Alle bør lese dette

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (7 timer siden):

Ja, men...

Ja, men....

 

Jeg har hatt pasienter fra begge leire. De som sier Ja, men, og som fortsetter som før og stuper ned på sofaen etter jobb.

Men jeg har også hatt de som har tvunget seg ut på gåtur, på treningsstudio og på venninnekveld eller korøvelse, og som etter noen uker kommer tilbake og forteller om større overskudd.

Du beskriver dem som hadde nok kapasitet til å legge gåturer, trening eller sosiale aktiviteter oppå jobb, og som fikk effekt av det. Hva med dem som ikke har den kapasiteten? Eller ikke får den positive effekten? Er konklusjonen da at de bare sier «ja, men», eller kan det faktisk være nødvendig å redusere belastningen ett sted for å få plass til noe annet?

Anonymkode: c222e...96b

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du beskriver dem som hadde nok kapasitet til å legge gåturer, trening eller sosiale aktiviteter oppå jobb, og som fikk effekt av det. Hva med dem som ikke har den kapasiteten? Eller ikke får den positive effekten? Er konklusjonen da at de bare sier «ja, men», eller kan det faktisk være nødvendig å redusere belastningen ett sted for å få plass til noe annet?

Anonymkode: c222e...96b

 

TS får selv svare for sitt eget innhold, men slik jeg forstår ABC-modellen, forutsetter den ikke at man står i arbeid. Samtidig mener jeg det er viktig å anerkjenne spørsmålet ditt: Noen ganger må belastningen faktisk reduseres ett sted for at det skal bli plass til noe annet. Aktivitet kan ikke alltid bare legges oppå det personen allerede bruker all kapasiteten sin på.

 

Tiltakene må tilpasses både funksjonsnivå, livssituasjon og hva den enkelte faktisk opplever som positivt. Det som er en liten og oppbyggende aktivitet for én person, kan være krevende eller tappende for en annen. Manglende effekt eller motforestillinger betyr derfor ikke nødvendigvis manglende vilje eller at personen bare sier «ja, men».

Når det nevnes å sette seg ute med en kaffetermos, tolker jeg dette først og fremst som eksempler på hvor ulikt aktivitet kan se ut – ikke som konkrete løsninger som passer alle. For noen kan det å gå til butikken sammen med en BPA gi frisk luft, kontakt med andre og stueforandring. For andre kan selv dette bruke mer kapasitet enn det gir.

 

De ukene jeg selv jobber, har jeg ikke overskudd til særlig annet. Dagene handler i stor grad om å spise, arbeide og sove. Samtidig betyr det mye for meg å ha kollegaer og å gjøre noe meningsfullt. Jeg vet også at jeg ikke ville fungert i for eksempel 50 prosent stilling, verken ut fra fysisk eller psykisk helse. For meg illustrerer det at en aktivitet både kan være verdifull og samtidig kreve så mye at noe annet må velges bort.

Endret 13. september av Eva Sofie

[Gjest dusken]

Eva Sofie skrev (2 minutter siden):

TS får selv svare for eget innhold, men jeg tenker at ABC-modellen ikke forutsetter at man står i arbeid. Det den forutsetter, er et ønske og vilje om å få til en endring i eget liv. En må tilpasse aktiviteter, nivå og situasjon til seg og eget liv.

 

For de som har kapasitet til å arbeide, vet en at tiltak i ABC-modellen, tydeligvis på fritiden, tilfører mye. For de som ikke er i arbeid, tilfører ABC-modellen enda mer, med små tiltak. Jeg kjenner selv hvor godt det gjør å gå til butikken sammen med min BPA, frisk luft, se andre, stueforandring.

 

Om en aldri har holdt et foredrag, gjør det at en får automatiske motforestillinger mot akkurat det forslaget. Og det har jeg en følelse at kan skje med reaksjonene som kommer på eksemplene som @nachno trekker frem. Det kan føles altfor eksponerende å sette seg et sted med en kaffetermos. Jeg tolker det som et eksempel på hvor liten innsats som skal til, både fysisk og mentalt.

Jeg jobber i 100 % stilling i en fysisk krevende jobb. Jeg står opp kl 0515. Er på jobb 0615. Kommer hjem kl 1515. Spiser middag, rydder opp. Tar en kaffe med mannen. Ser litt tv sammen med mannen og hviler kroppen. Gjør litt husarbeid som litt rydding. Tar kanskje en tur på butikken. Prøver resten av dagen å roe ned hodet etter å ha hilst på og/eller snakket med kanskje 30 personer samt hørt på en kollega prate om seg selv og sitt i pausene. Bearbeide inntrykk og andre ting som jeg selv sliter med. Jeg kan ikke bli utsatt for uro før jeg skal legge meg, for da får jeg ikke sove. Og jeg tar mine medisiner kl 21. kl 2130 legger jeg meg til å sove. 

Jeg meldte meg inn i en klubb hvor det ikke var enkelt å være en dame med mine utfordringer. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Jeg tvang meg selv til å møte opp og utfordret meg selv som jeg aldri hadde gjort før, mange ganger. Gikk langt utav komfortsonen min. I tillegg bidro jeg med dugnad, jeg vasket i 3 timer annenhver uke på søndager i ett år. Jeg hadde ikke helse til å være med på det lenger, og jeg sov dårlig etter treninger fordi jeg ikke klarte å roe meg ned. 

Jeg er fritatt for vakter og overtid på jobb med legeerklæring. Jeg er så avhengig av ro og stabilitet. Og jeg har nylig blitt diagnostisert med fibromyalgi. Jeg har en kropp som ikke spiller på lag med viljen lenger, og smerter som stadig tapper meg for energi. Jeg tåler ikke stress lenger, da reagerer kroppen med sterke smerter som ligner på hjerteinfarkt, og jeg har i tillegg et konstant Tankekjør som også sliter meg ut. Der er som om flere radiorer står på samtidig der jeg tar inn alt. 

Noen jeg kjenner skrev i sosiale medier at vi klarer mer enn vi tror, bare vi vil det nok. Og jeg skulle ønske nachnoo og andre forsto hvor vondt det er å ha en kropp og et hode som ikke fungerer like godt lenger. Det er så mye jeg vil, og jeg forsår at det ikke er meningen man skal kopiere Therese johaug osv og at det handler om små mengder. Men når selv små mengder gjør at det går utover funksjonen på jobb, så har jeg ikke noen andre valg enn å avstå fra det jeg har lyst til å gjøre for at jeg skal klare å stå i jobb. 

Der er så vondt!

[ISW]

dusken skrev (16 timer siden):

Jeg ligger sjelden på sofaen. Jeg sitter. Og de 15 k skrittene er ikke bare på jobb. Jeg gjør ting som husarbeid, går på butikker, kjøpesenter, kort tur med hunden. Vi har også et fritidssted som skal vedlikeholdes hvor jeg har vært med å bidratt litt. 

For noen år siden var det en behandler som sa noe til meg som jeg trodde på: at de fleste med min bakgrunn var uføre og/eller rusmisbrukere. Det levde jeg virkelig på. Jeg var så stolt over at jeg klarte å stå i jobb, for det var det eneste jeg følte at jeg klarte og som jeg også virkelig kunne være stolt av. Jeg prøvde meg på en hobby jeg elsket i noen år, men jeg mislykkes fordi jeg ikke klarte begge deler. 

Du tok fra meg dette nå. Jeg føler at jeg i dine øyne ikke har noe å være stolt av og at jeg gjør for lite og er lat. 

For å ta konklusjonen først; selvfølgelig er du utrolig flink som mestrer jobben din, det du sliter med og vanskelig hjemmesituasjon. Det skal ingen ta fra deg, og du fortjener all anerkjennelse du kan få for det. Få andre med alt du har i livet ditt ville mestret det.

Det jeg imidlertid håper, er at du med tiden greier å ha et litt mindre "skjørt" selvbilde når det gjelder det du gjør og står for. Jeg ønsker at du skal vite i deg selv at du er flink og god, og at du kanskje ikke i så stor grad tar til deg alt du kan oppleve som at det kan gi deg en slags bekreftelse på at du ikke er bra nok (jeg tror du er veldig redd for å ikke være bra nok). Jeg tolker innlegget til Nachnoo som mer generelt og ikke rettet mot deg og din situasjon. Selvfølgelig kan du være sliten etter en lang og tung dag på jobb, og det er ingen som krever at du skal ha masse energi etter det. Du er ikke et dårlig menneske som er sliten.

Jeg vil som sagt at du skal finne styrke i deg selv til å vite at du er god nok, uansett hva som måtte skrives på et forum eller hvordan du tolker innleggene / trådene til @nachnoo - som sagt er jeg ganske sikker på at dette ikke var et spesifikt råd til deg. Gjør det du orker, og jeg synes det er utrolig prisverdig at du prioriterer jobb og syk mann, selv om du i mine øyne kanskje er litt FOR flink i alt du gjør for alle andre.

klem fra meg ❤️ 

[AnonymBruker]

dusken skrev (2 minutter siden):

Jeg jobber i 100 % stilling i en fysisk krevende jobb. Jeg står opp kl 0515. Er på jobb 0615. Kommer hjem kl 1515. Spiser middag, rydder opp. Tar en kaffe med mannen. Ser litt tv sammen med mannen og hviler kroppen. Gjør litt husarbeid som litt rydding. Tar kanskje en tur på butikken. Prøver resten av dagen å roe ned hodet etter å ha hilst på og/eller snakket med kanskje 30 personer samt hørt på en kollega prate om seg selv og sitt i pausene. Bearbeide inntrykk og andre ting som jeg selv sliter med. Jeg kan ikke bli utsatt for uro før jeg skal legge meg, for da får jeg ikke sove. Og jeg tar mine medisiner kl 21. kl 2130 legger jeg meg til å sove. 

Jeg meldte meg inn i en klubb hvor det ikke var enkelt å være en dame med mine utfordringer. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Jeg tvang meg selv til å møte opp og utfordret meg selv som jeg aldri hadde gjort før, mange ganger. Gikk langt utav komfortsonen min. I tillegg bidro jeg med dugnad, jeg vasket i 3 timer annenhver uke på søndager i ett år. Jeg hadde ikke helse til å være med på det lenger, og jeg sov dårlig etter treninger fordi jeg ikke klarte å roe meg ned. 

Jeg er fritatt for vakter og overtid på jobb med legeerklæring. Jeg er så avhengig av ro og stabilitet. Og jeg har nylig blitt diagnostisert med fibromyalgi. Jeg har en kropp som ikke spiller på lag med viljen lenger, og smerter som stadig tapper meg for energi. Jeg tåler ikke stress lenger, da reagerer kroppen med sterke smerter som ligner på hjerteinfarkt, og jeg har i tillegg et konstant Tankekjør som også sliter meg ut. Der er som om flere radiorer står på samtidig der jeg tar inn alt. 

Noen jeg kjenner skrev i sosiale medier at vi klarer mer enn vi tror, bare vi vil det nok. Og jeg skulle ønske nachnoo og andre forsto hvor vondt det er å ha en kropp og et hode som ikke fungerer like godt lenger. Det er så mye jeg vil, og jeg forsår at det ikke er meningen man skal kopiere Therese johaug osv og at det handler om små mengder. Men når selv små mengder gjør at det går utover funksjonen på jobb, så har jeg ikke noen andre valg enn å avstå fra det jeg har lyst til å gjøre for at jeg skal klare å stå i jobb. 

Der er så vondt!

Hvorfor lar du en fremmed person ha en slik makt over livet ditt, at du nesten knekker sammen bare en person skriver noe du er uenig i?

Anonymkode: 6a764...4f0

[Gjest dusken]

ISW skrev (28 minutter siden):

For å ta konklusjonen først; selvfølgelig er du utrolig flink som mestrer jobben din, det du sliter med og vanskelig hjemmesituasjon. Det skal ingen ta fra deg, og du fortjener all anerkjennelse du kan få for det. Få andre med alt du har i livet ditt ville mestret det.

Det jeg imidlertid håper, er at du med tiden greier å ha et litt mindre "skjørt" selvbilde når det gjelder det du gjør og står for. Jeg ønsker at du skal vite i deg selv at du er flink og god, og at du kanskje ikke i så stor grad tar til deg alt du kan oppleve som at det kan gi deg en slags bekreftelse på at du ikke er bra nok (jeg tror du er veldig redd for å ikke være bra nok). Jeg tolker innlegget til Nachnoo som mer generelt og ikke rettet mot deg og din situasjon. Selvfølgelig kan du være sliten etter en lang og tung dag på jobb, og det er ingen som krever at du skal ha masse energi etter det. Du er ikke et dårlig menneske som er sliten.

Jeg vil som sagt at du skal finne styrke i deg selv til å vite at du er god nok, uansett hva som måtte skrives på et forum eller hvordan du tolker innleggene / trådene til @nachnoo - som sagt er jeg ganske sikker på at dette ikke var et spesifikt råd til deg. Gjør det du orker, og jeg synes det er utrolig prisverdig at du prioriterer jobb og syk mann, selv om du i mine øyne kanskje er litt FOR flink i alt du gjør for alle andre.

klem fra meg ❤️ 

❤️

[Grendel]

dusken skrev (31 minutter siden):

Jeg jobber i 100 % stilling i en fysisk krevende jobb. Jeg står opp kl 0515. Er på jobb 0615. Kommer hjem kl 1515. Spiser middag, rydder opp. Tar en kaffe med mannen. Ser litt tv sammen med mannen og hviler kroppen. Gjør litt husarbeid som litt rydding. Tar kanskje en tur på butikken. Prøver resten av dagen å roe ned hodet etter å ha hilst på og/eller snakket med kanskje 30 personer samt hørt på en kollega prate om seg selv og sitt i pausene. Bearbeide inntrykk og andre ting som jeg selv sliter med. Jeg kan ikke bli utsatt for uro før jeg skal legge meg, for da får jeg ikke sove. Og jeg tar mine medisiner kl 21. kl 2130 legger jeg meg til å sove. 

Jeg meldte meg inn i en klubb hvor det ikke var enkelt å være en dame med mine utfordringer. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Jeg tvang meg selv til å møte opp og utfordret meg selv som jeg aldri hadde gjort før, mange ganger. Gikk langt utav komfortsonen min. I tillegg bidro jeg med dugnad, jeg vasket i 3 timer annenhver uke på søndager i ett år. Jeg hadde ikke helse til å være med på det lenger, og jeg sov dårlig etter treninger fordi jeg ikke klarte å roe meg ned. 

Jeg er fritatt for vakter og overtid på jobb med legeerklæring. Jeg er så avhengig av ro og stabilitet. Og jeg har nylig blitt diagnostisert med fibromyalgi. Jeg har en kropp som ikke spiller på lag med viljen lenger, og smerter som stadig tapper meg for energi. Jeg tåler ikke stress lenger, da reagerer kroppen med sterke smerter som ligner på hjerteinfarkt, og jeg har i tillegg et konstant Tankekjør som også sliter meg ut. Der er som om flere radiorer står på samtidig der jeg tar inn alt. 

Noen jeg kjenner skrev i sosiale medier at vi klarer mer enn vi tror, bare vi vil det nok. Og jeg skulle ønske nachnoo og andre forsto hvor vondt det er å ha en kropp og et hode som ikke fungerer like godt lenger. Det er så mye jeg vil, og jeg forsår at det ikke er meningen man skal kopiere Therese johaug osv og at det handler om små mengder. Men når selv små mengder gjør at det går utover funksjonen på jobb, så har jeg ikke noen andre valg enn å avstå fra det jeg har lyst til å gjøre for at jeg skal klare å stå i jobb. 

Der er så vondt!

Jeg støtter all ros @ISW gir, men for å være "bad cop" så synes jeg at du vrangleser artikkelen.

Jeg leser artikkelen som at man må være aktiv for å få pauser fra sorg og grubling.

Man kan ikke lese artikkelen som at alle bør bli mer aktive enn de er.  Noen går på en smell forslag de for aktive også.

[AnonymBruker]

dusken skrev (45 minutter siden):

Jeg jobber i 100 % stilling i en fysisk krevende jobb. Jeg står opp kl 0515. Er på jobb 0615. Kommer hjem kl 1515. Spiser middag, rydder opp. Tar en kaffe med mannen. Ser litt tv sammen med mannen og hviler kroppen. Gjør litt husarbeid som litt rydding. Tar kanskje en tur på butikken. Prøver resten av dagen å roe ned hodet etter å ha hilst på og/eller snakket med kanskje 30 personer samt hørt på en kollega prate om seg selv og sitt i pausene. Bearbeide inntrykk og andre ting som jeg selv sliter med. Jeg kan ikke bli utsatt for uro før jeg skal legge meg, for da får jeg ikke sove. Og jeg tar mine medisiner kl 21. kl 2130 legger jeg meg til å sove. 

Jeg meldte meg inn i en klubb hvor det ikke var enkelt å være en dame med mine utfordringer. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Jeg tvang meg selv til å møte opp og utfordret meg selv som jeg aldri hadde gjort før, mange ganger. Gikk langt utav komfortsonen min. I tillegg bidro jeg med dugnad, jeg vasket i 3 timer annenhver uke på søndager i ett år. Jeg hadde ikke helse til å være med på det lenger, og jeg sov dårlig etter treninger fordi jeg ikke klarte å roe meg ned. 

Jeg er fritatt for vakter og overtid på jobb med legeerklæring. Jeg er så avhengig av ro og stabilitet. Og jeg har nylig blitt diagnostisert med fibromyalgi. Jeg har en kropp som ikke spiller på lag med viljen lenger, og smerter som stadig tapper meg for energi. Jeg tåler ikke stress lenger, da reagerer kroppen med sterke smerter som ligner på hjerteinfarkt, og jeg har i tillegg et konstant Tankekjør som også sliter meg ut. Der er som om flere radiorer står på samtidig der jeg tar inn alt. 

Noen jeg kjenner skrev i sosiale medier at vi klarer mer enn vi tror, bare vi vil det nok. Og jeg skulle ønske nachnoo og andre forsto hvor vondt det er å ha en kropp og et hode som ikke fungerer like godt lenger. Det er så mye jeg vil, og jeg forsår at det ikke er meningen man skal kopiere Therese johaug osv og at det handler om små mengder. Men når selv små mengder gjør at det går utover funksjonen på jobb, så har jeg ikke noen andre valg enn å avstå fra det jeg har lyst til å gjøre for at jeg skal klare å stå i jobb. 

Der er så vondt!

Du gjør jo bare ting som stjeler energi!

Du må gjøre ting som GIR deg energi og glede. 

Anonymkode: 1fb70...6a3

[Gjest dusken]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du gjør jo bare ting som stjeler energi!

Du må gjøre ting som GIR deg energi og glede. 

Anonymkode: 1fb70...6a3

Hobbyen min ga meg energi. Jeg kom hjem med mestringsfølelse og jeg hadde det hyggelig. Men det gikk utover jobben min.  

Alt jeg gjør på fritiden min går utover jobben min. 

Jeg kjenner en ung dame i 30 årene som jobber deltid. Hun har ikke overskudd til å være den mammaen hun ønsker til barnet sitt pga samme tilstand som meg. En annen på min egen alder er helt ufør. Og jeg vil ikke bli ufør. 

Endret 13. september av dusken

[AnonymBruker]

dusken skrev (58 minutter siden):

Hobbyen min ga meg energi. Jeg kom hjem med mestringsfølelse og jeg hadde det hyggelig. Men det gikk utover jobben min.  

Alt jeg gjør på fritiden min går utover jobben min. 

Jeg kjenner en ung dame i 30 årene som jobber deltid. Hun har ikke overskudd til å være den mammaen hun ønsker til barnet sitt pga samme tilstand som meg. En annen på min egen alder er helt ufør. Og jeg vil ikke bli ufør. 

Men da har du jo valgt det selv på en måte… Hvis du har en tilstand som kunne gitt deg uføretrygd, men du ikke vil bli uføretrygdet så har du jo valgt å bruke all energien din på arbeid. Da blir det jo bare martyrdom å klage på at du ikke klarer å gjøre andre ting….

Anonymkode: 1fb70...6a3

[Gjest dusken]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Men da har du jo valgt det selv på en måte… Hvis du har en tilstand som kunne gitt deg uføretrygd, men du ikke vil bli uføretrygdet så har du jo valgt å bruke all energien din på arbeid. Da blir det jo bare martyrdom å klage på at du ikke klarer å gjøre andre ting….

Anonymkode: 1fb70...6a3

Uføretrygd har aldri vært et tema. Men jeg har nevnt for fastlegen at jeg er bekymret for at jeg ikke vil klare å stå i full jobb på sikt. Sånn som ting har begynt å utvikle seg i rekordfart nå, så er jeg bekymret for om jeg i hele tatt vil klare å stå i jobb de nærmeste ukene, men det skal jeg ta med fastlegen og ikke her. Nå orker jeg ikke å skrive mer om dette. Takk til alle som kom med råd og støtte, jeg satte pris på det. 

[laban]

dusken skrev (20 timer siden):

Jeg gjør ting som husarbeid, går på butikker, kjøpesenter, kort tur med hunden. Vi har også et fritidssted som skal vedlikeholdes hvor jeg har vært med å bidratt litt. 

Jeg tviler på at artikkelen skal leses som en bebreidelse eller et pålegg om at folk som har ditt aktivitetsnivå, ikke er bra nok. Jeg tror ikke det var nachnoos hensikt heller. Sitat:

nachnoo skrev (20 timer siden):

Poenget er at man kommer seg opp av sofaen og ut av huset.

Du er i jobb, har hund og sitter neppe i sofaen med mannen din hele dagen når du har fri. Så hvorfor føler du deg så truffet? 

dusken skrev (20 timer siden):

Jeg var så stolt over at jeg klarte å stå i jobb

Det synes jeg du har all grunn til å være. Skulle du ende opp som delvis ufør med tiden, så husk at det ikke er uvanlig for de som jobber full tid i fysisk harde yrker i mange år. Det er ikke noe du skal føle skyld for.