Venninne det er tungt å være sammen med

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (48 minutter siden):

Det handler ikke om å "velge hverandre vekk", men å la profesjonelle ta seg av robusthetsopplæringen når man ikke har kompetansen til å gjøre det selv.

Nå misforstår du meg. Jeg mener at man blir mer robust som menneske av å takle og tåle at de man er glad i har problemer. Man trenger ikke kompetanse for å bry seg om. Hvis alle sier "sorry, jeg har nok med meg selv, omsorg og støtte får profesjonelle ta seg av, blir det ikke mye til samfunn igjen. 

Anonymkode: 98c96...509

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Man trenger ikke kompetanse for å bry seg om.

Nei, men man trenger kunnskap for å lære seg selv og hverandre robusthet, det er ikke noe som kommer av seg selv i enhver situasjon. I vårt institusjonaliserte og sektoriserte samfunn er det profesjonene i helsevesenet som er satt til å forvalte den kunnskapen, det er i utgangspunktet noe lekfolk ikke er pliktig til å sette seg inn i. Noen lærer det likevel gjennom oppveksten og/eller på egen hånd, men de er unntakene, ikke regelen.

I andre land og kulturer er denne kunnskapsforvaltningsbalansen langs stat/borger aksen selvfølgelig annerledes.

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vil du si at de fleste pasienter du har behandlet syter eller ikke? Da tenker jeg mest på de som er deprimerte.

Anonymkode: 8d395...7f2

Som du ser av innlegget, består de to første stadiene av at pasienten skal få fortelle om sine plager og få anerkjennelse for dette. SÅ er det behandlers oppgave å lede pasienten videre inn i tredje stadium - analysere. Har du noen tanker om hva dette kan skyldes? Er det noe som forsterker depresjonen din? Er det noe som gjør depresjonen lettere? Har du prøvd å gjøre mer av dette? osv osv. Dette går helt greit med de alle fleste pasienter. Noen krever at man er mer tydelig: Ignorerer å respondere på gjentagelse av symptomer og ved stadig å stille nye spørsmål som er adekvate for analysefasen.

Det kan være noe verre å få pasienten over i aksjonsfasen, dvs at pasienten mellom timene skal iverksette de handlinger vi har blitt enige om i timene. Ofte motstand fordi det krever noe av pasienten: Stå opp i rett tid, dusje hver dag, kle på seg vanlige klær som passer til daglig aktivtet, lage og spise frokost, gå en tur, lese avisa i minst 20 min osv osv.

Generelt til denne tråden: Også venner/familie kan gjøre noe med dette. I stedet for bare å høre på sutring evt avvise personen, kan man si: Nei, nå snakker vi ikke mer om dette som du har fortalt meg flere ganger. La oss lage en termos kaffe, gå en liten tur og la oss kose oss med kaffen i parken/skogen/stranda osv osv

 

 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (8 minutter siden):

Som du ser av innlegget, består de to første stadiene av at pasienten skal få fortelle om sine plager og få anerkjennelse for dette. SÅ er det behandlers oppgave å lede pasienten videre inn i tredje stadium - analysere. Har du noen tanker om hva dette kan skyldes? Er det noe som forsterker depresjonen din? Er det noe som gjør depresjonen lettere? Har du prøvd å gjøre mer av dette? osv osv. Dette går helt greit med de alle fleste pasienter. Noen krever at man er mer tydelig: Ignorerer å respondere på gjentagelse av symptomer og ved stadig å stille nye spørsmål som er adekvate for analysefasen.

Det kan være noe verre å få pasienten over i aksjonsfasen, dvs at pasienten mellom timene skal iverksette de handlinger vi har blitt enige om i timene. Ofte motstand fordi det krever noe av pasienten: Stå opp i rett tid, dusje hver dag, kle på seg vanlige klær som passer til daglig aktivtet, lage og spise frokost, gå en tur, lese avisa i minst 20 min osv osv.

Generelt til denne tråden: Også venner/familie kan gjøre noe med dette. I stedet for bare å høre på sutring evt avvise personen, kan man si: Nei, nå snakker vi ikke mer om dette som du har fortalt meg flere ganger. La oss lage en termos kaffe, gå en liten tur og la oss kose oss med kaffen i parken/skogen/stranda osv osv

 

 

Jeg er i traumebehandling og kan relatere til dette. Det er veldig krevende å være i handlingsfasen og være så mye utenfor toleransevinduet, men jeg er i bevegelse og det går fremover - i rykk og napp. Noen ganger blir jeg for ivrig og da må jeg roe ned et par dager så kroppen og hodet henger med. Skjerme meg for inntrykk. Min behandler lar meg styre tempoet selv, for hun ser jeg jobber mot endring. Det fungerer fint for meg. 

Anonymkode: 50772...fad

[Fru2020]

nachnoo skrev (3 timer siden):

Som du ser av innlegget, består de to første stadiene av at pasienten skal få fortelle om sine plager og få anerkjennelse for dette. SÅ er det behandlers oppgave å lede pasienten videre inn i tredje stadium - analysere. Har du noen tanker om hva dette kan skyldes? Er det noe som forsterker depresjonen din? Er det noe som gjør depresjonen lettere? Har du prøvd å gjøre mer av dette? osv osv. Dette går helt greit med de alle fleste pasienter. Noen krever at man er mer tydelig: Ignorerer å respondere på gjentagelse av symptomer og ved stadig å stille nye spørsmål som er adekvate for analysefasen.

Det kan være noe verre å få pasienten over i aksjonsfasen, dvs at pasienten mellom timene skal iverksette de handlinger vi har blitt enige om i timene. Ofte motstand fordi det krever noe av pasienten: Stå opp i rett tid, dusje hver dag, kle på seg vanlige klær som passer til daglig aktivtet, lage og spise frokost, gå en tur, lese avisa i minst 20 min osv osv.

Generelt til denne tråden: Også venner/familie kan gjøre noe med dette. I stedet for bare å høre på sutring evt avvise personen, kan man si: Nei, nå snakker vi ikke mer om dette som du har fortalt meg flere ganger. La oss lage en termos kaffe, gå en liten tur og la oss kose oss med kaffen i parken/skogen/stranda osv osv

 

 

Jeg kommer ikke i mål med min behandling. Depresjonene kommer fremdeles 2-4 ganger i året. Som de har gjort siden videregående. Tenker du at grunnen til at folk står fast, sånn som meg, alltid er at man ikke kommer forbi de to første a'ene?