Barneoppdragelse og personlighetsforrstyrrelse

[Fru2020]

Jeg har idag hatt besøk av barnevernet. Basically satt hun der i en time og lovpriste meg som mor. Hun snakket om hvor velfungerende min sønn er, hvor moden han er, hvor reflektert han er og hvor emosjonelt godt utviklet han er. Hun understreket at det var min ære. At hun så forholdet mitt og at jeg hadde  gjort dette for han.

Jeg vet at jeg er en god mor. Og jeg vet at det sier noe om hvilken jobb jeg har gjort, at min sønn som ble utsatt av gjentatte traumer fra sin far og opplevde at jeg var for syk til å være mor i to år, at han fungerer så godt. 

Så tenker jeg. Hvis jeg virkelig har en alvorlig personlighetsforrstyrrelse, med avhengige, unnvikende, tvangspregede og emosjonelt ustabile trekk. Hadde jeg klart å oppdra en sønn som er emosjonelt velutviklet for sin alder? Hadde jeg klart å fostre frem en sønn som fremstår særs robust?

Jeg frustrerer meg sånn over denne pf diagnosen. Jeg mener DPS ser seg blind på diagnosen. Senest i vår hadde behandler et to timers strukturert intervju med meg for å finne ut i hvor stor grad jeg hadde personlighetsforrstyrrelse. Resultatet viste at jeg hadde få eller ingen utfordringer med personligheten. Behandler mente at jeg pga personlighetsforrstyrrelse ikke klarte å svare riktig på spørsmålene og beholdt diagnosen. At jeg trodde på mine egne svar, men at svarene var feil.  Det er så frustrerende. Alle mine symptomer blir forstått som pf og ingen tenker at det kan være noe annet. Så da får jeg ikke prøve ut alternative medisiner.

Kjenner jeg er frustrert. 

 

[Soleil70]

Er det greit å spørre om det er en bestemt personlighetsforstyrrelse eller en blanding av flere? 

[Fru2020]

Soleil70 skrev (2 minutter siden):

Er det greit å spørre om det er en bestemt personlighetsforstyrrelse eller en blanding av flere? 

Det er den blandingen som jeg skriver over

[Glitter]

Skjønner godt du blir frustrert av det. Jeg ble diagnostisert på nytt for tre år siden og den ble da tatt vekk. Det var en lettelse. Har enda noen trekk, men ikke nok til en diagnose. 

Din fungering er jo det essensielle her da, ikke hvorvidt du har oppdratt ditt barn tenker jeg. 

[stjernestøv]

Vet ikke jeg men man kan fint oppdra barn til å bli gode mennesker selv om man har diagnoser, og jeg tror flere i barnets liv oppdrar dem og de lærer litt her og der. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (49 minutter siden):

Jeg har idag hatt besøk av barnevernet. Basically satt hun der i en time og lovpriste meg som mor. Hun snakket om hvor velfungerende min sønn er, hvor moden han er, hvor reflektert han er og hvor emosjonelt godt utviklet han er. Hun understreket at det var min ære. At hun så forholdet mitt og at jeg hadde  gjort dette for han.

Jeg vet at jeg er en god mor. Og jeg vet at det sier noe om hvilken jobb jeg har gjort, at min sønn som ble utsatt av gjentatte traumer fra sin far og opplevde at jeg var for syk til å være mor i to år, at han fungerer så godt. 

Så tenker jeg. Hvis jeg virkelig har en alvorlig personlighetsforrstyrrelse, med avhengige, unnvikende, tvangspregede og emosjonelt ustabile trekk. Hadde jeg klart å oppdra en sønn som er emosjonelt velutviklet for sin alder? Hadde jeg klart å fostre frem en sønn som fremstår særs robust?

Jeg frustrerer meg sånn over denne pf diagnosen. Jeg mener DPS ser seg blind på diagnosen. Senest i vår hadde behandler et to timers strukturert intervju med meg for å finne ut i hvor stor grad jeg hadde personlighetsforrstyrrelse. Resultatet viste at jeg hadde få eller ingen utfordringer med personligheten. Behandler mente at jeg pga personlighetsforrstyrrelse ikke klarte å svare riktig på spørsmålene og beholdt diagnosen. At jeg trodde på mine egne svar, men at svarene var feil.  Det er så frustrerende. Alle mine symptomer blir forstått som pf og ingen tenker at det kan være noe annet. Så da får jeg ikke prøve ut alternative medisiner.

Kjenner jeg er frustrert. 

 

Sønnen din har vel også en far, så du er ikke alene om å ha preget ham. 

Anonymkode: 9605a...5aa

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Sønnen din har vel også en far, så du er ikke alene om å ha preget ham. 

Anonymkode: 9605a...5aa

Far har heldigvis ikke satt varige men, ser det ut som

Endret i går, 15:31 av Fru2020

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Sønnen din har vel også en far, så du er ikke alene om å ha preget ham. 

Anonymkode: 9605a...5aa

Gav deg kanskje et litt kort svar. Har ikke så lyst til å si så mye om far. Men han har ikke bidratt med noe særlig positivt i oppveksten til min sønn og er nærmest en ikke-person. Sønnen min er der fremdeles to netter annenhver helg, men faren er ikke hjemme annet enn om nettene. Far har gitt både sønnen min og meg PTSD, men sønnen ble frisk etter et års behandling hos psykolog og det ser ikke ut som om han har fått varige men.

[stjernestøv]

Fru2020 skrev (22 minutter siden):

Gav deg kanskje et litt kort svar. Har ikke så lyst til å si så mye om far. Men han har ikke bidratt med noe særlig positivt i oppveksten til min sønn og er nærmest en ikke-person. Sønnen min er der fremdeles to netter annenhver helg, men faren er ikke hjemme annet enn om nettene. Far har gitt både sønnen min og meg PTSD, men sønnen ble frisk etter et års behandling hos psykolog og det ser ikke ut som om han har fått varige men.

Har ikke sønnen din besteforeldre og andre folk i sitt liv? 

[Fru2020]

stjernestøv skrev (3 minutter siden):

Har ikke sønnen din besteforeldre og andre folk i sitt liv? 

Jo?

[stjernestøv]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Jo?

Ja da er jo de med på å oppdra han også og han lærer noe av dem, for meg virket det som om det var bare du og han og du tok all æren for at han er blitt som han er blitt. Dere er jo flere sammen om det? 

[nachnoo]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Senest i vår hadde behandler et to timers strukturert intervju med meg for å finne ut i hvor stor grad jeg hadde personlighetsforrstyrrelse. Resultatet viste at jeg hadde få eller ingen utfordringer med personligheten. Behandler mente at jeg pga personlighetsforrstyrrelse ikke klarte å svare riktig på spørsmålene og beholdt diagnosen. At jeg trodde på mine egne svar, men at svarene var feil.  Det er så frustrerende. Alle mine symptomer blir forstått som pf og ingen tenker at det kan være noe annet.

Unnskyld, men dette er helt vanvittig. Hva er vitsen med å intervjue deg om de ikke stoler på svarene? Du bør få tilbud om å bli intervjuet av en som virkelig kan dette.

[Fru2020]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

Unnskyld, men dette er helt vanvittig. Hva er vitsen med å intervjue deg om de ikke stoler på svarene? Du bør få tilbud om å bli intervjuet av en som virkelig kan dette.

Det et et mønster i behandlingen min desverre. Jeg ble i opprinnelig utredning scid intervjuet 5 ganger på to år av forskjellige behandletr. Ingen ganger viste resultatene at jeg hadde tegn på personlighetsforrstyrrelse, men de nektet å gi seg. Jeg hadde jo personlighetsforrstyrrelse. Fastlegen min er rystet av diagnosen, men hun har ikke noe hun skulle si. Jeg har også en lege i nær familie som har argumentert til DPS at hvis jeg hadde hatt en personlighetsforstyrrelse så ville det vært synlig utenfor dps. Men legen på dps sier at jeg bare har fungert på et vis i voksenlivet og at jeg har vært alvorlig personlighetsforstyrret hele tiden. Det at jeg har stabile vennskap fra barndommen, har fungert svært godt i jobb og arbeidet meg opp til lederstillinger og i tillegg har hatt lederstillinger i det frivillige blir av dps tolket som en mestringsstrategier for mitt syke sinn. Jeg kommer ingen vei. 

 

 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Det et et mønster i behandlingen min desverre. Jeg ble i opprinnelig utredning scid intervjuet 5 ganger på to år av forskjellige behandletr. Ingen ganger viste resultatene at jeg hadde tegn på personlighetsforrstyrrelse, men de nektet å gi seg. Jeg hadde jo personlighetsforrstyrrelse. Fastlegen min er rystet av diagnosen, men hun har ikke noe hun skulle si. Jeg har også en lege i nær familie som har argumentert til DPS at hvis jeg hadde hatt en personlighetsforstyrrelse så ville det vært synlig utenfor dps. Men legen på dps sier at jeg bare har fungert på et vis i voksenlivet og at jeg har vært alvorlig personlighetsforstyrret hele tiden. Det at jeg har stabile vennskap fra barndommen, har fungert svært godt i jobb og arbeidet meg opp til lederstillinger og i tillegg har hatt lederstillinger i det frivillige blir av dps tolket som en mestringsstrategier for mitt syke sinn. Jeg kommer ingen vei. 

 

 

Dessverre finnes det helsepersonell som dømmer og ikke ser helheten. 

Anonymkode: 6b25a...b81

[nachnoo]

Kan dette DPS faktisk hjelpe deg?

[psykedeliker]

Fru2020 skrev (18 minutter siden):

Jeg kommer ingen vei. 

Det er noe rart med hele historien her. Har du vært i kontakt med Pasient- og brukerombudet?

[Fru2020]

nachnoo skrev (2 timer siden):

Kan dette DPS faktisk hjelpe deg?

Som pasient sitter man ikke med så mye makt. Det er disse som har ansvar for å hjelpe meg. Jeg har vært pasient her i halvannet år. Håpet de skulle tenke nytt, men de baserer seg helt på tidligere dps sine vurderinger. Selv om behandler sa at det var mye som ikke stemte helt så måtte jeg jo ha personlighetsforrstyrrelse. 

Synes du jeg skal be om second opinion? Hvis noen utreder meg uten å lese papirene fra første dps så gir de meg jo aldri personlighetsforrstyrrelse tenker jeg. Det jeg mest ønsker er en vurdering av bipolar da jeg har hatt svingninger helt fra andre klasse I videregående skole. Nå har det lagt seg på ca 3 depresjoner I året og en episode (1-4uker) hvor jeg er det som jeg opplever som hypoman hvert 1-2 år. Jeg har hatt virkning av Lamictal, men der tar ikke depresjonene helt så jeg vil gjerne prøve litium. Legene mener at det jeg mener er hypomani er mestringsstrategier jeg har lært meg for å håndtere personlighetsforrstyrrelsen. Jeg argumenterer I mot at da ville jeg vel brukt disse mesteingsstrategiene jevnt  over og ikke bare i en avgrenset periode en gang hvert år/annethvert år. Men alt forklares utifra personlighetsforrstyrrelse. 

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Det er noe rart med hele historien her. Har du vært i kontakt med Pasient- og brukerombudet?

Nei, jeg har ikke det. Det er mye som skurrer I min historie, men jeg har ikke orket å ta det. 

[psykedeliker]

Fru2020 skrev (7 minutter siden):

Nei, jeg har ikke det. Det er mye som skurrer I min historie, men jeg har ikke orket å ta det.

Da kan du heller ikke forvente noen endring.

[Sokk]

Det går an at mor har en personlighetsforstyrrelse og at barna likevel klarer seg bra. Det er ikke en del av diagnosekriteriene for pf at barna er skadet eller syke som følge av mors sykdom. Et barn med en 100% perfekt oppvekst vil faktisk ikke klare seg bra (det vet du sikkert pga utdanningen din). De er avhengige av å oppleve litt motstand samt å møte mennesker som ikke er perfekte, for å lære seg å bli robuste og emosjonelt sunne mennesker selv. Men i passe dose, selvsagt.

Personlighetsforstyrrelse er heller ikke én diagnose, og det kan være stor forskjell på f.eks en med dyssosial personlighetsforstyrrelse med narsissistiske, histrioniske og borderline trekk, og en med schizoid personlighetsforstyrrelse.

Det er veldig vanskelig å vite hvilke personlighetstrekk dine behandlere har lagt vekt på, når du har fått diagnosen «blandet» med trekk fra veldig mange ulike pf.

Jeg vet ikke om du har pf eller ikke og jeg vet ikke om du burde vært utredet for bipolar. Det er som kjent ingenting i veien for å ha begge, og jeg har sett i slekten hvordan ubehandlet bipolar har gått hånd i hånd med dysfunksjonelle personlighetstrekk, hvor det etter hvert er vanskelig å si hvor det ene slutter og det andre begynner.

Når det er sagt, så vil jeg være dønn ærlig med deg: Bare ut fra det du skriver og har skrevet på DOL, så er det noe merkelig med det du skriver. Du er alltid så perfekt og best og dyktig, til og med på helt ubetydelige ting, som at du «alltid velger den beste forsikringen». Det er en grunn til at døgnavdelingen solgte inn opplegget med kortvarige innleggelser til deg som «VIP-behandlingen».

Du virker å fornekte mye vondt, både overfor deg selv og andre. Du tåler ekstremt lite motstand mot det perfekte, f.eks at noen spurte deg om vekt eller stilte spørsmålstegn ved symptomene dine, og du blir ekstremt deprimert med en gang ting ikke er perfekt lenger. Du bebreider de fleste rundt deg, men selv som alvorlig deprimert bebreider du ikke deg selv (som det fremgår her på DOL i hvert fall).

Jeg aner ikke om dette passer inn i en pf, men det er virkelig påfallende og et vedvarende mønster. Du fornekter også at dette er et problem (ref denne tråden). Så lenge du mangler innsikt så er det trolig heller ikke nyttig med behandling knyttet til disse trekkene, noe du også har erfart ved at forsøk på behandling har gjort deg dårligere. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (3 timer siden):

Det et et mønster i behandlingen min desverre. Jeg ble i opprinnelig utredning scid intervjuet 5 ganger på to år av forskjellige behandletr. Ingen ganger viste resultatene at jeg hadde tegn på personlighetsforrstyrrelse, men de nektet å gi seg. Jeg hadde jo personlighetsforrstyrrelse. Fastlegen min er rystet av diagnosen, men hun har ikke noe hun skulle si. Jeg har også en lege i nær familie som har argumentert til DPS at hvis jeg hadde hatt en personlighetsforstyrrelse så ville det vært synlig utenfor dps. Men legen på dps sier at jeg bare har fungert på et vis i voksenlivet og at jeg har vært alvorlig personlighetsforstyrret hele tiden. Det at jeg har stabile vennskap fra barndommen, har fungert svært godt i jobb og arbeidet meg opp til lederstillinger og i tillegg har hatt lederstillinger i det frivillige blir av dps tolket som en mestringsstrategier for mitt syke sinn. Jeg kommer ingen vei. 

 

 

Det at de mener du har pf til tross for at du har svart noe helt motstridende i skjemaer handler vel sikkert om at din atferd gir nok observasjon til at de mener du har pf. Hvis jeg ikke husker feil så har du drevet med selvskading, vært hyppig på legevakt og ofte vært innlagt dette går mer mot pf enn noe annet.

Anonymkode: 7aea3...5b2