Venninne det er tungt å være sammen med

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som sliter med angst og depresjon. Nå er hun inne i en dårlig periode, og blir (kanskje naturlig) veldig tung og selvsentrert å være sammen med. Jeg sliter med mine ting, men prøver å alltid avveie hvor mye av det vanskelige jeg skal ha med meg inn i et møte. Hvis jeg har snakket om meg selv og mine plager i et kvarter, passer jeg alltid på å pensle over på noe annet, lettere, og den andre får alltid like mye plass som meg. Det ER tungt å være sammen med mennesker som sliter og som bare ser seg selv og sine plager. Jeg blir veldig sliten av det, dermed blir kontakten også mindre fra min side. Jeg må også ta vare på meg selv. 

Anonymkode: 50772...fad

[wizwazwoz]

Lurt å sette grenser ja

[psykedeliker]

Hvorfor overlater ikke dere begge "det vanskelige" til profesjonelle, istedenfor å håndtere det selv?

[stjernestøv]

Det blir tungt om man bare snakker om vanskelige ting, må ha litt humor og syns jeg. 

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Hvorfor overlater ikke dere begge "det vanskelige" til profesjonelle, istedenfor å håndtere det selv?

Det går an å gjøre begge deler. Og for noen av oss er vennskap nettopp det, å være der for hverandre.

Anonymkode: 50772...fad

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det går an å gjøre begge deler.

Ja, men det betyr ikke at man må være hverandres mentale søppelbøtter. Det er mye annet venner kan gjøre for å hjelpe hverandre i vanskelige situasjoner.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (24 minutter siden):

Ja, men det betyr ikke at man må være hverandres mentale søppelbøtter. Det er mye annet venner kan gjøre for å hjelpe hverandre i vanskelige situasjoner.

Som hva?

Anonymkode: 8d395...7f2

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Som hva?

Aller først kan man bistå hverandre med å få riktig hjelp i helsevesenet. Så kan man hjelpe hverandre med praktisk gjennomføring av oppgaver det jobbes med i terapi eller annen behandling.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (18 timer siden):

Hvorfor overlater ikke dere begge "det vanskelige" til profesjonelle, istedenfor å håndtere det selv?

 

psykedeliker skrev (17 timer siden):

Ja, men det betyr ikke at man må være hverandres mentale søppelbøtter. Det er mye annet venner kan gjøre for å hjelpe hverandre i vanskelige situasjoner.

 

psykedeliker skrev (16 timer siden):

Aller først kan man bistå hverandre med å få riktig hjelp i helsevesenet. Så kan man hjelpe hverandre med praktisk gjennomføring av oppgaver det jobbes med i terapi eller annen behandling.

Helsevesenet og andre deler av samfunnet messer jo hele tiden at de færreste trenger offentlig psykisk helsehjelp, og at mange kommer langt med å snakke med venner og familie. Hvis man ikke får helsehjelp, og ikke skal snakke med venner, hva skal man gjøre da? Det blir jo fort et voldsomt krysspress for en stakkar. 

Anonymkode: 98c96...509

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det blir jo fort et voldsomt krysspress for en stakkar.

Da har du noe å drøfte med fastlegen.

[krøll9]

psykedeliker skrev (10 timer siden):

Da har du noe å drøfte med fastlegen.

Det er ikke helsevesenets oppgave å håndtere alle mulige negative følelser og livsomstendigheter! Er du klient av yrke, eller hva er greia? Har du aldri hatt sjangs til å se bakom kulissene noe som helst sted?

I systemet jobber helt normale mennesker med utdanning (noen av dem i alle fall!) til å støtte eller behandle pasienter med sykdom - de er ikke til for å være støttekontakt for mennesker i enhver situasjon. Livet må man takle på egenhånd, med noen unntak der problemer/tilstander faller under en sykdomsbetegnelse. 

Til TS: du må beskytte deg selv når vennskapet blir et energisluk. Du alene kan ikke "redde" venninnen i enhver situasjon. Du må finne en måte å sette grenser, men gjerne uten å kutte ut venninnen helt da dersom du bryr deg om henne. Det er flott at du er der og synes ikke man bør råde noen til å kutte ut noen sånn uten videre, men hvor går grensene dine? Har hun andre eller bare deg? Skjønner dilemmaet ditt. 

Endret 4. april av krøll9

[psykedeliker]

krøll9 skrev (3 timer siden):

Livet må man takle på egenhånd, med noen unntak der problemer/tilstander faller under en sykdomsbetegnelse. 

Hvis du vil diskutere dette med meg, kan vi jo begynne med å definere sykdomsbegrepet, før vi begynner å drøfte dets relevans i stat/borger-relasjonen. Hva er din definisjon av sykdom?

[AnonymBruker]

Vi må sette krav til hverandre, men det er synd at vi er blitt et samfunn der enhver ekstra belastning fra noen skyves over til andre. Jeg tror ikke det er sånn vi bygger robusthet, ved å velge hverandre vekk når det røyner litt på. 

Anonymkode: 98c96...509

[emilie321]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Vi må sette krav til hverandre, men det er synd at vi er blitt et samfunn der enhver ekstra belastning fra noen skyves over til andre. Jeg tror ikke det er sånn vi bygger robusthet, ved å velge hverandre vekk når det røyner litt på. 

Anonymkode: 98c96...509

Kan være enig i noe av det du skriver, men det er grader av belastning også. Hadde selv en venninne jeg måtte kutte ut for og i det hele tatt greie å stå på beina selv. Nå prøvde jeg lenge før jeg ga opp da. 

[ISW]

krøll9 skrev (10 timer siden):

Det er ikke helsevesenets oppgave å håndtere alle mulige negative følelser og livsomstendigheter!

Dette er jeg i utgangspunktet veldig enig i. Du kan IKKE dra på legevakten fordi du er lei deg eller trenger noen å snakke med. Helsevesenets oppgave er å håndtere sykdom, og den akuttmedisinske delen av helsevesenets oppgave er å håndtere akutt sykdom.

Samtidig: Jeg vet, også fra da jeg har hatt det vanskelig selv, hvor lett det er for venner å ende opp som en form for behandlere, og det er også feil rolle i vennskapet. Et vennskap skal jo gå begge veier og begge skal ha glede av det. Det skal helst ikke være for mye asymmetri.

Men faktum står: Det er et tomrom mellom helsevesenets behandlingsrolle og venners vennerolle innen psykisk sykdom. Det tomrommet er det p.t. nærmest bare frivillige organisasjoner og hjelpeorganisasjoner (f.eks. Kirkens SOS, Mental Helse og Kors på halsen, samt f.eks. Livslosen og tilsvarende) som dekker. Det er et stort ansvar for små organisasjoner med svært begrensede budsjetter og mye frivillig innsats.

Psykiatrien bygges ned, samtidig som behovet øker, og det finnes etter min mening ikke en god nok plan for hva som skal gjøres med tomrommet. Er det riktig at Mental Helse og Kirkens SOS nærmest skal være førstelinje i selvmordsforebygging i Norge?

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2026 den 7.20):

Jeg har en venninne som sliter med angst og depresjon. Nå er hun inne i en dårlig periode, og blir (kanskje naturlig) veldig tung og selvsentrert å være sammen med. Jeg sliter med mine ting, men prøver å alltid avveie hvor mye av det vanskelige jeg skal ha med meg inn i et møte. Hvis jeg har snakket om meg selv og mine plager i et kvarter, passer jeg alltid på å pensle over på noe annet, lettere, og den andre får alltid like mye plass som meg. Det ER tungt å være sammen med mennesker som sliter og som bare ser seg selv og sine plager. Jeg blir veldig sliten av det, dermed blir kontakten også mindre fra min side. Jeg må også ta vare på meg selv. 

Anonymkode: 50772...fad

Når det "å snakke om det" går over til å gjenta de samme klagene om og om igjen, vil det ikke hjelpe den syke, men heller forsterke symptomene. Da må man prøve å komme over i "hva gjør vi med det?"-modus. Det er ikke lett, men det er nødvendig.

I 2001 skrev NHD et bra innlegg om dette her på DOL. Jeg kopierer det inn:

"Du tar opp noe svært viktig her.

Tidlig i min psykiatrikarriere lærte jeg noe fornuftig om de fire A-er i behandlingen.

Avlastning. Det å la pasienten laste av seg sine bekymringer og sorger. Her skal behandleren ta i mot og la pasienten laste dette av seg.

Akseptering. Jeg aksepterer at du har det slik. At det du forteller er virkeligheten for deg, og at det ikke bare er "å ta seg sammen" så vil alle problemene være borte. Dette betyr ikke at en skal akseptere alle de handlemåter pasienten foreslår. En kan for eksempel si dette: "Ja, jeg aksepterer at du er deprimert og har lite energi. Likevel mener jeg at det er lurt, endog nødvendig, at du kommer deg opp av sengen før kl. 10.00 selv om det synes for deg som om du ikke orker det"

Analysere. Det å gå inn i problemene og prøve å forklare/forstå hvorfor en har det vanskelig. Deretter følger en analyse av hva som vil være de riktige tiltak for å komme seg ut av problemene.

Aksjonere. Dvs. å sette ut i livet de tiltak en kom frem til i analysen.

Disse fire A-er er satt opp i kronologisk rekkefølge. Dvs. at det skal være en progresjon fra avlastning til akseptering til analyse til aksjon.

Dessverre stopper prosessen opp hos enkelte fordi de forblir i den fasen hvor de kun snakker om hvor vanskelig de har det uten å ville videre til analyse og slett ikke aksjon. Det er da det heter syting som er noe udelt negativt.

Syting gjør at en henger seg opp i et tidlig stadium uten å komme videre. Faktisk kan en ofte bli verre fordi en bare graver seg ned i elendigheten. Dessuten vil en etter hvert skyve andre mennesker bort fra seg.

Det er her uttrykket "prostitusjon uten sex" kommer inn. På samme måte som en horekunde kun er opptatt av seg selv og sine egne behov, lar en sitt eget behov for å syte _gå ut over_ den som tilfeldigvis aksepterer denne rollen. Når dette skjer med en behandler, må en i det minste betale en egenandel for akten. Når det skjer med bekjente, må de tåle det uten en gang å få penger for det."

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (16 minutter siden):

Når det "å snakke om det" går over til å gjenta de samme klagene om og om igjen, vil det ikke hjelpe den syke, men heller forsterke symptomene. Da må man prøve å komme over i "hva gjør vi med det?"-modus. Det er ikke lett, men det er nødvendig.

I 2001 skrev NHD et bra innlegg om dette her på DOL. Jeg kopierer det inn:

"Du tar opp noe svært viktig her.

Tidlig i min psykiatrikarriere lærte jeg noe fornuftig om de fire A-er i behandlingen.

Avlastning. Det å la pasienten laste av seg sine bekymringer og sorger. Her skal behandleren ta i mot og la pasienten laste dette av seg.

Akseptering. Jeg aksepterer at du har det slik. At det du forteller er virkeligheten for deg, og at det ikke bare er "å ta seg sammen" så vil alle problemene være borte. Dette betyr ikke at en skal akseptere alle de handlemåter pasienten foreslår. En kan for eksempel si dette: "Ja, jeg aksepterer at du er deprimert og har lite energi. Likevel mener jeg at det er lurt, endog nødvendig, at du kommer deg opp av sengen før kl. 10.00 selv om det synes for deg som om du ikke orker det"

Analysere. Det å gå inn i problemene og prøve å forklare/forstå hvorfor en har det vanskelig. Deretter følger en analyse av hva som vil være de riktige tiltak for å komme seg ut av problemene.

Aksjonere. Dvs. å sette ut i livet de tiltak en kom frem til i analysen.

Disse fire A-er er satt opp i kronologisk rekkefølge. Dvs. at det skal være en progresjon fra avlastning til akseptering til analyse til aksjon.

Dessverre stopper prosessen opp hos enkelte fordi de forblir i den fasen hvor de kun snakker om hvor vanskelig de har det uten å ville videre til analyse og slett ikke aksjon. Det er da det heter syting som er noe udelt negativt.

Syting gjør at en henger seg opp i et tidlig stadium uten å komme videre. Faktisk kan en ofte bli verre fordi en bare graver seg ned i elendigheten. Dessuten vil en etter hvert skyve andre mennesker bort fra seg.

Det er her uttrykket "prostitusjon uten sex" kommer inn. På samme måte som en horekunde kun er opptatt av seg selv og sine egne behov, lar en sitt eget behov for å syte _gå ut over_ den som tilfeldigvis aksepterer denne rollen. Når dette skjer med en behandler, må en i det minste betale en egenandel for akten. Når det skjer med bekjente, må de tåle det uten en gang å få penger for det."

Bra sagt/skrevet! Vil du si at de fleste pasienter du har behandlet syter eller ikke? Da tenker jeg mest på de som er deprimerte.

Anonymkode: 8d395...7f2

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (25 minutter siden):

Det er her uttrykket "prostitusjon uten sex" kommer inn. På samme måte som en horekunde kun er opptatt av seg selv og sine egne behov, lar en sitt eget behov for å syte _gå ut over_ den som tilfeldigvis aksepterer denne rollen. Når dette skjer med en behandler, må en i det minste betale en egenandel for akten. Når det skjer med bekjente, må de tåle det uten en gang å få penger for det."

Man kan spørre seg hvem av de som egentlig er den prostituerte av de to? 

Som venn, familie, eller nær bekjent må man si i fra om at man ikke orker å høre på syting, pg å følge det opp. Det er en del av det å være i en slik relasjon. Er man en perifer bekjent man sjelden møter, så vil det kanskje ikke være naturlig å gi beskjed, og da må man kanskje tåle å høre mer syting de sjeldne gangene man møtes. Den totale belastningen vil ikke være stor, men synd for den som syter for ikke klare å knytte mennesker til seg. 

Anonymkode: 98c96...509

[AnonymBruker]

Um å bera

Skapte er vi te bera

og lette børene for kvarandre.

Til fånyttes lever ingen.

 

Men våre eigne bører

skal vi bera åleine.

 

Stor og verdfull er sorgi

som ikkje kan delast av andre.

 

Men fatigsleg, liti og arm

er den glede

som du vil ha åleine.

 

Hjelpelaus er den

som ikkje har nokon å hjelpe,

og vera god mot.

 

Lik tre utan sevjestraum

turkast han inn –

 

Den mannen ber tyngste børi

som ingen ting har å bera.

 

Jan-Magnus Bruheim

Anonymkode: 98c96...509

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tror ikke det er sånn vi bygger robusthet, ved å velge hverandre vekk når det røyner litt på.

Det handler ikke om å "velge hverandre vekk", men å la profesjonelle ta seg av robusthetsopplæringen når man ikke har kompetansen til å gjøre det selv.