Er det verd å gå til privat psykiater for å slutte på lithium

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Endelig holdningen men det er vanskelig. 

Anonymkode: 90d0a...440

Kanskje trenger terapi for det? 🤣

Anonymkode: 90d0a...440

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Endelig holdningen men det er vanskelig.

Man endrer holdning ved å praktisere holdning.

Det betyr f.eks. at når du blir møtt med utsagn som "det tar vi ikke nå", svarer du "jo, vi tar det nå". Og så diskuterer du ikke noe annet før du har fått det som du vil.

[Sokk]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Egentlig noe glad jeg nå møtte psykolog som åpent uttrykket at han ikke brydde seg.

En psykolog som uttrykker at han ikke bryr seg om hvorvidt en pasient med bipolar 1 autoseponerer litium burde ikke få lov til å behandle psykiske lidelser. Det er altfor mange psykologer der ute som gir behandling ut fra egne overbevisninger og ikke ut fra hva som er faglig forsvarlig.

Grunnen til at du får unnvikende svar fra legene er at du setter dem i et etisk dilemma. På den ene siden ønsker de å styrke og respektere din autonomi. På den andre siden ønsker de - og har plikt til - å yte forsvarlig behandling, altså den behandlingen som gir deg best mulig helse og funksjon. Hvis du har diagnosen bipolar 1 så er det å slutte på litium pga opplevde depressive symptomer, uten fysiske bivirkninger, og uten å forsøke et alternativt legemiddel, IKKE i tråd med forsvarlig behandling.

Du kan ikke gå til helsevesenet å bestille hva du vil. Du har krav på forsvarlig behandling, men ikke hvilken behandling du vil. Du har likevel krav på å bli hørt, f.eks. i valg av legemiddel. Men det å slutte helt må du gjøre på eget ansvar, du får ingen lege til å gi sin velsignelse av det prosjektet, og det har du heller ikke krav på. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (2 timer siden):

En psykolog som uttrykker at han ikke bryr seg om hvorvidt en pasient med bipolar 1 autoseponerer litium burde ikke få lov til å behandle psykiske lidelser. Det er altfor mange psykologer der ute som gir behandling ut fra egne overbevisninger og ikke ut fra hva som er faglig forsvarlig.

Grunnen til at du får unnvikende svar fra legene er at du setter dem i et etisk dilemma. På den ene siden ønsker de å styrke og respektere din autonomi. På den andre siden ønsker de - og har plikt til - å yte forsvarlig behandling, altså den behandlingen som gir deg best mulig helse og funksjon. Hvis du har diagnosen bipolar 1 så er det å slutte på litium pga opplevde depressive symptomer, uten fysiske bivirkninger, og uten å forsøke et alternativt legemiddel, IKKE i tråd med forsvarlig behandling.

Du kan ikke gå til helsevesenet å bestille hva du vil. Du har krav på forsvarlig behandling, men ikke hvilken behandling du vil. Du har likevel krav på å bli hørt, f.eks. i valg av legemiddel. Men det å slutte helt må du gjøre på eget ansvar, du får ingen lege til å gi sin velsignelse av det prosjektet, og det har du heller ikke krav på. 

Ja jeg forstår alt dette. 

Takk for informasjon. 

Anonymkode: 90d0a...440

[AnonymBruker]

Vel, der går fortsatt bra her. Alle kan se at jeg er meg selv igjen. 

Oppfordrer selvfølgelig ingen å gjøre sånt. Jeg bare vet at mange ting ble gjort feil i utredningen. 

Det som gikk mest feil er at begreper ikke ble forklart godt nok. Jeg misforsto så mye. Spørsmål som har du følt deg som du ikke har vært deg selv kan være mye og mangt "å ikke være seg selv". Det ble ikke undersøkt mye hva jeg mente med det jeg svarte jeg var usikker, jeg trodde jeg var friskere enn jeg var når de utførte undersøkelsen og da mener jeg jeg var deprimert og selvkritisk gjennom det hele og flere svar ble påvirket av dette og misforståelser med hensyn til språk og begrep. Jeg er tospråklig og bare ord og setninger kal lett misforståels. Har tenkt på det når jeg møter utlendinger på dos, hvordan kan de være sikre på å få det rett? Det gjorde det ikke bedre at jeg deretter ble satt på piller som reduserte min evne til å tenke klart.

Ja jeg har gjort litt ting som ikke er karakteristisk av meg, men jeg hadde angst hele tiden og visste godt dette ikke er helt meg hele tiden. Men for å være ærlig jeg visste ikke på den tiden helt hvem jeg var, jeg hadde kommet ut fra et flere tiår langt forhold og " mistet alt jeg vanligvis brukte min tid og energi på, som var kjært for meg" hadde lite å gjøre, ekstremt lite nettverk, Kom i prat med folk fra helt andre samfunnsgrupper enn den jeg vanligvis ville hengt med. Jeg var i depresjon. Jeg søkte litt sosiale forbindelser. Ble engstelig av det, men var også redd for at om jeg satte for høye grenser til hvem jeg skal ha i mitt liv, kommer jeg bare til å bende opp alene for alltid.

De menneskene jeg traff var rimelig tilfeldig, og for det meste på dating apper. Han første jeg traff la inn godt førsteinntrykk og kontaktet meg mye var veldig interessert og helt annerledes person enn jeg er vant til. Aldri møtt den typen person før, og det gjorde meg nysgjerrig, men samtidig veldig usikker. Men han var morsom, og samtidig fryktelig kaotisk og jeg følte meg ofte noe flau over ham i offentlighet og det ga meg angst. Så viste det seg at denne personen er alkoholiker og en som ber om penger fra alle rundt seg. Men han kompenserer med å være veldig snill så det var vanskelig å bli skikkelig sint på han. Det  varte ikke lenge.

Men jeg føler vel at når noen spør om du ikke har vært deg selv. Så svarte jeg ja på det, fordi jeg "mistet alt" rimelig på samme tid. Ble utbrent fra jobb, skilsmisse, barn som flytter ut fordi de er blitt voksne. Hadde ingen å prate med, ingen som hadde tid eller brydde seg nok. Jeg fikk insomni som var basert på angst og depresjon. Vær nå kvinne i 50 åra, uten særlig venner ( har et par venner, men de er opptatt med sine liv), med ny viten om at du er arbeidsledig og arbeidsledig fra mann og barn også., i tillegg ha en ganske horribel arbeidssituasjon når du endelig får en. Altså jeg følte ikke som jeg var meg selv, men jeg visste ikke heller hvem jeg var lenger etter flere kapitler i livet ble lukket på en gang. Jeg er i utgangspunktet en introvert. Ble aldri ekstrovert i denne perioden, men gjorde et forsøk i å være mer ekstovert , ved å akseptere mer enn jeg egentlig gjør. Hadde dårlig magefølelse, men prøvde å ignorere den på den basis at det er grunnen til at min date hadde 3000 facebook venner og jeg 50 og årsaken lå kanskje i at jeg har for strenge grenser. Jeg slapp stadig mine grenser utover noe som ga meg angst hver gang, følte meg aldri komfortabel. Ble til og med kjent med en kriminell person som stadig prøvde å lure penger fra meg, men jeg holder meg langt unba nå.  i denne perioden var jeg på medisiner, som dempet tydeligvis hjerneaktiviteten, jeg var helt nummen til hva han holdt på med. Men fortsatt ofte dårlig magefølelse som ble ignorert. Magefølelsen var lettere å ignorere på piller. 

Nå som jeg føler meg bedre, har jeg igjen blitt introvert og ser at jeg må ikke ignorere mine grenser mer fordi det gjør meg stresset og engstelig. Denne vennen jeg traff først, prater som et foss og folk opplever han generelt som slitsom. Jeg dro hjem til han på Vestlandet på besøk. Hadde flybilletter, visste han bor i lite leilighet. Når jeg kom dit fikk jeg lyst til å snu i døra, fordi det var tydelig at denne personen er det noe " feil" med. Det var ekstremt rotete og uhygienusk. Ryggraden min ville bare hjem. Men jeg tenkte 1. Kanskje jeg er for fordomsfull, 2. Kanskje jeg burde slappe av litt, ikke som at noen mann vil ha meg 3. Nå visste jeg at jeg kunne takke meg selv for å ha satt meg i denne sårbare situasjon. Kunne nesten høre folk på nettforum si " det er din egen feil", senere viste det seg han drakk mye og har alvorlige psykiske problemer. Jeg hater ofte gjort ting de siste årene der jeg tenker, dette bør jeg ikke gjøre, kommer til å angre. Så gjør jeg likevel, fordi jeg tenker at jeg lett kan bli en isolert eremitt så gjør jeg det, angrer og tenker det der var nå ikke helt mef (selv)  Uansett ja, jeg var på den måten jeg ikke var meg selv. Jeg har gjort litt forsøk på å finne noen og samtidig tenkt på det litt som å være sosial, jeg hoppet inn med to føtter ut i det ukjente, opplevde mye ubehagelig. Har funnet ut at menn ofte prøver å lure meg. De vil ha sexprat får de det, er du brukandes i en periode eller perioder. Har opplevd mye sexualisering i løpet av livet, og dette påvirket meg veldig negativt. Den stadige opplevelsen om at jeg kunne er av seksuell interesse. Det var to av de jeg traff som har sagt det og: " du er sånn som folk vil pule og gå"   I går var jeg ute på byen med min kaotiske venn. Kom i prat med folk som satt ved siden av meg, noen jeg kunne prate godt med på sånn normal plan. Han spurte om vi dater, jeg sa nei. Han sa "gudsjelov" han er skikkelig full og veldig plagsom. Jeg tenkte ja ja, datet han en gang i tida, men ville ikke innrømme. Men det eneste jeg tenkte på , ja gudskjelov, men folk som dere ville aldri ha datet en som meg....jeg tiltrekker meg bare menn som er slemme eller kun ute etter sex, ikke pene menn med penger og alt på stell. 

Ja dette kan vel misforstås som at jeg er manisk nå siden jeg skriver så mye og har mye på hjertet, men kan forsikre at jeg er 100% rolig ligger i sengen og føler meg fortsatt bra. 

 

Anonymkode: 90d0a...440

[Sokk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vel, der går fortsatt bra her. Alle kan se at jeg er meg selv igjen. 

Oppfordrer selvfølgelig ingen å gjøre sånt. Jeg bare vet at mange ting ble gjort feil i utredningen. 

Det som gikk mest feil er at begreper ikke ble forklart godt nok. Jeg misforsto så mye. Spørsmål som har du følt deg som du ikke har vært deg selv kan være mye og mangt "å ikke være seg selv". Det ble ikke undersøkt mye hva jeg mente med det jeg svarte jeg var usikker, jeg trodde jeg var friskere enn jeg var når de utførte undersøkelsen og da mener jeg jeg var deprimert og selvkritisk gjennom det hele og flere svar ble påvirket av dette og misforståelser med hensyn til språk og begrep. Jeg er tospråklig og bare ord og setninger kal lett misforståels. Har tenkt på det når jeg møter utlendinger på dos, hvordan kan de være sikre på å få det rett? Det gjorde det ikke bedre at jeg deretter ble satt på piller som reduserte min evne til å tenke klart.

Ja jeg har gjort litt ting som ikke er karakteristisk av meg, men jeg hadde angst hele tiden og visste godt dette ikke er helt meg hele tiden. Men for å være ærlig jeg visste ikke på den tiden helt hvem jeg var, jeg hadde kommet ut fra et flere tiår langt forhold og " mistet alt jeg vanligvis brukte min tid og energi på, som var kjært for meg" hadde lite å gjøre, ekstremt lite nettverk, Kom i prat med folk fra helt andre samfunnsgrupper enn den jeg vanligvis ville hengt med. Jeg var i depresjon. Jeg søkte litt sosiale forbindelser. Ble engstelig av det, men var også redd for at om jeg satte for høye grenser til hvem jeg skal ha i mitt liv, kommer jeg bare til å bende opp alene for alltid.

De menneskene jeg traff var rimelig tilfeldig, og for det meste på dating apper. Han første jeg traff la inn godt førsteinntrykk og kontaktet meg mye var veldig interessert og helt annerledes person enn jeg er vant til. Aldri møtt den typen person før, og det gjorde meg nysgjerrig, men samtidig veldig usikker. Men han var morsom, og samtidig fryktelig kaotisk og jeg følte meg ofte noe flau over ham i offentlighet og det ga meg angst. Så viste det seg at denne personen er alkoholiker og en som ber om penger fra alle rundt seg. Men han kompenserer med å være veldig snill så det var vanskelig å bli skikkelig sint på han. Det  varte ikke lenge.

Men jeg føler vel at når noen spør om du ikke har vært deg selv. Så svarte jeg ja på det, fordi jeg "mistet alt" rimelig på samme tid. Ble utbrent fra jobb, skilsmisse, barn som flytter ut fordi de er blitt voksne. Hadde ingen å prate med, ingen som hadde tid eller brydde seg nok. Jeg fikk insomni som var basert på angst og depresjon. Vær nå kvinne i 50 åra, uten særlig venner ( har et par venner, men de er opptatt med sine liv), med ny viten om at du er arbeidsledig og arbeidsledig fra mann og barn også., i tillegg ha en ganske horribel arbeidssituasjon når du endelig får en. Altså jeg følte ikke som jeg var meg selv, men jeg visste ikke heller hvem jeg var lenger etter flere kapitler i livet ble lukket på en gang. Jeg er i utgangspunktet en introvert. Ble aldri ekstrovert i denne perioden, men gjorde et forsøk i å være mer ekstovert , ved å akseptere mer enn jeg egentlig gjør. Hadde dårlig magefølelse, men prøvde å ignorere den på den basis at det er grunnen til at min date hadde 3000 facebook venner og jeg 50 og årsaken lå kanskje i at jeg har for strenge grenser. Jeg slapp stadig mine grenser utover noe som ga meg angst hver gang, følte meg aldri komfortabel. Ble til og med kjent med en kriminell person som stadig prøvde å lure penger fra meg, men jeg holder meg langt unba nå.  i denne perioden var jeg på medisiner, som dempet tydeligvis hjerneaktiviteten, jeg var helt nummen til hva han holdt på med. Men fortsatt ofte dårlig magefølelse som ble ignorert. Magefølelsen var lettere å ignorere på piller. 

Nå som jeg føler meg bedre, har jeg igjen blitt introvert og ser at jeg må ikke ignorere mine grenser mer fordi det gjør meg stresset og engstelig. Denne vennen jeg traff først, prater som et foss og folk opplever han generelt som slitsom. Jeg dro hjem til han på Vestlandet på besøk. Hadde flybilletter, visste han bor i lite leilighet. Når jeg kom dit fikk jeg lyst til å snu i døra, fordi det var tydelig at denne personen er det noe " feil" med. Det var ekstremt rotete og uhygienusk. Ryggraden min ville bare hjem. Men jeg tenkte 1. Kanskje jeg er for fordomsfull, 2. Kanskje jeg burde slappe av litt, ikke som at noen mann vil ha meg 3. Nå visste jeg at jeg kunne takke meg selv for å ha satt meg i denne sårbare situasjon. Kunne nesten høre folk på nettforum si " det er din egen feil", senere viste det seg han drakk mye og har alvorlige psykiske problemer. Jeg hater ofte gjort ting de siste årene der jeg tenker, dette bør jeg ikke gjøre, kommer til å angre. Så gjør jeg likevel, fordi jeg tenker at jeg lett kan bli en isolert eremitt så gjør jeg det, angrer og tenker det der var nå ikke helt mef (selv)  Uansett ja, jeg var på den måten jeg ikke var meg selv. Jeg har gjort litt forsøk på å finne noen og samtidig tenkt på det litt som å være sosial, jeg hoppet inn med to føtter ut i det ukjente, opplevde mye ubehagelig. Har funnet ut at menn ofte prøver å lure meg. De vil ha sexprat får de det, er du brukandes i en periode eller perioder. Har opplevd mye sexualisering i løpet av livet, og dette påvirket meg veldig negativt. Den stadige opplevelsen om at jeg kunne er av seksuell interesse. Det var to av de jeg traff som har sagt det og: " du er sånn som folk vil pule og gå"   I går var jeg ute på byen med min kaotiske venn. Kom i prat med folk som satt ved siden av meg, noen jeg kunne prate godt med på sånn normal plan. Han spurte om vi dater, jeg sa nei. Han sa "gudsjelov" han er skikkelig full og veldig plagsom. Jeg tenkte ja ja, datet han en gang i tida, men ville ikke innrømme. Men det eneste jeg tenkte på , ja gudskjelov, men folk som dere ville aldri ha datet en som meg....jeg tiltrekker meg bare menn som er slemme eller kun ute etter sex, ikke pene menn med penger og alt på stell. 

Ja dette kan vel misforstås som at jeg er manisk nå siden jeg skriver så mye og har mye på hjertet, men kan forsikre at jeg er 100% rolig ligger i sengen og føler meg fortsatt bra. 

 

Anonymkode: 90d0a...440

At du føler deg bra er dessverre ingen garanti for at du ikke er manisk, snarere tvert imot.

Hvor mye sover du? Hvis du begynner å sove mindre/lite, vær så snill å ta en tur til fastlegen, kanskje du kan få litt medisin for å roe deg ned og sove nok. Det er fort gjort å miste kontroll.

Om ikke annet vil du kanskje tro på diagnosen etterpå… 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (3 minutter siden):

At du føler deg bra er dessverre ingen garanti for at du ikke er manisk, snarere tvert imot.

Hvor mye sover du? Hvis du begynner å sove mindre/lite, vær så snill å ta en tur til fastlegen, kanskje du kan få litt medisin for å roe deg ned og sove nok. Det er fort gjort å miste kontroll.

Om ikke annet vil du kanskje tro på diagnosen etterpå… 

Jeg er 100% normal takk. 

Jeg har kroniske søvn problemer sover helt greit så lenge jeg ikke har angst. 

Anonymkode: 90d0a...440

[AnonymBruker]

Sokk skrev (15 minutter siden):

At du føler deg bra er dessverre ingen garanti for at du ikke er manisk, snarere tvert imot.

Hvor mye sover du? Hvis du begynner å sove mindre/lite, vær så snill å ta en tur til fastlegen, kanskje du kan få litt medisin for å roe deg ned og sove nok. Det er fort gjort å miste kontroll.

Om ikke annet vil du kanskje tro på diagnosen etterpå… 

Faktisk kan det gi meg mer/ økt angst å tenke slik. 

Drive å passe på oh, snakket jeg litt fort nå i 5 min; begynner jeg å bli kåt, oh hvis jeg ikke sover 8 timer kanskje jeg blir manisk. Fører til sånn selv monitorerings sirkel som kan gi mye angst, gjøre vondt verre. 

Så lenge ingen rundt meg ser en endring som er negativ men heller positiv og jeg føler jeg kan tenke med hjernen min igjen så skal jeg prøve å ikke stresse meg opp. 

Anonymkode: 90d0a...440