Toto

[Gjest Nesten hodeløse nick]

Nei, jeg mener ikke at du er en feinschmecker.

Hvorfor argumentere? Kunst er en intuitiv sak, det hjælper ikke med logiske resonnementer.

Men ifølge deg så hjelper det med ulogiske argumenter?? ja, ja.

GOD BEDRING!

[naiv]

Du minner meg om diverse musikkanmeldere. Mislykka musikere som får betalt for å mene noe om andres musikk, og selvfølgelig tåler de ikke å høre musikk som er så til de grader velspelt. Da er det plutselig, som du sier, "flinkt".

Å ikke like Toto kommer av tre misforhold:

1. Dårlig musikksmak.

2. Misunnelse, tåler ikke at andre er gode til å spella.

3. Tar seg ikke tid til å lytte på musikken.

Jeg trodde du hadde høyt hårfeste....:-)

[musikeren]

Men ifølge deg så hjelper det med ulogiske argumenter?? ja, ja.

GOD BEDRING!

Tungnem? Saka er at jeg ikke ser noen vits i å omvende froskespisere til å like biffsnadder.

[jacob]

Jeg mener at alle de tre nevnte holder koken. Særlig Tom Waits.

Nei, du mener at alle de tre har holdt koken, men særlig Bowie og U2 - ikke Tom Waits i særlig grad;

Closing Time, Rain Dogs, Small Change, The early years, Frank Wild Years m.v er ganske så like komposisjoner. Det er lenge siden Tom Waits gjorde noe sprekt. I 1992 kom skiva Bone Machine - og den var ganske bra. Ellers er Tom Waits en fyr som appelerer til sosionomer og lærere mellom 30 og 40 år - slike som er lenket til heimen , men som benytter anledningen til å reise åndelig til en nedsarva og brun bar over there. Tom Waits balanserer på grensa til det patetiske.

U2- er med, men at fyrer som Bono blir religiøs og fredsaktivist trekker ned. Det trekker ikke bare ned - det er tarvelig.

Bowie er det nærmeste man kommer kontinuitet. Fyren er bånn ærlig og har god smak - det siste er det viktigste. Dessuten har han pult Iggy Pop i ræva og reist på avvenningskur til Berlin - hvilket er positivt når rockehistorien skal gjøres opp. Lowe og Hunky Dory er de beste skivene.

[Holmes]

Nei, du mener at alle de tre har holdt koken, men særlig Bowie og U2 - ikke Tom Waits i særlig grad;

Closing Time, Rain Dogs, Small Change, The early years, Frank Wild Years m.v er ganske så like komposisjoner. Det er lenge siden Tom Waits gjorde noe sprekt. I 1992 kom skiva Bone Machine - og den var ganske bra. Ellers er Tom Waits en fyr som appelerer til sosionomer og lærere mellom 30 og 40 år - slike som er lenket til heimen , men som benytter anledningen til å reise åndelig til en nedsarva og brun bar over there. Tom Waits balanserer på grensa til det patetiske.

U2- er med, men at fyrer som Bono blir religiøs og fredsaktivist trekker ned. Det trekker ikke bare ned - det er tarvelig.

Bowie er det nærmeste man kommer kontinuitet. Fyren er bånn ærlig og har god smak - det siste er det viktigste. Dessuten har han pult Iggy Pop i ræva og reist på avvenningskur til Berlin - hvilket er positivt når rockehistorien skal gjøres opp. Lowe og Hunky Dory er de beste skivene.

Du skriver at Waits appellerer til bl.a lærere mellom 30 og 40 som er lenket til heimen. Stereotypene dine blir bare bedre og bedre, men siden jeg tilhører den gruppen, forbeholder jeg meg retten til å ha musikk og musikere som appellerer til meg (og ev. andre lærere). Eller synes du ikke lærere mellom 30 og 40 skal ha noe å like? i samme ånedrag må nevnes at jeg ikke føler meg særlig lenket til heimen, men det kan jo komme andre tider...

[jacob]

Du skriver at Waits appellerer til bl.a lærere mellom 30 og 40 som er lenket til heimen. Stereotypene dine blir bare bedre og bedre, men siden jeg tilhører den gruppen, forbeholder jeg meg retten til å ha musikk og musikere som appellerer til meg (og ev. andre lærere). Eller synes du ikke lærere mellom 30 og 40 skal ha noe å like? i samme ånedrag må nevnes at jeg ikke føler meg særlig lenket til heimen, men det kan jo komme andre tider...

Du kan skjønne at også lærere må finne sin musikk. Jeg satte bare Tom Waits i bås og viste til de skivene jeg selv har av han - og traff godt, slik jeg bruker å gjøre.

Han holder til en viss grad koken, men sosionomene og lærerne - rampete som de er, presenterer han gjerne som alternativ, ikke-kommersiell og spesiell. Ingen av delene stemmer egentlig.