Har liksom ikke rett til å være her....

[Gjest ikke nick nå]

Jeg jobber som behandler. Er av og til inne her. Har ikke skrevet noe, føler meg for "bra", er ikke utsatt for nok. Jeg ble utsatt for noen "fest-overgrep" i ungdommen, bekjente. Som 25 år ble jeg utsatt for ett enkelt overgrep av en ukjent. Det er lenge siden nå, klarer meg egentlig veldig bra, tenker ikke på det. Men jeg møter noen ganger jenter på jobben som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og så blør hjertet mitt for dem. Jeg møter så mange skjebner på jobben, men disse jentene gjør så mye sterkere inntrykk, jeg får så lyst til å si at jeg forstår. Mer enn som behandler, men virkelig forstår. Det gjør man bare ikke som behandler, mange gode grunner til. Klarer å være proff og hjelpe folk.

Men det kan være hardt å jobbe med dette, ingen kollegaer vet, ingen vet. Har jo valgt å jobbe som behandler, visste jo at det kunne bli tungt.

Det er visst mange her som er utsatt for tungt overgrep, i barndom og lange overgrepshistorier. Sånne som meg blir bare en pingle, føler jeg. Har liksom ikke rett til å skrive her. Men akkurat i kveld....skal ha fire pasienter i morgen som er voldtatte, gruer meg litt.

Veit jo at det er sånn mange har det. Men det er så mye lettere å forstå hos andre. Det er som om når det er meg, så har jeg ingen rett til å være her.

Beklager langt og rotete innlegg.

[Solvelv]

Hei

Vet du - at dersom du greier å formiddle at du virkelig forstår, det er først da du er profesjonell. Og før du kan møte pasientene dine i deres smerte - så må du ha bearbeid din egen. Ubearbeidet smerte gjør deg blind ovenfor dine pasienter. Da hjelper du ingen... Din smerte er så voldsom at du ikke kan møte andres smerte - fordi det vil frambringe din egen.

Skjønner? Det er egentlig like enkelt som ABC!

Du har all rett til å skrive her. Det er ikke noe som heter "å ha blitt misbrukt nok"!

Velkommen

Klem fra Solvelv

[Sør]

Hei "ikke nick nå",

Du er velkommen til dette Forum, for det har aldri vært noe "krav" om at man selv må ha blitt utsatt for overgrep for å skrive her. Her skriver pårørende, venner, lærere, "helt vanlig dødelige" og alle andre som har enten spørsmål å komme med, eller noe å tilføre diskusjonen. Du har akkurat like stor rett til å være her som alle andre.

Videre så er det jo slik at hvis du oppfattet overgrepet du var utsatt for som traumatisk, så ER det traumatisk for deg - per definisjon. Det er "alvorlig nok", fordi de er alvorlig for deg.

====

Dog tar du faktisk opp en interessant problemstilling: hva når "den sterke" faktisk trenger hjelp. Hvem skal ressurspersonen snakke med? Enten det gjelder at man selv har vært utsatt for overgrep (slik du beskriver) eller når en historie fra en person du snakket med "går inn" på deg?

Da er det viktig at du faktisk finner noen å snakke ut om det med. Historiene du hører fra folk her, eller i din jobb, ***ER*** noen ganger uhyggelig grusomme. Det er slikt som mareritt er bygget på. Og det er faktisk viktig at ressurspersonene snakker med andre i samme rolle (og ikke lar det flyte over på pasientene, som ikke har forutsetning til å være behandler for behandleren! ;-) ).

Så mitt råd til deg er å forsøke å finne noen du kan snakke ut om alt dette med - både det som har skjedd med deg, og om de historiene du hører. For (og jeg snakker av erfaring) - plutselig kommer det "bakpå" deg. Du er ikke laget av stål!

Ønsker deg alt godt!

*klem*

[girlunknown]

du har like stor 'rett' til å være her som andre. det som er fint med dette forumet er at man kan være anonym, og det kan da være lettere å snakke/fortelle om sine følelser. men jeg tror det er en ide for deg å bearbeide dine følelser rundt overgreoet du selv har opplevd.

[Sør]

Hei

Vet du - at dersom du greier å formiddle at du virkelig forstår, det er først da du er profesjonell. Og før du kan møte pasientene dine i deres smerte - så må du ha bearbeid din egen. Ubearbeidet smerte gjør deg blind ovenfor dine pasienter. Da hjelper du ingen... Din smerte er så voldsom at du ikke kan møte andres smerte - fordi det vil frambringe din egen.

Skjønner? Det er egentlig like enkelt som ABC!

Du har all rett til å skrive her. Det er ikke noe som heter "å ha blitt misbrukt nok"!

Velkommen

Klem fra Solvelv

Hei Solvelv,

Nå er ikke jeg en "profesjonell behandler" på noen måte, men jeg vil påstå at rollen til en behandler ikke er å "møte andres smerte" (altså, ta del i den), men nettopp å hjelpe pasienten til et bedre liv, uten smerte.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at hun bør bearbeide hennes smerte, men det er for hennes egen skyld - altså, fordi det vil være veldig stressende for henne hvis hun ikke gjør det. Derutover vil en behandler som har "livserfaring" nok være en bedre behandler.

Men rollen til behandleren må da være å hjelpe pasienten "på rett vei", å lære hvordan pasienten skal mestre/unngå situasjoner, og å hjelpe pasienten med å analysere hva som skjer og hvorfor???

Venner/pårørende, derimot, kan hjelpe offeret med smerte og sorgen, ved at vi er der, ved at vi lytter, og ved å fremdeles være venner etterpå.

Alt godt!

*klem*

[Rotta Nytt Liv]

Hei !

Velkommen skal du være.

*Nattaklem* fra

[gnaffel-laffel]

Høres ut som en vanskelig situasjon. Drister meg til å sende en liten klem (hvis du vil ha)....beundrer deg som jobber med å hjelpe mennesker som har det tøfft!! Uten sånne som deg ville livet mitt vært en del vanskeligere.

......men ikke glem deg selv!

Liten hilsen fra

[Gjest ikke nick igår]

Hei

Vet du - at dersom du greier å formiddle at du virkelig forstår, det er først da du er profesjonell. Og før du kan møte pasientene dine i deres smerte - så må du ha bearbeid din egen. Ubearbeidet smerte gjør deg blind ovenfor dine pasienter. Da hjelper du ingen... Din smerte er så voldsom at du ikke kan møte andres smerte - fordi det vil frambringe din egen.

Skjønner? Det er egentlig like enkelt som ABC!

Du har all rett til å skrive her. Det er ikke noe som heter "å ha blitt misbrukt nok"!

Velkommen

Klem fra Solvelv

:-)

Takk for svar til alle!

Det der med å kjenne sin egen smerte - føle med og å være proff. Det er jo mange meninger og følelser om dette, særlig blant klienter. Jeg mener jeg er i god kontakt med min egen kropp og mine egne følelser. Men alle folk, overgrepsutsatte, behandlere, alle, har følelser som svinger med og svinger opp og ned. Når jeg sitter med klientene mine er jeg opptatt av dem og ikke meg. Jeg føler og kjenner jeg føler, noen ganger med, noen ganger mot, noen ganger kjedsomhet, sinne, alt mulig. Men mine følelser som behandler skal ikke leves ut impulsivt i terapien. Jeg kjenner det, merker det, og spør meg selv: Hvorfor?

Noen ganger er smerten sterk, og så kan det være at jeg svinger ekstra mye med i klientens smerte, merker den i meg selv som en kniv gjennom kroppen. Så vet jeg at jeg er engasjert, at det vi snakker om er viktig. Ikke bare viktig for meg, men for klienten også. Nå man vekker sterke følelser i andre, berører man noe viktig i seg selv.

Hvis jeg blir irritert eller kjeder meg, så tenker jeg: Hva skjer mellom oss, hva skjer med kontakten. Ofte er det fordi klienten leverer fra "øverste skuff", unngår og forsvarer. Så må jeg jo finne ut "hvorfor" - er klienten redd? Og hva er h*n redd for?

Når jeg føler med, og merker mine egne smertefulle erfaringer vekkes, er jeg fremdeles tilstede, engasjert i klienten. Men det kan være jeg trenger en skulder selv etterpå. Det krever så mye, og jeg er taushetsbelagt, kan ikke gå hjem og blåse ut til mannen min, eller til venninner.

Takk for at jeg fikk blåse ut her litt i går, snakke litt "høyt" om hvordan jeg hadde det.

*gleder meg til neste gang jeg skal ha veiledning*

Håper jeg får komme hit igjen. Har desverre opplevd noen "oss" og "deg"-holdninger den gang jeg skulle i gruppe. Da jeg sa jeg var psykolog, reiste to seg og sa at da gadd de ikke være der. :-(

Så jeg droppet gruppa.

[Solvelv]

Hei Solvelv,

Nå er ikke jeg en "profesjonell behandler" på noen måte, men jeg vil påstå at rollen til en behandler ikke er å "møte andres smerte" (altså, ta del i den), men nettopp å hjelpe pasienten til et bedre liv, uten smerte.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at hun bør bearbeide hennes smerte, men det er for hennes egen skyld - altså, fordi det vil være veldig stressende for henne hvis hun ikke gjør det. Derutover vil en behandler som har "livserfaring" nok være en bedre behandler.

Men rollen til behandleren må da være å hjelpe pasienten "på rett vei", å lære hvordan pasienten skal mestre/unngå situasjoner, og å hjelpe pasienten med å analysere hva som skjer og hvorfor???

Venner/pårørende, derimot, kan hjelpe offeret med smerte og sorgen, ved at vi er der, ved at vi lytter, og ved å fremdeles være venner etterpå.

Alt godt!

*klem*

Hei

Dette er så vanskelig å forklare. Man kan sammenligne det jeg forsøker å forklare med en dråpe som treffer vannet. Når dråpen treffer vannflaten sender den energi til vannmolekylene, slik at det dannes små ringer rundt dråpen.

Den ubearbeidede smerten er som denne dråpen i sentrum. Energien smerten har vil innvirke på mange områder i livet - som vi i utgangspunktet ikke trodde den virket inn på. Men så når man begynner å jobbe med denne smerten, så innser man etterhvert hvor stor innflytelse den har på andre områder.

Det kan være hvordan vi forholder oss til andre mennesker, hvilken mat vi spiser, hvordan vi løser problemer, hvordan vi analyserer - og hvilke råd vi gir. Den ubearbeidede smerten danner ofte brillene vi ser verden igjennom.

I værste fall vil en behandler som har blitt utsatt feks. grove incest overgrep ikke bli i stand til å se symptomene hos en klient. (Fordi klientens smerte vil minne oss om vår fortrengte smerte, og denne smerten kan vi ikke møte fordi den vil knuse oss. Derfor velger vi å ikke møte klientens smerte. Og fordi klienten plukker opp disse signalene, så vil ikke dette temaet bli brakt på bane. Det kreves enorm tillit til psykologen og mentalt rom for å ta opp et slikt tema - om man da ikke er super tøff da. Og det mentale rommet kan bare skapes av psykologen. Jo større toleranse psykologen har, jo bedre kvalitet på det mentale rommet. Og størrelsen på toleransen kommer ann på psykologens egen balanse og trygghet i forhold til seg selv.)

Men det er klart stor forskjell på en psykolog som har fortrengt egne overgrep (som min søster) og en psykolog som er i kontakt med egen smerte.

Håper jeg greide å forklare meg litt bedre.

En del av disse ordene kommer fra min psykolog - som jeg personlig har kåret til nordens beste psykolog innenfor overgrepsaker.

Ønsker dere alt godt!

Klem fra Solvelv

[Gjest ella]

:-)

Takk for svar til alle!

Det der med å kjenne sin egen smerte - føle med og å være proff. Det er jo mange meninger og følelser om dette, særlig blant klienter. Jeg mener jeg er i god kontakt med min egen kropp og mine egne følelser. Men alle folk, overgrepsutsatte, behandlere, alle, har følelser som svinger med og svinger opp og ned. Når jeg sitter med klientene mine er jeg opptatt av dem og ikke meg. Jeg føler og kjenner jeg føler, noen ganger med, noen ganger mot, noen ganger kjedsomhet, sinne, alt mulig. Men mine følelser som behandler skal ikke leves ut impulsivt i terapien. Jeg kjenner det, merker det, og spør meg selv: Hvorfor?

Noen ganger er smerten sterk, og så kan det være at jeg svinger ekstra mye med i klientens smerte, merker den i meg selv som en kniv gjennom kroppen. Så vet jeg at jeg er engasjert, at det vi snakker om er viktig. Ikke bare viktig for meg, men for klienten også. Nå man vekker sterke følelser i andre, berører man noe viktig i seg selv.

Hvis jeg blir irritert eller kjeder meg, så tenker jeg: Hva skjer mellom oss, hva skjer med kontakten. Ofte er det fordi klienten leverer fra "øverste skuff", unngår og forsvarer. Så må jeg jo finne ut "hvorfor" - er klienten redd? Og hva er h*n redd for?

Når jeg føler med, og merker mine egne smertefulle erfaringer vekkes, er jeg fremdeles tilstede, engasjert i klienten. Men det kan være jeg trenger en skulder selv etterpå. Det krever så mye, og jeg er taushetsbelagt, kan ikke gå hjem og blåse ut til mannen min, eller til venninner.

Takk for at jeg fikk blåse ut her litt i går, snakke litt "høyt" om hvordan jeg hadde det.

*gleder meg til neste gang jeg skal ha veiledning*

Håper jeg får komme hit igjen. Har desverre opplevd noen "oss" og "deg"-holdninger den gang jeg skulle i gruppe. Da jeg sa jeg var psykolog, reiste to seg og sa at da gadd de ikke være der. :-(

Så jeg droppet gruppa.

Hei du som føler at du liksom ikke har rett til å være her.!

Jeg er for det meste stille på dette forumet,- men jeg syns det er flott at du er her. Velkommen ! Kanskje kan dette forumet gi deg noe positivt. Jeg har både positive og negative erfaringer med dette forumet.

Har en lang overgrepshistorie BAK meg,-

Jeg er på vei til å ta utdannelse som behandler. Kunne du tenke deg å maile litt med meg?

Takknemlig for svar.

Velkommenhilsen fra