Prøverør eller adopsjon - hva gjør jeg/vi?

[teeaa]

Heisann

Etter å ha forsøkt å bli gravid i snart 3 år er det vel lite håp.om at naturmetoden står oss bi. Jeg og samboern min vurdere både prøverør og adopsjon. Jeg er i tillegg 39 år, og er redd for at forsøk med prøverør ikke skal lykkes. I tillegg så vet jeg lite om hva en slik prosess egentlig inneholder. Jeg har f.eks. hørt at hormonkur kan føre til vektøkning, svingende humør,

m.m. og kvinner som har sagt at om de hadde visst hva de skulle igjennom så vet de ikke om de hadde gjort det. Poenget er at jeg vil så gjerne vite litt om hva jeg rent fysisk og psykisk går til ved et slik valg.

[thaimor]

Selv har jeg hatt 5 forsøk. Riktignok for noen år siden, men prosedyrene er ihvertfal ikke "verre" i dag.

Mennesker reagerer så forskjellig, så det er vanskelig å legge ut fasiten på hvordan det vil bli for deg - om du prøver

Den fysiske biten plaget ikke meg i vesentlig grad, men den psykiske holdt på å tære meg opp...

En ting du skal være obs på er alderen. Sjangsen for gode/flere egg avtar etterhvert. Ikke for å gjøre deg missmodig, men det er verdt å ha i bakhodet. Jeg var selv 39 siste gang, og hormondosene sto i forhold til det kan man si.

I dag har jeg allikevel to flotte barn, men det er en annen historie ;-)

Lykke til fra

[yogi]

Hei

Det er ikke lett å gi råd om hva du bør gjøre ikke gjøre. Det jeg kan er å fortelle om mine erfaringer med fire forsøk.

Jeg er 38 år og har vært så heldig å få ei IVF jente ved 2. forsøk. Da var jeg 35 år. Vi er blant de uforklarelige og har derfor gått på helt normale doser ved forsøkene. Jeg har alltid fått mange egg, og antall/kvaliteten har paradoksalt økt/blitt bedre etterhvert som jeg har blitt eldre. Dette skal i følge legestanden ikke være normalen, men unntak finnes jo også. Dvs. det kan gjelde deg også.

Jeg har ikke hatt noen spesielle plager under forsøkene. Litt hodepine i sprayperioden, men den har gått over når jeg har startet med sprøytene. Psyken har stort sett vært som normal (må innrømme at jeg har ikke spurt mannen om det…..) Uttaket har heller ikke vært noe særlig vondt for meg, men siden jeg har hatt mange egg, fikk jeg spesielt siste gang vondt i magen etter uttaket. Det er jo ikke så merkelig når en tenker på alle de eggposene som skal tømmes.

Det som jeg har slitt med etter forsøkene, er kiloene som plutselig har sneket seg på. Det er ikke så veldig mange kilo, men de er slitsomme å få av. Det er allikevel en liten pris å betale hvis en blir gravid. Da kommer kiloene enten en vil eller ei. )

Som nevnt, selv forsøkene har ikke vært den store plagen fysisk/psykisk for meg. Den slitsomme perioden kommer mens du går og venter på å få teste. Blir det positiv, går en automatisk og venter på ultralyd. Så er det venting på de første 12 uker, 24 uker , fødsel osv., men det er normalt for alle gravide.

Og hva ville jeg gjordt hvis jeg var deg? Vanskelig, men jeg tror at jeg hadde forsøkt med ett forsøk. Hvis du ikke ble gravid da, men legene mente at det var stor sjangs for at det kunne gå bra en gang til, hadde jeg forsøkt en gang til for så å si stopp. Tiden flyr fort mens en er i gang med slike forsøk, og med tanke på at dere også vurderer adopsjon og at du ikke har alderen med deg, ville jeg på forhånd ha satt et maks antall forsøk. Disse forsøkene hadde jeg også prøvd å få gjordt unna på kortest mulig tid.

Vi vurdere også adopsjon fra høsten av. Jeg har heller ikke alderen på min side, og flere land er allerede uaktuelle pga. av alderen. Det er også noe dere må tenke på. Adopsjonsprosessen tar også lang tid. Regn med 2 år minst. Noen kjører dobbelt i starten av adopsjonsprosessen med både prøverørsforsøk og adopsjon, men for min del høres det hel feil ut. Man bør være ferdig med å få egne barn mens en holder på med den prosessen.

Lykke til på veien mot et barn. Om det blir på den ene eller andre måte. )

Hilsen

[agape]

Jeg tror av opplevelsen av ivf- forsøk er forskjellig fra kvinne til kvinne, men jeg tror vi har til felles at det er den psykiske biten som er tung.

Det er så mye usikkerhet forbundet med slike forsøk, og den usikkerheten kan være ganske fortærende.

Følelsen av at både himmel og helvete står rett rundt hjørnet var veldig tilstede, i hvertfall for meg.

Jeg kan ikke fortelle deg hva dere skal gjøre,men ut fra at du ikke har allverdens tid på deg, tror jeg jeg ville ha snudd meg rundt, uansett om dere velger det ene eller det andre.

Hvis man ser veldig pragmatisk på saken, kan det være at det beste er å sette i gang med adopsjon med en gang. Rett og slett ut fra at prognosene for å lykkes med ivf er dårligere for kvinner som har passert 35, og at du som 39-åring også har en tidsfaktor å forholde deg til mht til adopsjon.

Men selv om prognosene sier noe, finnes det mange eksempler på at kvinner har lykkes på tross av en viss alder, og det kan gjelde deg også.

Om dere vil prøve ivf, bør dere komme igang så fort som mulig. Dere trenger en utredning, og da bør dere antagelig henvende dere til en privat klinikk, slik at dere slipper køer og ventetid.

Jeg er enig med yogi i at du bør bestemme deg på forhånd for hvor mange forsøk dere vil ha, det har noe med å gi seg selv rammer å gjøre.

Parallelt med dette kan dere kanskje begynne å tenke på en eventuell adopsjon. Første skritt kan være å ringe de forskjellige adopsjonsforeningene og få tilsendt informasjon, og kanskje også snakke med noen av folkene der om hva som ville passe for dere. Selv om dere ikke formelt setter igang prosessen før dere er ferdige med eventuelle ivf-forsøk, kan dere likevel gjøre mye "arbeid" i forhold til å forberede dere.

Jeg ønsker dere lykke til uansett hva dere velger. Lytt til hjertet og velg det som føles riktig for dere.