Flere som er over 40 og ikke har kone eller barn? Og innstilt på at det trolig aldri skjer?

[AnonymBruker]

Er det flere her inne som har passert 40 og fortsatt verken har kone eller barn – og som mer og mer har begynt å tenke at det kanskje bare aldri kommer til å skje? Ikke nødvendigvis fordi man har valgt det aktivt, men fordi livet bare ble sånn. Ikke bitter, ikke trist, kanskje ikke helt fornøyd heller, men mer en slags nøktern aksept.

Da jeg var barn, husker jeg hvordan voksne snakket om at det var "sært" å være ugift etter fylte 30. Det ble nærmest sett på som et tegn på at noe var feil, at du hadde blitt avvist av livet. Nå har jeg blitt 42, og innser at det som før ble oppfattet som uvanlig, nærmest har blitt en ganske vanlig livssituasjon. Kanskje til og med normen blant mange menn i dag, spesielt i storbyene og blant dem som ikke valgte den mest konvensjonelle ruta tidlig i livet.

Er vi i ferd med å få en ny samfunnsgruppe – menn i 40-, 50- og etter hvert 60-årene som lever helt greie liv alene? Ikke nødvendigvis ensomme, men alene. Eneboliger eller rekkehus fylt med gaming-PC, gitarer, grill på verandaen, kanskje modelljernbane i kjelleren, en eller annen hobby i garasjen. Netflix og HBO, et greit kjøkken, kanskje en katt eller en hund. Men ingen barn å følge opp, ingen konfirmasjoner å planlegge, ingen juleavslutninger, ingen barnebarn i sikte.

Jeg spør ikke for å klage, men fordi jeg lurer: Er vi mange som har det sånn nå? Er dette bare et livsløp som blir vanligere, og som vi kanskje bør begynne å snakke mer åpent om? Kanskje det er på tide at vi som ikke valgte den klassiske A4-varianten heller ikke ser på oss selv som "utenfor", men bare som en annen type vanlig?

Flere som kjenner seg igjen? Har dere slått dere til ro med det, eller tenker dere fortsatt at det kan skje noe – selv nå?

Anonymkode: 08b01...f3b

[AnonymBruker]

Ja, bare at jeg er kvinne uten mann og barn. Jeg har slått meg til ro med at det aldri blir å skje men jeg syns det er trist at jeg blir eldre og at jeg aldri skal ha barn og potensielle barnebarn på besøk. Toget for barn er gått da jeg er for gammel nå, men jeg skulle gjerne klart å hatt en samboer å dele livet med og håper det en dag vil bli en realitet.

Anonymkode: 674b4...f11

[Babette]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ja, bare at jeg er kvinne uten mann og barn. Jeg har slått meg til ro med at det aldri blir å skje men jeg syns det er trist at jeg blir eldre og at jeg aldri skal ha barn og potensielle barnebarn på besøk. Toget for barn er gått da jeg er for gammel nå, men jeg skulle gjerne klart å hatt en samboer å dele livet med og håper det en dag vil bli en realitet.

Anonymkode: 674b4...f11

Det kan jo hende du treffer en mann som har egne barn. Hvis/når han blir bestefar, kan du bli like nær som en "ordentlig" bestemor for barnebarna hans. Små barn gjør ikke forskjell på sånt.

[bibben]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Er det flere her inne som har passert 40 og fortsatt verken har kone eller barn – og som mer og mer har begynt å tenke at det kanskje bare aldri kommer til å skje? Ikke nødvendigvis fordi man har valgt det aktivt, men fordi livet bare ble sånn. Ikke bitter, ikke trist, kanskje ikke helt fornøyd heller, men mer en slags nøktern aksept.

Da jeg var barn, husker jeg hvordan voksne snakket om at det var "sært" å være ugift etter fylte 30. Det ble nærmest sett på som et tegn på at noe var feil, at du hadde blitt avvist av livet. Nå har jeg blitt 42, og innser at det som før ble oppfattet som uvanlig, nærmest har blitt en ganske vanlig livssituasjon. Kanskje til og med normen blant mange menn i dag, spesielt i storbyene og blant dem som ikke valgte den mest konvensjonelle ruta tidlig i livet.

Er vi i ferd med å få en ny samfunnsgruppe – menn i 40-, 50- og etter hvert 60-årene som lever helt greie liv alene? Ikke nødvendigvis ensomme, men alene. Eneboliger eller rekkehus fylt med gaming-PC, gitarer, grill på verandaen, kanskje modelljernbane i kjelleren, en eller annen hobby i garasjen. Netflix og HBO, et greit kjøkken, kanskje en katt eller en hund. Men ingen barn å følge opp, ingen konfirmasjoner å planlegge, ingen juleavslutninger, ingen barnebarn i sikte.

Jeg spør ikke for å klage, men fordi jeg lurer: Er vi mange som har det sånn nå? Er dette bare et livsløp som blir vanligere, og som vi kanskje bør begynne å snakke mer åpent om? Kanskje det er på tide at vi som ikke valgte den klassiske A4-varianten heller ikke ser på oss selv som "utenfor", men bare som en annen type vanlig?

Flere som kjenner seg igjen? Har dere slått dere til ro med det, eller tenker dere fortsatt at det kan skje noe – selv nå?

Anonymkode: 08b01...f3b

Fint innlegg. Det ble jeg berørt av😀

[AnonymBruker]

Livet er ikke likt for alle, og alle kan ikke forvente å havne opp med ektefelle eller barn. Slik er situasjonen for svært mange. Og ved en snevert tankegang så stanser utviklingen for noe helt opp. Slik oppfatter jeg ts.

Anonymkode: 1a854...b39

[Everybody]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Livet er ikke likt for alle, og alle kan ikke forvente å havne opp med ektefelle eller barn. Slik er situasjonen for svært mange. Og ved en snevert tankegang så stanser utviklingen for noe helt opp. Slik oppfatter jeg ts.

Anonymkode: 1a854...b39

Hvorfor kan ikke alle forvente å ende opp med ektefelle og barn? Er det noen som ikke passer til det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

 

Er vi i ferd med å få en ny samfunnsgruppe – menn i 40-, 50- og etter hvert 60-årene som lever helt greie liv alene? Ikke nødvendigvis ensomme, men alene. Eneboliger eller rekkehus fylt med gaming-PC, gitarer, grill på verandaen, kanskje modelljernbane i kjelleren, en eller annen hobby i garasjen. Netflix og HBO, et greit kjøkken, kanskje en katt eller en hund. Men ingen barn å følge opp, ingen konfirmasjoner å planlegge, ingen juleavslutninger, ingen barnebarn i sikte.

Anonymkode: 08b01...f3b

Ja, og det er så deilig! Jeg er ufør og syk og har venner. Men det holder. Jeg liker å holde på med mitt og jeg er sær også. Men stortrives alene. Jeg kan gjøre alt jeg vil, når jeg vil og hvordan jeg vil. Og det beste: Jeg har kun meg selv å passe på. Har noen venner som er som meg, mens noen venner har enten samboer eller barn. Jeg er nok nærmest nå de som er frivillige single som meg selv.

Jeg bruker mye tid på fotografering, tegne. særlig på reise. Vietnam, Thailand. Elsker Asia og reiser stadig tilbake, enten alene eller med venner. Nei, mann og barn er ikke noe for meg. Det livet jeg har nå er

Anonymkode: 884c9...7da

[psykedeliker]

Everybody skrev (33 minutter siden):

Hvorfor kan ikke alle forvente å ende opp med ektefelle og barn?

Å skaffe seg ektefelle og barn i vårt samfunn innebærer flere aktive valg og prosesser, som ikke alle er villige til eller i stand til.

[AnonymBruker]

Jeg er glad jeg ikke ble far. Jeg er fornøyd med å komme meg til butikken i løpet av dagen.

 

Anonymkode: 3e7e2...22c

[Everybody]

psykedeliker skrev (22 minutter siden):

Å skaffe seg ektefelle og barn i vårt samfunn innebærer flere aktive valg og prosesser, som ikke alle er villige til eller i stand til.

Hvorfor er ikke alle villige eller i stand til det?

[psykedeliker]

Everybody skrev (7 minutter siden):

Hvorfor er ikke alle villige eller i stand til det?

For min del handler det om verdivalg, så får andre svare for seg selv.

[AnonymBruker]

Ikke tenk så mye på det. Er du sånn passe fornøyd slik tingenes tilstand er nå, holder vel det. Benytt tiden til det du liker å gjøre, feks reis rundt og opplev verden. Og skaff deg gjerne modelljernbane i kjelleren og en gitar hvis du liker det. Alle trenger ikke å passe inn i A4, eller føre genene sine videre. Er uansett ingen god verden å vokse opp i heller. 

Anonymkode: 81fda...6fc