Hvorfor er psykiatriske pasienter så opptatt av å diskutere behandling og diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg har lagt merke til en interessant forskjell mellom pasienter i psykiatrien og de med somatiske lidelser. Mange av dem som er i kontakt med psykisk helsevern virker svært opptatt av å diskutere egen diagnose, behandling og ulike terapiformer – både med fagpersoner, på nett og med medpasienter. Det kan være alt fra medikamentvalg til traumer, diagnosetyper, eller vurderinger av ulike terapeuter og behandlingssteder.

Dette skiller seg fra det jeg ser hos mange med somatiske plager, hvor fokuset gjerne er mer på symptomhåndtering eller hverdagen med sykdom – og mindre på selve behandlingssystemet eller diagnosene i seg selv.

Er dette noe andre også har observert?

Anonymkode: bedf2...ba3

[nachnoo]

En grunn kan være at pasienter må være langt mer delaktig i behandlingen enn det en er i somatikken. Det er ikke bare å møte opp, legge seg på benken og få trukket angsten eller bestrålt depresjonen.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (28 minutter siden):

En grunn kan være at pasienter må være langt mer delaktig i behandlingen enn det en er i somatikken. Det er ikke bare å møte opp, legge seg på benken og få trukket angsten eller bestrålt depresjonen.

Du får det sagt, nachnoo👏👏

Anonymkode: 989de...e66

[FjellOgDalar]

Basert på egen erfaring med både somatikk, psykisk helse og funksjonsnedsettelser stemmer ikke dette. Men her på DOL er det primært psykiatriske pasienter som utveksler erfaringer. Går man inn på diagnosespesifikke grupper på f.eks. Facebook, ser jeg nøyaktig det samme. Man diskuterer medisiner, hvordan man opplever ulike deler av hjelpeapparatet, hvordan man blir møtt. Det snakkes om hva som er bra, hva som er dårlig, hva som hjelper eller forverrer symptomer. Ta diabetes 1 f.ek. Her må vi pasienter i veldig høy grad behandle oss selv.