Hvorfor kan de ikke heller rose meg?

[Gjest vekttap]

........ De siste 4-5 årene har jeg veid for mye. I fjor sommer f.eks veide jeg ca 77 kg og nå veier jeg 65 kg. Disse kiloene har jeg blitt kvitt siden januar. Jeg er 1,72 høy og synes jeg er helt passe nå and I feel goooood!

Sambo har aldri klagd på vekten min, men sier nå at jeg er så fast i fisken og ENDA finere enn før.

Bare så det er sagt så er det bare for min egen skyld jeg har slanket meg. Jeg var dritt lei av kroppen min og mistet 12 kg ved å spise mindre og sunnere og ved å trene regelmessig.

Nok om det.

Det som irriterer meg er reaksjonen til familie og venner. Jeg bor for tiden i utlandet og ser dem derfor ikke så ofte.

Sist jeg var hjemme fikk jeg kommentarer som "jøss, så tynn du er blitt!", "slanker du deg, eller?", "nå må du ikke gå ned mer", "er du syk?" osv.

I tillegg kommenterte de det hvis jeg innimellom (altså ikke alltid!) takket ja til sjokolade o.l.

Kjente jeg ble irritert. Jeg SIER jo til dem at jeg føler meg bra og at jeg er fornøyd.

Hvorfor kan de ikke heller komme med noen positive tilbakemeldinger hvis de absolutt må si noe?

Det kan da ikke være misunnelse det er snakk om her, det er jo familie!

Grrrrrrr......

[Suna]

Det er familiens rett og plikt å få være bekymret først om de er det. Og om de plutselig ser at du har blitt mye slankere så skjønner jeg at de ønsker å forsikre seg om at de ikke overser et eventuelt spiseproblem. Dessuten er 65 kg på 172 cm slik at jeg vil si at du ikke burde bli mindre. Har du trent så er det vel muskler også og de tar jo mindre plass og veier mer enn fett. Totalt kan forrandringen virke veldig stor ville jeg tro.

Dessuten, hvor har du det fra at en familie ikke kan være missunnelige? De er jo vandt til deg som du er, din rolle og ditt utseende. Forrandringer kan påvirke deres måte å møte deg på og det kan hende de ikke hadde noen ønsker om det?

Ros kan du få av andre og samboers støtte er vel det viktigste av alt?

mvh.

[Gjest vekttap]

Det er familiens rett og plikt å få være bekymret først om de er det. Og om de plutselig ser at du har blitt mye slankere så skjønner jeg at de ønsker å forsikre seg om at de ikke overser et eventuelt spiseproblem. Dessuten er 65 kg på 172 cm slik at jeg vil si at du ikke burde bli mindre. Har du trent så er det vel muskler også og de tar jo mindre plass og veier mer enn fett. Totalt kan forrandringen virke veldig stor ville jeg tro.

Dessuten, hvor har du det fra at en familie ikke kan være missunnelige? De er jo vandt til deg som du er, din rolle og ditt utseende. Forrandringer kan påvirke deres måte å møte deg på og det kan hende de ikke hadde noen ønsker om det?

Ros kan du få av andre og samboers støtte er vel det viktigste av alt?

mvh.

Takk for svar:)

Hadde jeg vært 15 år hadde jeg skjønt at de kunne vært bekymret, men jeg er 30 og det er litt annerledes synes jeg.

Nei, jeg er fornøyd slik jeg er nå og har ikke tenkt å gå ned mer.

Når jeg sier èn gang klart og tydelig at jeg IKKE er syk, men at jeg følte jeg trengte å gå ned noen kilo så synes jeg de kan la det være med det.

[Suna]

Takk for svar:)

Hadde jeg vært 15 år hadde jeg skjønt at de kunne vært bekymret, men jeg er 30 og det er litt annerledes synes jeg.

Nei, jeg er fornøyd slik jeg er nå og har ikke tenkt å gå ned mer.

Når jeg sier èn gang klart og tydelig at jeg IKKE er syk, men at jeg følte jeg trengte å gå ned noen kilo så synes jeg de kan la det være med det.

Du har nok rett for det som gjelder deg som voksen. Likevel er du dine foreldres barn selv når du er 30 (eller 60). Og det er faktisk ikke aldersgrense på spiseforstyrrelser. Noen ganger er det bare nytt miljø som kan utløse saker, og du bor jo langt vekke, ikke sant?

Har selv en søster som ikke så noe da jeg slanket meg for hun "legger ikke merke til sånt", sa hun. Men når jeg i seinere år har lagt på meg og veier mer enn henne, er hun veldig ivrig etter å få meg på vekta.. Pussig og litt sårende, selv om jeg innser at hun er seg selv og ikke tenker at hun skal gi meg dårlig selvfølelse. Noen ganger bare blir det sånn, lissom...

Men om du synes det er positivt, vil jeg gratulere deg for at du på en sunn måte har greidd å gjøre noe med vekta di, når det var sånn at du følte et ønske om det!

:-)