Hvor mye kan en samlivs-relasjon egentlig påvirke en?

[psykedeliker]

ISW skrev (3 minutter siden):

Jeg tror ikke det svaret var til deg, men til «dump han»-mentaliteten jeg litt mistenker at er importert fra Kvinneguiden.

"Dump han" - mentaliteten er utbredt mange flere steder enn KG.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (9 minutter siden):

Jeg forholder meg også til det TS skriver.

Ok da er jeg med. Jeg skrev faktisk et (positivt) innlegg selv for ikke så lenge siden, hvor noen reagerte med at jeg burde dumpe han.  

Anonymkode: a503d...f7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ok da er jeg med. Jeg skrev faktisk et (positivt) innlegg selv for ikke så lenge siden, hvor noen reagerte med at jeg burde dumpe han.  

Anonymkode: a503d...f7e

Jeg har ikke tenkt å gå fra mannen min, men iom at jeg har depresjon, under behandling, så kjenner jeg at jeg er mer såbar for varm/kald-behandling. Vet aldri hva jeg har å forholde meg til lengre. Men det er kanskje slik de fleste forhold er?

Anonymkode: 21653...81e

[Fru2020]

Dette hadde ikke jeg orket. Hovedsaklig fordi jeg var i et slikt ekteskap lenge. Det gjør jeg aldri igjen.

Selvfølgelig tar det på med mye sykdom. Man kan bli sliten på et nivå som man ikke trodde var mulig. Men man må faktisk behandle partneren sin med respekt uansett. Man må finne måter å kontrollere sinnet. 

Hvordan snakker dere sammen om dette? Jeg tenker at kommunikasjon er gull. Du må være tydelig på at du ikke synes dette er greit. At du har forståelse, men at det påvirker deg negativt. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (50 minutter siden):

Dette hadde ikke jeg orket. Hovedsaklig fordi jeg var i et slikt ekteskap lenge. Det gjør jeg aldri igjen.

Selvfølgelig tar det på med mye sykdom. Man kan bli sliten på et nivå som man ikke trodde var mulig. Men man må faktisk behandle partneren sin med respekt uansett. Man må finne måter å kontrollere sinnet. 

Hvordan snakker dere sammen om dette? Jeg tenker at kommunikasjon er gull. Du må være tydelig på at du ikke synes dette er greit. At du har forståelse, men at det påvirker deg negativt. 

Var ekteskapet usunt fra begynnelse av eller tok det seg opp? Ble du lenge i det og når bestemte du deg for å gå? Nei, vi snakker ikke om det. Gjorde du og x-en din det? Jeg har unnvikende pf, må skjerpe meg der.

Anonymkode: 21653...81e

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Var ekteskapet usunt fra begynnelse av eller tok det seg opp? Ble du lenge i det og når bestemte du deg for å gå? Nei, vi snakker ikke om det. Gjorde du og x-en din det? Jeg har unnvikende pf, må skjerpe meg der.

Anonymkode: 21653...81e

Han hadde sinneproblemer hele det 18 år lange ekteskapet. Etterhvert ble det voldelig så det kan ikke sammenlignes med ditt.

Jeg tenker at du har ansvar for å ta dette opp med han. Du må fortelle hva det gjør med deg og hva du trenger. Så må han ta ansvar og gjøre noe med det. Hvordan han velger å gjøre noe med det blir jo opp til han. Hadde jeg sett at han jobbet med det hadde jeg smørt meg med tålmodighet. Hvis han ikke tar ansvar og prøver å jobbe med det så hadde jeg satt hardt mot hardt. Dette forutsetter jo at du også tar ansvar for dine utfordringer.

Uansett. Det er vanskelig å få et forhold til å fungere godt om man ikke snakker sammen om det som er vanskelig. Skjønner at du synes det er vanskelig, men det må faktisk til. Dette er ikke noe du kan unnvike for alltid tenker jeg. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (5 minutter siden):

Han hadde sinneproblemer hele det 18 år lange ekteskapet. Etterhvert ble det voldelig så det kan ikke sammenlignes med ditt.

Jeg tenker at du har ansvar for å ta dette opp med han. Du må fortelle hva det gjør med deg og hva du trenger. Så må han ta ansvar og gjøre noe med det. Hvordan han velger å gjøre noe med det blir jo opp til han. Hadde jeg sett at han jobbet med det hadde jeg smørt meg med tålmodighet. Hvis han ikke tar ansvar og prøver å jobbe med det så hadde jeg satt hardt mot hardt. Dette forutsetter jo at du også tar ansvar for dine utfordringer.

Uansett. Det er vanskelig å få et forhold til å fungere godt om man ikke snakker sammen om det som er vanskelig. Skjønner at du synes det er vanskelig, men det må faktisk til. Dette er ikke noe du kan unnvike for alltid tenker jeg. 

Du helt rett i det at jeg må ta tak. Jeg har begynt i terapi og utfordrer meg veldig sånn ellers. Hater unnvikelse. Kan jeg spørre hvorfor du ble i ekteskapet og om/hvordan dere konmuniserte rundt utfordringene hans/din lidelse under det?

Anonymkode: 21653...81e

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du helt rett i det at jeg må ta tak. Jeg har begynt i terapi og utfordrer meg veldig sånn ellers. Hater unnvikelse. Kan jeg spørre hvorfor du ble i ekteskapet og om/hvordan dere konmuniserte rundt utfordringene hans/din lidelse under det?

Anonymkode: 21653...81e

Jeg ble I forholdet fordi jeg så inderlig ønsket meg barn. Og det brukte vi åtte år på. Og da han kom lovet jeg meg selv å bli I forholdet så lenge det var til min sønns beste. Det ble jeg. Da det ikke var bra for min sønn gikk jeg. Men det var feil avgjørelse av meg sett i etterkant. Jeg skulle gått mye tidligere. 

Vi kommuniserte godt om problemene. Min eksmann jobbet også med problemene. Han gikk blant annet til psykolog og vi gikk til ekteskapsrådgiving. Men det viste seg for vanskelig for min eks å endre seg. Jeg jobbet veldig hardt for at han skulle få bipolardiagnosen. Jeg fikk det inn i papirene hans. Tre måneder etter vi gikk fra hverandre ble han innlagt og diagnotisert med bipolar. Medisinene hjalp han. Jeg slet med dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde oppdaget at han var bipolar før og fått han diagnotisert. Det kunne jo ha endret alt. Eksen er egentlig en god mann og vi hadde mange flotte opplevelser sammen. Vi gav blandt annet ut CD og spilte mange konserter. Men jeg forstår jo nå at det var aldri mitt ansvar å få gitt han en diagnose. Det var hans ansvar hele tiden. Man har selv ansvar for at egne helseproblemer ikke skader andre.

[frosken]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Veldig kort fortalt ble jeg sammen med min partner som ungdom, nå er vi midt i livet. Han er en varm og snill mann. Vi har de siste 10 årene levd under hardt press med egen psykisk sykdom+barns sykdom/rus/utagering. Dette har tært veldig på oss og vi er slitne og stressa (jeg har depresjon og har vært mye og langvarig innlagt).

Jeg har merket meg at mannen oftere er sint mot meg, "eksploderer", for tilsynelatende små ting som oppstår. Han svarer ikke alltid når jeg spør han om noe, nå har jeg begynt å spørre han; kan jeg si noe?". Midt i en samtale, zoomer han ut/forsvinner ut av samtalen. Kan si ting som ; "du holder aldri kjeft". Uansett. Når barna var små valgte han, til en viss grad, å la være å delta i familielivet til fordel for gaming. Med det resultat at jeg visste at jeg lærte at jeg ikke kunne stole på/regne med han. Han vokste og utviklet seg ila årene.

Det jeg lurer på er om dette har kunne påvirket meg mer enn jeg tror? Har i tilfelle undertrykket følelsene kraftig. Jeg har aldri snakket høyt om dette. (Jeg har svært lav selvfølelse).

Anonymkode: 21653...81e

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å spekulere på denne måten, men om det opptar deg, kan du selvfølgelig snakke om det i terapi. 

Mannen din høres veldig sliten ut.

[AnonymBruker]

frosken skrev (3 minutter siden):

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å spekulere på denne måten, men om det opptar deg, kan du selvfølgelig snakke om det i terapi. 

Mannen din høres veldig sliten ut.

Det er sant. Jeg skal ta det opp.

Anonymkode: 21653...81e

[AnonymBruker]

frosken skrev (45 minutter siden):

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å spekulere på denne måten, men om det opptar deg, kan du selvfølgelig snakke om det i terapi. 

Mannen din høres veldig sliten ut.

Ja, han er nok mer sliten enn han uttrykk for. Pga det føyer jeg meg etter hans humør. Det er bare det at jeg har begynt å kjenne meg mer og mer preget av det, redd og engstelig. 

Anonymkode: 21653...81e