Har du opplevd noen relasjon i livet hvor du kjenner deg like sett og møtt som hos behandler i terapien?

[Glitter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, jeg er fullt klar over at det ikke er et vennskapsforhold. Jeg har intet ønske om at det skal bli det heller. Jeg tenker på "friheten " av å kunne være seg selv fullt og helt sammen med et annet menneske.

Anonymkode: 541df...304

Jeg kan være meg selv hundre% med en venninne jeg har vokst opp med fra hun ble født. Vi var naboer. Kunne det også med en annen venn, men han dumpet (ghostet) meg helt ut av det blå for noen måneder siden. 

Men jeg snakker jo ikke bare om problemene mine. Det er en liten brøkdel av det vi snakker om. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (13 minutter siden):

Jeg kan være meg selv hundre% med en venninne jeg har vokst opp med fra hun ble født. Vi var naboer. Kunne det også med en annen venn, men han dumpet (ghostet) meg helt ut av det blå for noen måneder siden. 

Men jeg snakker jo ikke bare om problemene mine. Det er en liten brøkdel av det vi snakker om. 

Så fint! Jeg forstår at dere ikke bare prater om problemene dine. Du kjenner deg sett og møtt med denne venninnen din uansett.

Anonymkode: 541df...304

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fint! Jeg forstår at dere ikke bare prater om problemene dine. Du kjenner deg sett og møtt med denne venninnen din uansett.

Anonymkode: 541df...304

Ja.

[stjernestøv]

Ja har vært i kontakt med folk som har sett meg mer enn noen terapeut...

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg tenker på "friheten " av å kunne være seg selv fullt og helt sammen med et annet menneske.

Hvorfor kan du ikke være deg selv sammen med andre enn behandler?

[AnonymBruker]

Jeg vil aldri være meg selv på samme måte overfor venner som overfor behandler. I et venneforhold gir og tar man; man deler av seg og sine opplevelser, og viser nysgjerrighet og interesse for vennens liv og opplevelser.

I en relasjon med behandler går det mye mer én vei. Behandler viser interesse for meg og mitt liv, men det er ikke forventet, eller naturlig, at jeg skal oppmuntre han til tilsvarende deling de sitt eget liv. Dermed blir det, for meg, en mer kunstig setting enn det blir når jeg er sammen med venner.

 

Jeg føler meg mer som meg selv, og mer validert som medmenneske og person, så jeg og vennene mine deler fortellinger og interesse begge veier. Jeg ønsker ikke et slik enveis-perspektiv som jeg har med behandleren min utenfor terapirommet. 
 

I terapirommet legges det tilrette for at man skal dele alt uten filter, mens jeg tror det ville vært meget uheldig om man gjorde det samme i det virkelige liv. Litt av poenget med sosiale relasjoner er jo nettopp speilingen av de man omgir seg med, samspillet i relasjonen og dialogen. Det er noe helt annerledes med venner enn det som skjer i terapirommet med behandler.

Men forståelig at man setter pris på å bli sett og møtt av behandler. Jeg tror bare det er uheldig å lete etter en tilsvarende «relasjon» utenfor terapirommet.

 

Anonymkode: f84b3...136

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Litt av poenget med sosiale relasjoner er jo nettopp speilingen av de man omgir seg med, samspillet i relasjonen og dialogen.

Ikke nødvendigvis. Det er helt opp til de involverte i hver enkelt situasjon hva poenget med sosiale relasjoner skal være.

[stjernestøv]

psykedeliker skrev (4 minutter siden):

Ikke nødvendigvis. Det er helt opp til de involverte i hver enkelt situasjon hva poenget med sosiale relasjoner skal være.

Tror de fleste setter pris på og bli sett og hørt og å dele med hverandre ting man er opptatt av, men forhold venner og terapeut er veldig forskjellige ting. Men sykepleieren jeg har deler om livet sitt til meg, da blir vi mer likeverdige og setter pris på det og. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg vil aldri være meg selv på samme måte overfor venner som overfor behandler. I et venneforhold gir og tar man; man deler av seg og sine opplevelser, og viser nysgjerrighet og interesse for vennens liv og opplevelser.

I en relasjon med behandler går det mye mer én vei. Behandler viser interesse for meg og mitt liv, men det er ikke forventet, eller naturlig, at jeg skal oppmuntre han til tilsvarende deling de sitt eget liv. Dermed blir det, for meg, en mer kunstig setting enn det blir når jeg er sammen med venner.

 

Jeg føler meg mer som meg selv, og mer validert som medmenneske og person, så jeg og vennene mine deler fortellinger og interesse begge veier. Jeg ønsker ikke et slik enveis-perspektiv som jeg har med behandleren min utenfor terapirommet. 
 

I terapirommet legges det tilrette for at man skal dele alt uten filter, mens jeg tror det ville vært meget uheldig om man gjorde det samme i det virkelige liv. Litt av poenget med sosiale relasjoner er jo nettopp speilingen av de man omgir seg med, samspillet i relasjonen og dialogen. Det er noe helt annerledes med venner enn det som skjer i terapirommet med behandler.

Men forståelig at man setter pris på å bli sett og møtt av behandler. Jeg tror bare det er uheldig å lete etter en tilsvarende «relasjon» utenfor terapirommet.

 

Anonymkode: f84b3...136

Jeg leser hva du skriver og det er nok ikke slik at jeg leter etter tilsvarende relasjon utenfor terapirommet på den måten at alt fokus er på meg. Jeg er en ydmyk person som lar andre ta plass. Det jeg savner er nok å kunne være ekte og ærlig og bli validert.

Anonymkode: 541df...304

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det jeg savner er nok å kunne være ekte og ærlig og bli validert.

Hvis du ikke kan være ekte og ærlig med de vennene du har, er du enten en ufyselig personlighet i utgangspunktet, eller så trenger du å bytte vennekrets.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Hvis du ikke kan være ekte og ærlig med de vennene du har, er du enten en ufyselig personlighet i utgangspunktet, eller så trenger du å bytte vennekrets.

Ufyselig? Jeg er snill og varm, men jeg vil ikke belaste dem.

Anonymkode: 541df...304

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ufyselig? Jeg er snill og varm, men jeg vil ikke belaste dem.

Belaste dem med hva?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (16 minutter siden):

Belaste dem med hva?

Meg og mitt. Dvs min lidelse og mine tanker.

Anonymkode: 541df...304

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Meg og mitt. Dvs min lidelse og mine tanker

I vårt sektoriserte og institusjonaliserte samfunnssystem er det profesjonelle aktører som skal ta seg av sykdom og lidelser, så da skjønner jeg ikke hvilket problem du forsøker å belyse i utgangspunktet.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (13 timer siden):

I vårt sektoriserte og institusjonaliserte samfunnssystem er det profesjonelle aktører som skal ta seg av sykdom og lidelser, så da skjønner jeg ikke hvilket problem du forsøker å belyse i utgangspunktet.

Atte hva?

Anonymkode: 541df...304

[Ftss]

AnonymBruker skrev (På 10.5.2026 den 21.00):

Kanskje du misforstod litt. Jeg mener ikke at relasjonen til behandler skal være vennskapelig. Men om du har noen slike relasjoner i livet hvor du kjenner deg virkelig SETT og MØTT på den inderlige måten som hos behandler.

Anonymkode: 541df...304

Jeg føler meg ofte mer sett og hørt av de jeg kjenner godt og har rundt meg i livet enn hva jeg gjør generelt i helsevesenet.

Det er kun 1 psykiater av et to sifra antall jeg har vært hos som virkelig har hjulpet meg og på en sinnsykt effektiv måte. Det som er moro er at jeg ville egentlig ikke til hun pga dårlige omtaler på "legelisten". Men en vis man sa til meg at det er alltid de som er misfornøyd som klager og de som er fornøyd bare fortsetter livet sitt.