Hvor mye kan en samlivs-relasjon egentlig påvirke en?

[AnonymBruker]

Veldig kort fortalt ble jeg sammen med min partner som ungdom, nå er vi midt i livet. Han er en varm og snill mann. Vi har de siste 10 årene levd under hardt press med egen psykisk sykdom+barns sykdom/rus/utagering. Dette har tært veldig på oss og vi er slitne og stressa (jeg har depresjon og har vært mye og langvarig innlagt).

Jeg har merket meg at mannen oftere er sint mot meg, "eksploderer", for tilsynelatende små ting som oppstår. Han svarer ikke alltid når jeg spør han om noe, nå har jeg begynt å spørre han; kan jeg si noe?". Midt i en samtale, zoomer han ut/forsvinner ut av samtalen. Kan si ting som ; "du holder aldri kjeft". Uansett. Når barna var små valgte han, til en viss grad, å la være å delta i familielivet til fordel for gaming. Med det resultat at jeg visste at jeg lærte at jeg ikke kunne stole på/regne med han. Han vokste og utviklet seg ila årene.

Det jeg lurer på er om dette har kunne påvirket meg mer enn jeg tror? Har i tilfelle undertrykket følelsene kraftig. Jeg har aldri snakket høyt om dette. (Jeg har svært lav selvfølelse).

Anonymkode: 21653...81e

[AnonymBruker]

Situasjonen med egen sykdom hos dere begge og barns problematikk har nok gjort at dere strever litt med forholdet dere i mellom. Dersom dere strever med relasjonen så kan familieterapi kanskje være et sted å begynne.

Anonymkode: 6cff7...a0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Situasjonen med egen sykdom hos dere begge og barns problematikk har nok gjort at dere strever litt med forholdet dere i mellom. Dersom dere strever med relasjonen så kan familieterapi kanskje være et sted å begynne.

Anonymkode: 6cff7...a0a

Ja, der har du et godt poeng.

Anonymkode: 21653...81e

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det jeg lurer på er om dette har kunne påvirket meg mer enn jeg tror?

Det er en kjent observasjon hos par som har vært sammen siden ungdommen, og derfor ikke har noe sammenligningsgrunnlag.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (25 minutter siden):

Det er en kjent observasjon hos par som har vært sammen siden ungdommen, og derfor ikke har noe sammenligningsgrunnlag.

Ah, ok. Jeg tenker på om mangel på respekt mot meg har påvirket selvfølelsen min negativt.

Anonymkode: 21653...81e

[Grendel]

Jeg mener det helt klart kan påvirke deg mye. Det er kanskje den personen du har mest med å gjøre.

Når det gjelder selvfølelse så tenker jeg det kommer an på om du har flere bein å stå på. Jeg tror at hvis man har flere "arenaer" som annen familie, jobb, venner etc så blir ikke selvfølelsen like påvirket av en enkeltperson.

(Advarsel: Dette er synsing/hobby psykologi).

Jeg synes måten han oppfører seg er så dårlig at jeg lurer på nøyaktig hvor ille det er. For eksempel hvor vanlig den dårlige oppførselen er. Noen vil kalle det psykisk vold. Det kan det være, men jeg synes det bør være systematisk og ille før man bruker det begrepet. Ikke at noen bikker over en sjelden gang.

Det er uakseptabelt å be deg holde kjeft. Det er kanskje mer sannsynlig at sånt skjer hvis noen er helt utslitt og irritert over tid. Hvis jeg hadde sagt noe sånt ville jeg bedt om unnskyldning etterpå. (Jeg tror faktisk aldri jeg har sagt noe sånt).

Han høres ikke varm og snill ut. Hvis denne oppførselen er ny så tror jeg han er ordentlig lei og frustrert.

[AnonymBruker]

Grendel skrev (54 minutter siden):

Jeg mener det helt klart kan påvirke deg mye. Det er kanskje den personen du har mest med å gjøre.

Når det gjelder selvfølelse så tenker jeg det kommer an på om du har flere bein å stå på. Jeg tror at hvis man har flere "arenaer" som annen familie, jobb, venner etc så blir ikke selvfølelsen like påvirket av en enkeltperson.

(Advarsel: Dette er synsing/hobby psykologi).

Jeg synes måten han oppfører seg er så dårlig at jeg lurer på nøyaktig hvor ille det er. For eksempel hvor vanlig den dårlige oppførselen er. Noen vil kalle det psykisk vold. Det kan det være, men jeg synes det bør være systematisk og ille før man bruker det begrepet. Ikke at noen bikker over en sjelden gang.

Det er uakseptabelt å be deg holde kjeft. Det er kanskje mer sannsynlig at sånt skjer hvis noen er helt utslitt og irritert over tid. Hvis jeg hadde sagt noe sånt ville jeg bedt om unnskyldning etterpå. (Jeg tror faktisk aldri jeg har sagt noe sånt).

Han høres ikke varm og snill ut. Hvis denne oppførselen er ny så tror jeg han er ordentlig lei og frustrert.

Jeg har flere bein å stå på. Jobber hver dag, deltid. Har utvidet familie og venner. Men isolerer meg mer og mer, kjenner jeg. Jeg har lært meg å scanne kroppsspråket hans/ansiktsuttrykk/stemmevolum osv. For å se om det er "trygt" å tilnærme seg. Dette skjer ikke en gang iblandt. Det har tatt seg opp i det siste. Forrige uke skulle jeg hente en ting på badet, når han brukte det, før jeg skulle på jobb (vi bruker aldri badet samtidig, han liker ikke det og det er greit nok). Jeg tok i håndtaket og da reiv han døren til seg, slamret døren igjen og ropte et eller annet med sint stemme. Kjenner nervesystemet er "ute å kjøre" med denne uforutsigbarheten. 

Anonymkode: 21653...81e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har flere bein å stå på. Jobber hver dag, deltid. Har utvidet familie og venner. Men isolerer meg mer og mer, kjenner jeg. Jeg har lært meg å scanne kroppsspråket hans/ansiktsuttrykk/stemmevolum osv. For å se om det er "trygt" å tilnærme seg. Dette skjer ikke en gang iblandt. Det har tatt seg opp i det siste. Forrige uke skulle jeg hente en ting på badet, når han brukte det, før jeg skulle på jobb (vi bruker aldri badet samtidig, han liker ikke det og det er greit nok). Jeg tok i håndtaket og da reiv han døren til seg, slamret døren igjen og ropte et eller annet med sint stemme. Kjenner nervesystemet er "ute å kjøre" med denne uforutsigbarheten. 

Anonymkode: 21653...81e

Har du unnvikende personlighet? 

Anonymkode: 6cff7...a0a

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Kjenner nervesystemet er "ute å kjøre" med denne uforutsigbarheten. 

Du har selv valgt å være i dette forholdet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du unnvikende personlighet? 

Anonymkode: 6cff7...a0a

Ja, faktisk😅

Anonymkode: 21653...81e

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Du har selv valgt å være i dette forholdet.

Selvsagt. Jeg tenker på om "alle" har det noenlunde likt eller om det er avvikende.

Anonymkode: 21653...81e

[Sokk]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Veldig kort fortalt ble jeg sammen med min partner som ungdom, nå er vi midt i livet. Han er en varm og snill mann. Vi har de siste 10 årene levd under hardt press med egen psykisk sykdom+barns sykdom/rus/utagering. Dette har tært veldig på oss og vi er slitne og stressa (jeg har depresjon og har vært mye og langvarig innlagt).

Jeg har merket meg at mannen oftere er sint mot meg, "eksploderer", for tilsynelatende små ting som oppstår. Han svarer ikke alltid når jeg spør han om noe, nå har jeg begynt å spørre han; kan jeg si noe?". Midt i en samtale, zoomer han ut/forsvinner ut av samtalen. Kan si ting som ; "du holder aldri kjeft". Uansett. Når barna var små valgte han, til en viss grad, å la være å delta i familielivet til fordel for gaming. Med det resultat at jeg visste at jeg lærte at jeg ikke kunne stole på/regne med han. Han vokste og utviklet seg ila årene.

Det jeg lurer på er om dette har kunne påvirket meg mer enn jeg tror? Har i tilfelle undertrykket følelsene kraftig. Jeg har aldri snakket høyt om dette. (Jeg har svært lav selvfølelse).

Anonymkode: 21653...81e

Kan mannens psyke også ha blitt påvirket av alle belastningene familien har stått i? Noen menn kan bli mer sinte enn «deppa» under en depresjon.

Uavhengig av årsak til oppførselen, så er det klart at den du står nærmest og tilbringer mye tid med kan påvirke deg både positivt og negativt. Når man lever med noe hver dag er det fort gjort å bare tilpasse seg og ikke reagere på at ting faktisk er unormalt. Særlig hvis det er det man er vant til fra før (f.eks har en mer unnvikende personlighet).

Jeg synes du bør ta opp dette med ham og oppfordre ham til å søke hjelp, f.eks hos fastlege eller sammen hos parterapeut.

Hvis dette ikke bedrer seg så tenker jeg du bør spørre deg selv om det er sånn du ønsker å leve. Jeg var selv i et forhold som jeg innså påvirket meg negativt, og selv om det er belastende å måtte forholde seg til eksen i forbindelse med felles barn, og det er mange utfordringer med å være alene, så har jeg det mye bedre etter bruddet. For meg var nok et samlivsbrudd nødvendig for å bli frisk(ere) fra depresjoner. 

[nachnoo]

Dette er litt typisk for dette forumet.

Jeg tenker at mannen din er helt utslitt med barn med adferdsvansker og en kone som stadig er deprimert. Han er på felgen, og da har man kortere lunte. Prøv også å se ting fra hans side.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Dette er litt typisk for dette forumet.

Jeg tenker at mannen din er helt utslitt med barn med adferdsvansker og en kone som stadig er deprimert. Han er på felgen, og da har man kortere lunte. Prøv også å se ting fra hans side.

Du mistolker meg. Jeg ser situasjonen fra alles side. Mest fra hans. Jeg ønsker å se han, løfte han og støtte opp. Inviterer til dialog for å høre om det er noe han ønsker å dele om den vanskelige situasjonen vi/han er. Var bare usikker på det hele når jeg nå opplever at han ikke har respekt for meg lengre. Jeg kan også bli sint og oppfarende selvsagt.

Anonymkode: 21653...81e

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (5 minutter siden):

Dette er litt typisk for dette forumet.

Jeg tenker at mannen din er helt utslitt med barn med adferdsvansker og en kone som stadig er deprimert. Han er på felgen, og da har man kortere lunte. Prøv også å se ting fra hans side.

Hvordan er det typisk for dette forumet?

Anonymkode: a503d...f7e

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg tenker på om "alle" har det noenlunde likt eller om det er avvikende.

Det relevante burde være hva som er rett.

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan er det typisk for dette forumet?

Anonymkode: a503d...f7e

Man tar umiddelbart ensidig parti for den som skriver, mens den det blir skrevet om straks stemples som en dårlig figur.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

Man tar umiddelbart ensidig parti for den som skriver, mens den det blir skrevet om straks stemples som en dårlig figur.

Vi må jo forholde oss til det innskriver skriver og gi råd utfra det? 

Anonymkode: a503d...f7e

[ISW]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du mistolker meg. Jeg ser situasjonen fra alles side. Mest fra hans. Jeg ønsker å se han, løfte han og støtte opp. Inviterer til dialog for å høre om det er noe han ønsker å dele om den vanskelige situasjonen vi/han er. Var bare usikker på det hele når jeg nå opplever at han ikke har respekt for meg lengre. Jeg kan også bli sint og oppfarende selvsagt.

Anonymkode: 21653...81e

Jeg tror ikke det svaret var til deg, men til «dump han»-mentaliteten jeg litt mistenker at er importert fra Kvinneguiden.

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi må jo forholde oss til det innskriver skriver og gi råd utfra det? 

Anonymkode: a503d...f7e

Jeg forholder meg også til det TS skriver.