FU: Hvor mange barn er for mange?

[Atene]

Da jeg var yngre, ville jeg kanskje hatt et svar på dette.

Men nå har jeg en nær venninne som har ti barn. Og som en skriver lenger ned i tråden - når man kjenner hver og en, virker det ikke lenger som det er så mange, og jeg må stadig ta meg i å telle etter - har jeg ikke glemt noen ?

Familien fungerer flott, min venninne er en fantastisk mor, og barna hennes har det helt utmerket.

Så kan jeg kanskje si at 15-16; det er for mange. Men hvem vet om jeg ikke hadde følt det samme om jeg kjente noen som hadde det ? (Her begynner vi riktignok å nærme oss grensene for det fysisk mulige.)

Så jeg tror ikke det finnes noe svar på spørsmålet ditt. Som du sier, for noen er ett barn for mye, men jeg tror ikke det finnes noe antall som er for mye for alle.

[kie]

kie, kan ikke du svare for deg da? Det er jo ikke så mange som velger å få fler enn tre barn. Hvorfor har du valgt å få så mange barn?

Tja, vansklelig å svare på.

Bortsett fra at vi ønsket oss mange barn, kan ta oss av dem og mener at det er det som er best for vår familie som en helhet.

Selv om man kanskje ønsker seg mange barn i utgangspunktet tar man valget om å få barn "på nytt" for hver gang. Vurderer underveis og tar et barn av gangen, altså.

(Dersom det ikke skulle dukke opp flere i slengen, da ;-))

[Ulv I Faarikaal]

Da jeg var yngre, ville jeg kanskje hatt et svar på dette.

Men nå har jeg en nær venninne som har ti barn. Og som en skriver lenger ned i tråden - når man kjenner hver og en, virker det ikke lenger som det er så mange, og jeg må stadig ta meg i å telle etter - har jeg ikke glemt noen ?

Familien fungerer flott, min venninne er en fantastisk mor, og barna hennes har det helt utmerket.

Så kan jeg kanskje si at 15-16; det er for mange. Men hvem vet om jeg ikke hadde følt det samme om jeg kjente noen som hadde det ? (Her begynner vi riktignok å nærme oss grensene for det fysisk mulige.)

Så jeg tror ikke det finnes noe svar på spørsmålet ditt. Som du sier, for noen er ett barn for mye, men jeg tror ikke det finnes noe antall som er for mye for alle.

Har lest nedover og ser at det ikke er noe problem med mange barn, men en sterk og konsekvent familie med gode ressurser er nødvendig.

Min venninne har 5 barn med 4 fedre. er ikke det litt for mange fedre ? Bare en stiller opp, de andre er spredd for vinden.

[Gjest pirrka]

For meg er mine tre nesten litt i overkant. Besteveninna mi vil ikkje ha barn. Veninna mi med fem barn skulle gjerne hatt fleire. Det same gjeld bestemor mi, ho var stemor og mor til tilsaman seksten.

Så svaret er 3, 1 eller ... 20?

[kie]

Da jeg var yngre, ville jeg kanskje hatt et svar på dette.

Men nå har jeg en nær venninne som har ti barn. Og som en skriver lenger ned i tråden - når man kjenner hver og en, virker det ikke lenger som det er så mange, og jeg må stadig ta meg i å telle etter - har jeg ikke glemt noen ?

Familien fungerer flott, min venninne er en fantastisk mor, og barna hennes har det helt utmerket.

Så kan jeg kanskje si at 15-16; det er for mange. Men hvem vet om jeg ikke hadde følt det samme om jeg kjente noen som hadde det ? (Her begynner vi riktignok å nærme oss grensene for det fysisk mulige.)

Så jeg tror ikke det finnes noe svar på spørsmålet ditt. Som du sier, for noen er ett barn for mye, men jeg tror ikke det finnes noe antall som er for mye for alle.

Enig med deg.

Og dessuten er det jo ikke sånn at alle er små samtidig heller, da.

Har man f.eks. 20 (for å ta et høyt tall) er det ganske sannsynlig at en del av de er voksne og har flyttet ut.

Dessuten glemmer folk ofte de ressursene som finnes i en stor familie. Det er ikke sånn at f.eks. moren løper rundt for å dekke alles behov. Hun er selvsagt moren og har sin "rolle", men hun "trengs" ikke som lekekamerat, fortrolig osv. i absolutt alle situasjoner.

Familliemedlemmene tilfører også _hverandre_ mye.

For å ta et praktisk eksempel fra en 5barnsfamilie jeg kjente en gang. Eldstemann på ca. 20 kunne f.eks. kjøre lillebror til parken innimellom. Noe både han og lillebroren satte stor pris på. Det var ikke fordi det var umulig for moren å rekke det, men fordi dette var noe storebror og lillebror ville gjøre. Og sånn løser mye seg i en stor familie.

Det viktigste tror jeg er at foreldrene godtar at de ikke er "hele verden" for barna sine. At søsken i mange tilfeller kan være vel så bra, og kanskje til og med et bedre alternativ enn de selv. (Noe som kanskje kan gå på stoltheten løs ;-))

Mvh

[kie]

Har lest nedover og ser at det ikke er noe problem med mange barn, men en sterk og konsekvent familie med gode ressurser er nødvendig.

Min venninne har 5 barn med 4 fedre. er ikke det litt for mange fedre ? Bare en stiller opp, de andre er spredd for vinden.

Vel, akkurat der synes jeg også det blir vanskelig å skulle uttale meg bastant. Det kan ligge mye forskjellig bak, og ungene _kan_ faktisk ha det bra for det.

Selv har jeg 5 halvsøsken og ville ikke vært noen av dem foruten :-)

Mvh

[Gjest Nyco med en sinnsyk stor familie]

Jeg kjenner mange familier med en haug av unger. Inklusive mine egne tanter og onkler som har....nå må jeg tenke meg om! :0) En onkel har 7, men han er et rørehue og har spredt dem over det ganske land....

En annen har 6, flere har 4 osv. Har foresten 20 onkler og tanter og jeg når jeg tenker meg om...

Har aldri reflektert over det annet enn at de orker! Etter som jeg selv fikk erfare hvor tungt et svangerskap og småbarnstid kan være.

Nå kan jeg godt tenke meg et barn til eller to, men vet at kroppen kanskje ikke tåler det og at jeg kanskje ikke strekker til. så det får tiden vise hvordan det blir.

[Tonje]

Tja.... Godt spørsmål....

Før jeg fikk barn selv, så trodde jeg at alt mer enn to, ja ihvertfall MAKS 3, var mange... Til og med FOR mange.... Nå sitter vi her med fire barn, hvor bare den siste var planlagt, så man ser jo hvordan dette forandrer seg...

Poenget må jo være av hvert barn skal følges opp, det krever tid, penger, oppmerksomhet, ja i det hele tatt. Kanskje er det noe spesielt med noen av barna, som krever ekstra medisinsk hjelp, bekymring osv.

Jeg klarer faktisk ikke å gi noe svar på dette. Jeg vil ikke ha flere nå - men har forsåvidt ikke noe problem med å se at andre kan ta godt vare på det dobbelte av det jeg har... Det kommer an på kapasitet, ønsker for eget liv osv.

Men jeg vil nok si at hvis jeg hadde møtt noen som hadde 10 barn forholdsvis tett i alder, og det ikke var en blanding av dine, mine og våre barn, så ville jeg nok stusset ja...

[Gjest nerohero]

Jeg kjenner mange familier med en haug av unger. Inklusive mine egne tanter og onkler som har....nå må jeg tenke meg om! :0) En onkel har 7, men han er et rørehue og har spredt dem over det ganske land....

En annen har 6, flere har 4 osv. Har foresten 20 onkler og tanter og jeg når jeg tenker meg om...

Har aldri reflektert over det annet enn at de orker! Etter som jeg selv fikk erfare hvor tungt et svangerskap og småbarnstid kan være.

Nå kan jeg godt tenke meg et barn til eller to, men vet at kroppen kanskje ikke tåler det og at jeg kanskje ikke strekker til. så det får tiden vise hvordan det blir.

Er både moren og faren din fra søskenflokker på 11, eller er det "skjevt" fordelt slik at en av foreldrene dine er fra en "kjempeflokk"?

[Gjest Nyco med en sinnsyk stor familie]

Er både moren og faren din fra søskenflokker på 11, eller er det "skjevt" fordelt slik at en av foreldrene dine er fra en "kjempeflokk"?

Mamma har fire søsken, alle gift 12 søskenbarn der, min adoptivfar har seks søsken alle gift og 22 søskenbarn der... ;0)

Jeg regner inngiftede og som tante og onkel.

Så kan man regne alle søskenbarn av tanter og onkler, biologisk familie ( som jeg har minimal kontakt med) Min bror og hans søsken, min søster og hennes søsken...osv.

Jeg regner de menneskene jeg har jevnlig kontakt med som nær familie og det er ikke få personer...

[Atene]

Enig med deg.

Og dessuten er det jo ikke sånn at alle er små samtidig heller, da.

Har man f.eks. 20 (for å ta et høyt tall) er det ganske sannsynlig at en del av de er voksne og har flyttet ut.

Dessuten glemmer folk ofte de ressursene som finnes i en stor familie. Det er ikke sånn at f.eks. moren løper rundt for å dekke alles behov. Hun er selvsagt moren og har sin "rolle", men hun "trengs" ikke som lekekamerat, fortrolig osv. i absolutt alle situasjoner.

Familliemedlemmene tilfører også _hverandre_ mye.

For å ta et praktisk eksempel fra en 5barnsfamilie jeg kjente en gang. Eldstemann på ca. 20 kunne f.eks. kjøre lillebror til parken innimellom. Noe både han og lillebroren satte stor pris på. Det var ikke fordi det var umulig for moren å rekke det, men fordi dette var noe storebror og lillebror ville gjøre. Og sånn løser mye seg i en stor familie.

Det viktigste tror jeg er at foreldrene godtar at de ikke er "hele verden" for barna sine. At søsken i mange tilfeller kan være vel så bra, og kanskje til og med et bedre alternativ enn de selv. (Noe som kanskje kan gå på stoltheten løs ;-))

Mvh

Godt poeng. Og det er vel ingen tvil om at den 20-åringen du nevner, får med seg egenskaper hjemmefra som vil hjelpe ham den dagen han starter sin egen familie. Spør du meg, er dette ting som er mye viktigere enn at foreldrene har tid til å "følge opp" hvert enkelt barn, med lekselesing og kjøring til skole og utallige fritidsaktiviteter. Det skaper bare uselvstendige og kravstore voksne, ikke personer som har lært å vise omsorg for andre.

Jeg beundrer venninnen min. Men innser at så mange barn ikke er for meg. Så jeg nøyer meg med å lære av henne. De store kan jo være til nytte for de små når det ikke er så mange av dem også.