Folk er bare SÅ GLADE for å være gravide. Eller hva?

[AnonymBruker]

Vil du se hva gravidhormoner gjør med huet? Da må du lese videre!

Er på et mammaforum. Mest for å oppdatere meg på nye anbefalinger + at jeg har vært SYKT ENSOM de siste månedene. 

Men "alle" der inne er så iiinnmari glade for å være gravide, og hvis de ikke er kvalme en dag får de panikk og bestiller ultralyd til ettusenfemhundre norske kroner. Det er en stor overvekt av folk som enten har dyrka frem babyer i laboratorium, eller folk som har prøvd å bli gravide på naturlig måte lenge og det barnet er såååååååååå etterlengtet og alt er fryd og gammen (bortsett fra når "symptomene avtar" og de må være redde og sånn, da). Fint for dem! På en måte!

Men vi finnes vi andre også, vi som er ekstremt hardt rammet av hormoner, som er en vandrende berg- og dalbane. Som ikke har det noe bra, som ikke prøvde å få flere barn. Men det er ikke plass til oss. Hvis man åpner opp om det til noen så får man noen hjerter og likes i et minutt, og så er vi tilbake til ivf- og prøversnakk med hcg-stigning, progesteron-støtte, blodfortynnende, gynekologbesøk, folk som i første trimester kjøper babyutstyr, og bare er skikkelig gira. Selv om de i det neste øyeblikket mistet symptomene og den synske fireåringen sa at du ikke har baby i magen mer så da er alt håp slutt. Frem til i ettermiddag når kvalmen heldigvis var tilbake og du gråt av glede idet du lente deg over doskåla og slapp ut hele lunsjen i dass.

Jeg har det ikke bra, jeg. 

Synes ikke synd på meg selv. Men jeg er trist og deppa. Jeg vet hvor tøft det er å ha unger! Jeg vet hva det vil si å ikke sove en hel natt på 7 år. Og i tillegg ha helseutfordringer. Og barn med special needs, som faker det på skolen og tar det ut hjemme. Åjada, jeg vet at det ikke er lyseblått og lyserosa, babytiden er et mareritt med gulp, driting, skriking 17 timer i døgnet og du mister deg sjæl fullstendig. Og alle aldere har sin sjarm, og sin mørke bakside.

Men jeg vet også at det går over.

Jeg vet også at når de er store nok, blir det bra igjen. Du får tid igjen. Det ordner seg igjen. Jeg vet at livet mitt er INGENTING uten ungene mine og de kommer først, alltid. Mammahjertet sprekker av stolthet. Det er det som holder meg gående. 

Men guri så sinnsykt ensom man blir når man havner et sted der det kun er prøvere som har lagt opp hele livet sitt rundt det å få et barn. Som lever for å formere seg. 

Jeg kan nok lett misforstås her, jeg ønsker dem alt hell og lykke. 

Passer bare ikke inn. Må gå med dette alene. Bu hu, så synd det er på meg? Nei, det er jo ikke det. Og tro meg jeg skriver det heller her enn å si det til noen for det er ikke lov å ikke være glad. I tillegg tør jeg ikke å fortelle om svangerskapet til familien for de er en haug med småpsykopater (blæ blæ, gammel term, hvem bryr seg?) som benytter første anledning til å hakke på andre og få andre til å føle seg dårlige. Ikke alle selvsagt, men to småpsykopater veier jo opp for fem normale. Ikke sant. Det er sånn det funker?

Føler meg litt skrullete selv med alle disse hormonene. Etterpå går jeg jo rundt og later som ingenting igjen for ikke å plage vettet av den stakkars ektefellen min. Fake it till you make it, mitt livsmotto, tror jeg...

Ja, jeg hadde sex. Nei, kroppen spilte ikke på lag. Eggløsningen kom ca 3 dager før ikm. Helt på bærtur vettu. 

Jeg gjør et beste ut av det og smiler til jeg føler meg bra, men hormonene prøver seriøst å ta livet av meg. Er bare lei meg hele dagen frem til familien kommer hjem og jeg smiler :D og later som at ting går OK. 

Denne her, denne er for dere som IKKE har det bra. Som er rammet av hormoner og bekymringer. Selv om vi kanskje er få, er vi faktisk ikke alene og det kan hjelpe å lese om andre. Kanskje. Frem til hormonene kicker inn igjen. 

Takk for oppmerksomhet. 

Anonymkode: 59497...fe3