Var det virkelig slik at ingen ble sett, møtt og hørt som barn/ungdom i "gamle dager"?

[frosken]

Nicklusheletida skrev (17 minutter siden):

Hvis jeg slo meg når jeg var utendørs og lekte, så kan jeg huske at min mor som var innendørs  "  blåste på " gjennom vinduet og så var alt bra. Hun ilte ikke til for å trøste akkurat, men hadde gode foreldre for det. Jeg tror vi lærte oss å tåle litt mer. 

Jeg synes det er mange foreldre nå også som er opptatt av å ikke overdrive trøstingen ved bagatellmessige uhell, - men det er sikkert enorme forskjeller her som ellers. På ett område måtte unger så avgjort tåle mer før, og det var plaging/mobbing fra andre barn på skolen; - akkurat det tror jeg er litt bedre i dag. 

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (21 minutter siden):

Hvis jeg slo meg når jeg var utendørs og lekte, så kan jeg huske at min mor som var innendørs  "  blåste på " gjennom vinduet og så var alt bra. Hun ilte ikke til for å trøste akkurat, men hadde gode foreldre for det. Jeg tror vi lærte oss å tåle litt mer. 

Kan det hende at barna i "gamle dager" hadde mer støtte i flokken? Andre barn, nabokona osv. I dag er vi så individualiserte som mennesker. Alle tenker på sitt og "aldri på andre".

Anonymkode: 08087...208

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mitt familiemedlem er i midten av 60-årene. Hun sier at ingen , spesielt hennes egne foreldre, kunne sette ord på følelser, ha samtaler med emosjonelt støtte innhold osv. Var det slik det generelt på den tiden?

Anonymkode: 08087...208

Jeg har erfart begge deler. Jeg har møtt såkalt "gamle mennesker", eller mennesker rike på erfaring, som har god evne til å snakke om følelser, hendelser etc., og det motsatte.

Forskningen i dag er vel rimelig entydig på hvilken foreldrestil som er best for barna...

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er bare å se på statistikken over unge med psykisk sykdom.

Anonymkode: 4ea0d...cc2

Statistikken forteller lite om årsak. Hvilke andre grunner kan ligge bak enn kun oppdragelse?

[Nicklusheletida]

frosken skrev (1 time siden):

Jeg synes det er mange foreldre nå også som er opptatt av å ikke overdrive trøstingen ved bagatellmessige uhell, - men det er sikkert enorme forskjeller her som ellers. På ett område måtte unger så avgjort tåle mer før, og det var plaging/mobbing fra andre barn på skolen; - akkurat det tror jeg er litt bedre i dag. 

Ja, det kan hende. 

[Eva Sofie]

frosken skrev (4 timer siden):

og det var plaging/mobbing fra andre barn på skolen; - akkurat det tror jeg er litt bedre i dag. 

Mobbing på selve skolens område har kanskje gått ned, men det foregår mer skjult mobbing som foreldre kanskje aldri ser/vet om... Mobbing, uthengning, utestengelse etc. som en har tilgjengelig overalt, hjemme og på eget rom...

 

Jeg vet ikke. Jeg har ikke satt mine bein i en skolegård på nærmere 30 års tid siden, og tenker at sosiale medier klarte vi oss fint uten...

[frosken]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Mobbing på selve skolens område har kanskje gått ned, men det foregår mer skjult mobbing som foreldre kanskje aldri ser/vet om... Mobbing, uthengning, utestengelse etc. som en har tilgjengelig overalt, hjemme og på eget rom...

 

Jeg vet ikke. Jeg har ikke satt mine bein i en skolegård på nærmere 30 års tid siden, og tenker at sosiale medier klarte vi oss fint uten...

Jada, det er mer enn nok av negative ting som skjer fortsatt. Men holdninger av typen «skolen kan ikke gjøre noe med grov vold mot enkeltelever», ser man ikke lenger. Skolen ser det i mye større grad som sin oppgave å ivareta elever også psykososialt, selv de ofte ikke lykkes godt nok. 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Mobbing på selve skolens område har kanskje gått ned, men det foregår mer skjult mobbing som foreldre kanskje aldri ser/vet om... Mobbing, uthengning, utestengelse etc. som en har tilgjengelig overalt, hjemme og på eget rom...

 

Jeg vet ikke. Jeg har ikke satt mine bein i en skolegård på nærmere 30 års tid siden, og tenker at sosiale medier klarte vi oss fint uten...

Mitt voksne barn jobber på barneskole. Gud, hjelpe meg som barna oppfører seg i dag. Null respekt for andre, både barn og voksne, selvsagt gjelder ikke det alle, men mange!

Anonymkode: 08087...208

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Mitt voksne barn jobber på barneskole. Gud, hjelpe meg som barna oppfører seg i dag. Null respekt for andre, både barn og voksne, selvsagt gjelder ikke det alle, men mange!

Anonymkode: 08087...208

Det tenker jeg du har rett i. Jeg kjenner en renholder på kommunal skole, og det begrensede jeg har blitt fortalt, har endret seg mye...

[AnonymBruker]

Hadde dere støtte i foreldre mtp skolehverdag ( spurte de noengang hvordan det var for dere på skolen?), valg av skole /vgs, når dere flyttet ut, fikk barn osv?

Vi hadde ingen samtaler om disse temaene. Ts

Anonymkode: 08087...208

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 minutter siden):

Det tenker jeg du har rett i. Jeg kjenner en renholder på kommunal skole, og det begrensede jeg har blitt fortalt, har endret seg mye...

Det er utrolig trist og en svært alvorlig samfunnsutvikling.

Anonymkode: 08087...208

[laban]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Pratet dine foreldre med deg og ulike situasjoner, relasjoner, skolegang, livsvalg?

Anonymkode: 08087...208

Jeg var barn på 60-tallet, og det var absolutt ikke slik at foreldre ikke snakket med barna sine eller ikke "så" dem. Foreldrene mine var pedagoger (og begge var yrkesaktive), så deres evner og vilje til å møte oss på "riktig" sted i forhold til alderen og modenheten vår, var nok kanskje litt over gjennomsnittet. På den annen side var det jo svært mange barn som hadde hjemmeværende mødre til de ble ganske store, så barna hadde mange timer etter skoletid med frilek i nabolaget og mødre i nærheten, men ikke aktivt til stede på den måten at de organiserte eller blandet seg inn i det som foregikk.

Men selv om jeg tror de aller fleste foreldre pratet med barna om f.eks. skolegang og framtid, var det nok litt mer autoritære samtaler enn i dag. Det var ikke mye rom for følelser og argumenter i situasjoner/saker der de voksne (foreldre/lærere) hadde en klar oppfatning av hva som var riktig og best. Da ble det sånn. Alle var vant til klare regler og rammer, og vi visste at noen barn hadde det fritt eller strengt på visse områder og andre gjorde ting annerledes. Innetider, bursdagsopplegg og matboksinnhold var ikke foreldremøtesaker den gangen. 

Var det noe konflikt eller uvennskap i nærmiljøet. kunne vi få råd om hva som kanskje var lurt å gjøre, men barna måtte stort sett ordne opp selv - hvis det ikke var svært alvorlig. Det skulle veldig mye til for at en mor eller far skulle ta kontakt med andre foreldre om noe deres barn muligens hadde gjort. 

[AnonymBruker]

laban skrev (1 time siden):

Jeg var barn på 60-tallet, og det var absolutt ikke slik at foreldre ikke snakket med barna sine eller ikke "så" dem. Foreldrene mine var pedagoger (og begge var yrkesaktive), så deres evner og vilje til å møte oss på "riktig" sted i forhold til alderen og modenheten vår, var nok kanskje litt over gjennomsnittet. På den annen side var det jo svært mange barn som hadde hjemmeværende mødre til de ble ganske store, så barna hadde mange timer etter skoletid med frilek i nabolaget og mødre i nærheten, men ikke aktivt til stede på den måten at de organiserte eller blandet seg inn i det som foregikk.

Men selv om jeg tror de aller fleste foreldre pratet med barna om f.eks. skolegang og framtid, var det nok litt mer autoritære samtaler enn i dag. Det var ikke mye rom for følelser og argumenter i situasjoner/saker der de voksne (foreldre/lærere) hadde en klar oppfatning av hva som var riktig og best. Da ble det sånn. Alle var vant til klare regler og rammer, og vi visste at noen barn hadde det fritt eller strengt på visse områder og andre gjorde ting annerledes. Innetider, bursdagsopplegg og matboksinnhold var ikke foreldremøtesaker den gangen. 

Var det noe konflikt eller uvennskap i nærmiljøet. kunne vi få råd om hva som kanskje var lurt å gjøre, men barna måtte stort sett ordne opp selv - hvis det ikke var svært alvorlig. Det skulle veldig mye til for at en mor eller far skulle ta kontakt med andre foreldre om noe deres barn muligens hadde gjort. 

Høres det kjent ut at om alt så ok ut, så var det ingen som spurte?

Anonymkode: 08087...208

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Høres det kjent ut at om alt så ok ut, så var det ingen som spurte?

Anonymkode: 08087...208

Jeg får en opplevelse av at du tenker at emosjonell tilgjengeligheten bare handler om kommunikasjon. 

[laban]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Høres det kjent ut at om alt så ok ut, så var det ingen som spurte?

Anonymkode: 08087...208

Nå forstår jeg ikke helt hva du mener. Hvem skulle spørre hvem? 

[AnonymBruker]

laban skrev (35 minutter siden):

Nå forstår jeg ikke helt hva du mener. Hvem skulle spørre hvem? 

At om barnet oppfører seg adekvat så spør aldri foreldrene barnet om hvordan egentlig har det?

Anonymkode: 08087...208

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (9 timer siden):

Statistikken forteller lite om årsak. Hvilke andre grunner kan ligge bak enn kun oppdragelse?

Sikker flere, men er ganske sikker på at dette er en grunn.

Anonymkode: 4ea0d...cc2

[laban]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

At om barnet oppfører seg adekvat så spør aldri foreldrene barnet om hvordan egentlig har det?

Anonymkode: 08087...208

Nja - det var ikke bare oppførselen de voksne la merke til. De observerte jo også humøret, aktivitetsnivået og - eh - energien vi utstrålte. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hadde dere støtte i foreldre mtp skolehverdag (spurte de noengang hvordan det var for dere på skolen?), valg av skole /vgs, når dere flyttet ut, fikk barn osv?

Både mine egne foreldre (som altså var skolefolk og dermed spesielt opptatt av dette) og foreldrene til alle venninnene mine var svært engasjerte i disse temaene. Muligens unntatt enkelte fedre som ble skilt fra mødrene da barna sto på terskelen til voksenlivet. 

[laban]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At om barnet oppfører seg adekvat så spør aldri foreldrene barnet om hvordan egentlig har det?

Anonymkode: 08087...208

Tillegg:

Jeg tror slikt foreldreengasjement kan ha med personlighet og kunnskap å gjøre, ikke bare hvilket årskull man tilhører. Oppriktig interesse for egne barn fantes lenge før internett. 

Men jeg tror også en større del av barns "katastrofeopplevelser" (av typen "fem av jentene i klassen har startet en hemmelig klubb, og ingen har spurt om jeg vil være med!") ble forklart med at "sånn er faktisk livet, du kommer ikke til å få med deg alle festene, turene og klubbene, men det kommer til å gå bra likevel", i stedet for å slå full alarm og forsterke inntrykket av at slike hendelser er reelt tragiske. 

[AnonymBruker]

laban skrev (2 timer siden):

Nja - det var ikke bare oppførselen de voksne la merke til. De observerte jo også humøret, aktivitetsnivået og - eh - energien vi utstrålte. 

Både mine egne foreldre (som altså var skolefolk og dermed spesielt opptatt av dette) og foreldrene til alle venninnene mine var svært engasjerte i disse temaene. Muligens unntatt enkelte fedre som ble skilt fra mødrene da barna sto på terskelen til voksenlivet. 

Akkurat. Jeg ser at mine har sviktet på et plan her. Lite kommunikasjon.

Anonymkode: 08087...208

[Grendel]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2026 den 22.50):

Mitt familiemedlem er i midten av 60-årene. Hun sier at ingen , spesielt hennes egne foreldre, kunne sette ord på følelser, ha samtaler med emosjonelt støtte innhold osv. Var det slik det generelt på den tiden?

Anonymkode: 08087...208

Jeg mener at barn ble sett og hørt like mye før, men at det var større skille mellom barn og voksne. Da mener jeg at de voksne var litt mer autoritære og litt mindre lekekamerater. Dette med å "snakke om følelser" var oppfunnet, men det hadde ikke tatt helt overhånd.

(Jeg snakker 70 - 80 tallet)