Var det virkelig slik at ingen ble sett, møtt og hørt som barn/ungdom i "gamle dager"?

[frosken]

Nicklusheletida skrev (17 minutter siden):

Hvis jeg slo meg når jeg var utendørs og lekte, så kan jeg huske at min mor som var innendørs  "  blåste på " gjennom vinduet og så var alt bra. Hun ilte ikke til for å trøste akkurat, men hadde gode foreldre for det. Jeg tror vi lærte oss å tåle litt mer. 

Jeg synes det er mange foreldre nå også som er opptatt av å ikke overdrive trøstingen ved bagatellmessige uhell, - men det er sikkert enorme forskjeller her som ellers. På ett område måtte unger så avgjort tåle mer før, og det var plaging/mobbing fra andre barn på skolen; - akkurat det tror jeg er litt bedre i dag. 

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (21 minutter siden):

Hvis jeg slo meg når jeg var utendørs og lekte, så kan jeg huske at min mor som var innendørs  "  blåste på " gjennom vinduet og så var alt bra. Hun ilte ikke til for å trøste akkurat, men hadde gode foreldre for det. Jeg tror vi lærte oss å tåle litt mer. 

Kan det hende at barna i "gamle dager" hadde mer støtte i flokken? Andre barn, nabokona osv. I dag er vi så individualiserte som mennesker. Alle tenker på sitt og "aldri på andre".

Anonymkode: 08087...208

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mitt familiemedlem er i midten av 60-årene. Hun sier at ingen , spesielt hennes egne foreldre, kunne sette ord på følelser, ha samtaler med emosjonelt støtte innhold osv. Var det slik det generelt på den tiden?

Anonymkode: 08087...208

Jeg har erfart begge deler. Jeg har møtt såkalt "gamle mennesker", eller mennesker rike på erfaring, som har god evne til å snakke om følelser, hendelser etc., og det motsatte.

Forskningen i dag er vel rimelig entydig på hvilken foreldrestil som er best for barna...

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er bare å se på statistikken over unge med psykisk sykdom.

Anonymkode: 4ea0d...cc2

Statistikken forteller lite om årsak. Hvilke andre grunner kan ligge bak enn kun oppdragelse?