Flere som er over 40 og ikke har kone eller barn? Og innstilt på at det trolig aldri skjer?

[AnonymBruker]

Er det flere her inne som har passert 40 og fortsatt verken har kone eller barn – og som mer og mer har begynt å tenke at det kanskje bare aldri kommer til å skje? Ikke nødvendigvis fordi man har valgt det aktivt, men fordi livet bare ble sånn. Ikke bitter, ikke trist, kanskje ikke helt fornøyd heller, men mer en slags nøktern aksept.

Da jeg var barn, husker jeg hvordan voksne snakket om at det var "sært" å være ugift etter fylte 30. Det ble nærmest sett på som et tegn på at noe var feil, at du hadde blitt avvist av livet. Nå har jeg blitt 42, og innser at det som før ble oppfattet som uvanlig, nærmest har blitt en ganske vanlig livssituasjon. Kanskje til og med normen blant mange menn i dag, spesielt i storbyene og blant dem som ikke valgte den mest konvensjonelle ruta tidlig i livet.

Er vi i ferd med å få en ny samfunnsgruppe – menn i 40-, 50- og etter hvert 60-årene som lever helt greie liv alene? Ikke nødvendigvis ensomme, men alene. Eneboliger eller rekkehus fylt med gaming-PC, gitarer, grill på verandaen, kanskje modelljernbane i kjelleren, en eller annen hobby i garasjen. Netflix og HBO, et greit kjøkken, kanskje en katt eller en hund. Men ingen barn å følge opp, ingen konfirmasjoner å planlegge, ingen juleavslutninger, ingen barnebarn i sikte.

Jeg spør ikke for å klage, men fordi jeg lurer: Er vi mange som har det sånn nå? Er dette bare et livsløp som blir vanligere, og som vi kanskje bør begynne å snakke mer åpent om? Kanskje det er på tide at vi som ikke valgte den klassiske A4-varianten heller ikke ser på oss selv som "utenfor", men bare som en annen type vanlig?

Flere som kjenner seg igjen? Har dere slått dere til ro med det, eller tenker dere fortsatt at det kan skje noe – selv nå?

Anonymkode: 08b01...f3b