Barneoppdragelse og personlighetsforrstyrrelse

[Fru2020]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Det går an at mor har en personlighetsforstyrrelse og at barna likevel klarer seg bra. Det er ikke en del av diagnosekriteriene for pf at barna er skadet eller syke som følge av mors sykdom. Et barn med en 100% perfekt oppvekst vil faktisk ikke klare seg bra (det vet du sikkert pga utdanningen din). De er avhengige av å oppleve litt motstand samt å møte mennesker som ikke er perfekte, for å lære seg å bli robuste og emosjonelt sunne mennesker selv. Men i passe dose, selvsagt.

Personlighetsforstyrrelse er heller ikke én diagnose, og det kan være stor forskjell på f.eks en med dyssosial personlighetsforstyrrelse med narsissistiske, histrioniske og borderline trekk, og en med schizoid personlighetsforstyrrelse.

Det er veldig vanskelig å vite hvilke personlighetstrekk dine behandlere har lagt vekt på, når du har fått diagnosen «blandet» med trekk fra veldig mange ulike pf.

Jeg vet ikke om du har pf eller ikke og jeg vet ikke om du burde vært utredet for bipolar. Det er som kjent ingenting i veien for å ha begge, og jeg har sett i slekten hvordan ubehandlet bipolar har gått hånd i hånd med dysfunksjonelle personlighetstrekk, hvor det etter hvert er vanskelig å si hvor det ene slutter og det andre begynner.

Når det er sagt, så vil jeg være dønn ærlig med deg: Bare ut fra det du skriver og har skrevet på DOL, så er det noe merkelig med det du skriver. Du er alltid så perfekt og best og dyktig, til og med på helt ubetydelige ting, som at du «alltid velger den beste forsikringen». Det er en grunn til at døgnavdelingen solgte inn opplegget med kortvarige innleggelser til deg som «VIP-behandlingen».

Du virker å fornekte mye vondt, både overfor deg selv og andre. Du tåler ekstremt lite motstand mot det perfekte, f.eks at noen spurte deg om vekt eller stilte spørsmålstegn ved symptomene dine, og du blir ekstremt deprimert med en gang ting ikke er perfekt lenger. Du bebreider de fleste rundt deg, men selv som alvorlig deprimert bebreider du ikke deg selv (som det fremgår her på DOL i hvert fall).

Jeg aner ikke om dette passer inn i en pf, men det er virkelig påfallende og et vedvarende mønster. Du fornekter også at dette er et problem (ref denne tråden). Så lenge du mangler innsikt så er det trolig heller ikke nyttig med behandling knyttet til disse trekkene, noe du også har erfart ved at forsøk på behandling har gjort deg dårligere. 

Jeg vet at mange oppfatter meg slik her inne. Det er min egen feil. Jeg snakker litt direkte og uten filter. Det er bare en versjon av meg.En veldig liten del av meg. Den virkelige er nok ganske så annerledes. Her liker jeg å sette ting litt på spissen, det faller ikke alltid I god jord.

Når avdelingen solgte det inn som vip opplegg, så lo vi litt og jeg sa at jeg forstod at jeg ble tilbudt det fordi anbefalingene ved kronisk suicidalitet er korte innleggelser eller ingen innleggelser. Så vi hadde en grei samtale om det og var enige om å teste det ut. Vip ble også brukt fordi jeg var den første pasienten som fikk tilbudet. Behandleren jeg hadde da var en dyktig dame som jeg snakket veldig godt med. Vip greia var jo åpenbart bare en spøk. Det tenkte jeg egentlig at folk forstod her inne også, men folk her ble provosert. Det er litt vanskelig å få frem spøk og latter her inne. Jeg er veldig glad i humor, og spøker stort sett om alt, så inni meg lo jeg da jeg skrev det, men humoren forsvant.

Poliklinisk behandler sa at det som gjorde det vanskelig med å behandle meg var at jeg var så reflektert og kunne det meste av det han hadde å lære meg (det var jeg veldig uenig i fordi han, på tross av at han var fysioterapeut var en av de dyktigste behandlerne jeg har hatt). Jeg tenker at den reflekterte siden av meg selv gidder jeg ikke å vise her inne. Av en eller annen grunn så skriver jeg som anonym hvis jeg skriver et virkelig gjennomtenkt innlegg. Tror jeg er redd for å bli gjenkjent hvis jeg skriver som meg selv. 

Du skriver at jeg ikke har innsikt. Tilbakemeldingene jeg får fra helsevesenet både på dps og kommunalt nivå er motsatt. Bortsett fra min behandleren på den sengeposten jeg var svært mye på da jeg sykest. Og da hadde han helt rett. Jeg var alvorlig syk av ptsd, basically livredd 24/7. Jeg tenkte ikke klart og tok mange dårlige avgjørelser. Det var han som har skrev papirene om min personlighetsforstyrrelse som blir brukt som bibel nå. På det tidspunktet hadde jeg en fungering som godt kan passe inn under personlighetsforstyrrelse. Mitt argument er at personlighetsforstyrrelse ikke er noe som oppstår akutt når du er 40 år og så er over når du er 42.

Det er sant at jeg ikke bebreider meg selv i den grad at jeg synes jeg er en dårlig person. Jeg synes jeg er en perfekt middelmådig, helt vanlig, full av feil dame. Jeg er veldig stolt av de tingene jeg får godt til og synes det er en fin ting å kunne si det høyt. Det er en bevisst måte å være på som jeg lærte på utdannelsen min for snart 30 år siden. Der var den en aldeles strålende lærer som snakket om å være forbilder for barn ved å lære dem at det er lov å synes man er god på ting, og at man samtidig er drittdårlig på andre ting. Men det er ikke så farlig for alle er dårlige på fryktelig mye og bare gode på noen ting. Så jeg velger å ikke si høyt så mange av mine feil her inne fordi jeg helt og holdent synes der er helt greit at jeg har dem. (I møtet med barn er jeg helt motsatt der ler jeg høyt sammen med barna av mine egne feil fordi de skal lære at feil er helt greit) Men det er fryktelig mange ting jeg ikke er god på altså. Jeg kunne laget en uendelig liste. Mange av tingene jeg ikke er god på går utover andre. Feks sønnen min. Jeg er absolutt ingen perfekt mor. Forskningen viser vel at om du møter barna dine riktig 25 % av gangene så går ting helt greit.Det er derfor jeg sier jeg en en god mor. Jeg møter han riktig mer enn 25% av gangene. Listen over mine feil som mor er uendelig. Likevel er jeg mer enn god nok. Det fikk jeg nok engang tilbakemelding på fra barnevernet i dag. Barnevernet spilte en viktig rolle da jeg var for syk til å være mor. Men nå fungerer det slik at dps som en rutine sender bekymringsmelding og så tar bv en undersøkelse og slår fast at ting fungerer mer enn godt nok. På tross av at ting ikke er bra i det hele tatt.

Når det kommer til kommentar på vekt så skriker jeg ut fordi spiseforstyrrelser blandt barna og unge har skytt I været de siste 10 årene. Forskning viser at fokus på vekt er en av tingene som fremmer spiseforstyrrelser og setter et negativt kroppspress. Jeg har selv jobbet meg ut av en spiseforstyrrelse så jeg vet hvor skadelige de er. Jeg har vært på helsereiser med mange unge og gamle spiseforstyrrede og alle forteller om hvordan slike spørsmål og slikt fokus har vært med på å gjøre dem sykere. Å spørre om en persons vekt eller kommentere på utseende er aldri ok, bortsett fra hvis du er helsepersonell eller slankekursdamen. Å spør om vekt på en offentlig plass, som Internett er, er ikke ok.

Ok. Masse argumenter der. Følte litt behov for å forklare meg. Det er fascinerende hvordan man kan fremstå så forskjellig i forskjellige miljøer. Jeg er fasinert over at jeg har klart å lage en profil her inne som oppfattes som om har lite selvinnsikt. Det er litt gøy. Jeg er fryktelig glad i å analysere tekster og menneskelig atferd så det hadde jo vært spennende å analysere mine egne tekster her inne. Du får ta alle innleggene mine med en klype salt. Jeg tar sjelden med alt som er rundt grøten og da kan det gjerne fremstå litt unyansert. 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Det at de mener du har pf til tross for at du har svart noe helt motstridende i skjemaer handler vel sikkert om at din atferd gir nok observasjon til at de mener du har pf. Hvis jeg ikke husker feil så har du drevet med selvskading, vært hyppig på legevakt og ofte vært innlagt dette går mer mot pf enn noe annet.

Anonymkode: 7aea3...5b2

Ja, det har du rett i. Det er nok hovedsaklig fordi jeg får suicidale tanker når jeg er deprimert. Jeg har aldri drevet med selvskading, men de to årene da jeg var sykest hadde jeg noen overdoser. Det kan jo på en måte tolkes som selvskading I og med at jeg ikke døde.

De to årene var jeg innlagt nesten hele tiden og var i fullstendig krise. Klarte ikke tenke en tanke gjennom. Alt var helt kaos. Jeg var akkurat kommet ut av et 18 år langt voldelig forhold hvor eksen de siste to årene truet med å drepe meg flere ganger i uken. Også foran min sønn. Han prøvde også to ganger og drepe meg, men han fullførte ikke. Jeg var derfor I full krise i hodet mitt da jeg ble innlagt. Så uendelig mange traumer spilte av I hodet mitt både da jeg var våken og når jeg sov. På sykehuset sa de at jeg ikke fikk lov til å snakke om det som hadde hendt med dem, og jeg påla meg selv å ikke snakke med venner og familie om det fordi jeg ikke ville henge ut eksen siden han var far til min sønn. Så det bare spilte av I hodet mitt i ett sett. Flashbacks som spilte av I ett sett.

Oppførselen min de to årene kan gjerne se ut som en personlighetsforstyrrelse. Og det er helt basert på de to årene diagnosen er satt.  Men jeg tenker at kanskje var det en helt normal reaksjon på en helt umenneskelig situasjon som jeg hadde vært i i så mange år. 

Jeg får fremdeles tanker om at jeg ikke ønsker å leve når jeg er deprimert.  Men jeg får ikke tanker om at jeg vil begå selvmord. Det er aldri et alternativ. Jeg har også hatt rundt 6 innleggelser de siste fem årene så jeg blir jo fremdeles innlagt. Men jeg tenker at det skjer jo også ved andre diagnoser? Jeg har blandt annet ptsd og tilbakevendende depresjon som diagnoser. Kan ikke de symptomene også passe inn der?

 

 

[Fru2020]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Ja, det har du rett i. Det er nok hovedsaklig fordi jeg får suicidale tanker når jeg er deprimert. Jeg har aldri drevet med selvskading, men de to årene da jeg var sykest hadde jeg noen overdoser. Det kan jo på en måte tolkes som selvskading I og med at jeg ikke døde.

De to årene var jeg innlagt nesten hele tiden og var i fullstendig krise. Klarte ikke tenke en tanke gjennom. Alt var helt kaos. Jeg var akkurat kommet ut av et 18 år langt voldelig forhold hvor eksen de siste to årene truet med å drepe meg flere ganger i uken. Også foran min sønn. Han prøvde også to ganger og drepe meg, men han fullførte ikke. Jeg var derfor I full krise i hodet mitt da jeg ble innlagt. Så uendelig mange traumer spilte av I hodet mitt både da jeg var våken og når jeg sov. På sykehuset sa de at jeg ikke fikk lov til å snakke om det som hadde hendt med dem, og jeg påla meg selv å ikke snakke med venner og familie om det fordi jeg ikke ville henge ut eksen siden han var far til min sønn. Så det bare spilte av I hodet mitt i ett sett. Flashbacks som spilte av I ett sett.

Oppførselen min de to årene kan gjerne se ut som en personlighetsforstyrrelse. Og det er helt basert på de to årene diagnosen er satt.  Men jeg tenker at kanskje var det en helt normal reaksjon på en helt umenneskelig situasjon som jeg hadde vært i i så mange år. 

Jeg får fremdeles tanker om at jeg ikke ønsker å leve når jeg er deprimert.  Men jeg får ikke tanker om at jeg vil begå selvmord. Det er aldri et alternativ. Jeg har også hatt rundt 6 innleggelser de siste fem årene så jeg blir jo fremdeles innlagt. Men jeg tenker at det skjer jo også ved andre diagnoser? Jeg har blandt annet ptsd og tilbakevendende depresjon som diagnoser. Kan ikke de symptomene også passe inn der?

 

 

Ps: det stemmer ikke helt det jeg skriver. Jeg lurer på om jeg ikke tidlig i vinter hadde en innnleggelse som kom fordi jeg var redd for at jeg skulle få tanker om å ta livet av meg. Og så ble det til at det ble innleggelse