfekte. Jeg kunne merke at hun ble stresset - det var som om hun var engstelig for å få kjeft av min far for å ha middagen ferdig ... i en alder av 60 år.

Når min mor kommer så blir jeg fryktelig stresset. Hun er så opptatt av uvesentligheter - det er ikke jeg. Og når jeg føler jeg blir målt etter hvor flink jeg har vært til å utføre uvesentligheter, så blir jeg forbannet. Jeg betrakter henne og tenker at slik vil jeg ikke leve - det er så mange blomstrer å kikke på, så mye rødvin å drikke og så mye solstråler og slikke. Det er dette jeg vil formidle til mine barn. Til helvete med uvesentligheter - jeg vil nyte livet. Jeg setter noen mål for meg selv og livet mitt - det er viktig at jeg når dem og at barna mine har det bra. Jeg har ikke behov for å oppnå andres mål.

Jeg er flink og dyktig til det jeg VIL være flink å dyktig i. Jeg forsøker å være en god mor og en god samboer - men jeg føler jeg feiler innimellom mens jeg løper mellom foreldresamtaler, halloween, bursdager, overtid, foreldremøter, lucia, karnevall osv. Når jeg slutter å løpe mellom alt dette, og aksepterer at jeg ikke kan være med på alt - så blir det bedre

Prøv å kos deg i helgen trampe. Gi faen i vaskinga - drikk vin

Takk igjen, Zirine... Skal prøve å gjøre som du sier, drikke vin og gjøre matte, hadde ikke det vært noe??? )

[Dorthe]

Synes dette høres helt normalt ut dersom man går på skolen, har to barn og ansvaret alene. Da blir man deppa og sliten.

Prøv å få mer hjelp hvis det er mulig. Glem familie og venner, de stiller nesten aldri opp likevel og det gjør deg bare enda mer deppa og skuffet. Lykke til!

[Gjest trampe]

Synes dette høres helt normalt ut dersom man går på skolen, har to barn og ansvaret alene. Da blir man deppa og sliten.

Prøv å få mer hjelp hvis det er mulig. Glem familie og venner, de stiller nesten aldri opp likevel og det gjør deg bare enda mer deppa og skuffet. Lykke til!

Hei, takk for svar... Du sier at jeg skal prøve å få mer hjelp, men ikke av venner og familie... Familie har jeg ikke her, men hvor ellers kan jeg da få hjelp...? Er det noe spes du tenker på i tilfelle...??

Håper du får ei god helg...!!!!

*klem*

[Dorthe]

Hei, takk for svar... Du sier at jeg skal prøve å få mer hjelp, men ikke av venner og familie... Familie har jeg ikke her, men hvor ellers kan jeg da få hjelp...? Er det noe spes du tenker på i tilfelle...??

Håper du får ei god helg...!!!!

*klem*

Nå vet jeg ikke hvor du bor men i min bydel i Oslo har jeg fått hjelp gjennom bestillerenheten, dvs PRO.

Ellers kan du ringe sosialkontoret og spørre om avlastning, støttekontakt til ungene eller week-endhjem Dersom grunnen slik som i ditt tilfelle er at du er sliten og deprimert er dette det riktige stedet å henvende seg. Fortell at du ikke har familie eller venner som stiller opp og at det begynner å røyne på.

Dersom ungene trenger å komme hjemmenifra skal man henvende seg til barnevernet men i ditt tilfelle er ikke dette det rette stedet..

[Gjest trampe]

Nå vet jeg ikke hvor du bor men i min bydel i Oslo har jeg fått hjelp gjennom bestillerenheten, dvs PRO.

Ellers kan du ringe sosialkontoret og spørre om avlastning, støttekontakt til ungene eller week-endhjem Dersom grunnen slik som i ditt tilfelle er at du er sliten og deprimert er dette det riktige stedet å henvende seg. Fortell at du ikke har familie eller venner som stiller opp og at det begynner å røyne på.

Dersom ungene trenger å komme hjemmenifra skal man henvende seg til barnevernet men i ditt tilfelle er ikke dette det rette stedet..

Takk for råd og tips, Dorthe....

Ha ei fin helg!!!

*klem*

[Gjest dukkelise]

Vænnen min........kjere d.....

Vi snakka litt i dag i å du.....du va lei d,å i kunnæ bærre setta her.I skullæ så innmari ha ønska i kunne tatt slippæn å tussa me ått d i,fått snakka litte,ja slik vænne prat,æn færnufti æn.

Deppa vænnen.....trur vi bægge væt kaffær....ikkje sant???

Å du....i grin masse i,mære før ænn no.Ekje fale å grin væt du vænnen,tænk så ilt d he vorre å ikkje gjort d.Spærra inne alt ekje godt væt du,så grin vænnen min.....få alt ut.Træng d no.

Huske d au pusi mi ætt i grusomt gla ti d...Bryr me....

Skriv slik i snakkæ no,så kansje du føle stemmå mi attåt:)

I trur teng rætta se i vænnen min....i trur...du væt...ikkje sant da???

Håpæ teng e bere no.....

Megaklæm herrefrå....

Kos frå bære i:-)