Deppa

[Gjest Gråter]

Jeg er så deprimert i dag. Det er ikke første gang, og det blir sikkert ikke siste. Sannheten er at deppedagene kommer oftere og oftere for tiden, selv om jeg forsøker å benekte det overfor meg selv og min samboer. Jeg fikk nylig et barn, så det kan hende dette er en slags fødselsdepresjon.

Jeg kjenner depresjonstegnene, har vært gjennom dette før. Vet ikke om jeg orker en gang til.

Jeg orker ikke husarbeidet. Jeg får angst bare ved tanken. Og jo lenger jeg utsetter det, jo verre blir det.

Orker ikke holde kontakten med vennene mine vedlike. Bare å ta en telefon og SNAKKE med noen er et ork.

Jeg orker ikke å snakke med samboeren om det. Orker ikke belemre ham, tror ikke han orker å hjelpe meg gjennom dette.

Er redd for å snakke om årsaken til alt dette. Vet at det ligger og ulmer i bakhodet selv om jeg fortrenger det det meste av tiden.

Orker ikke tanken på å snakke med lege eller psykolog. Har bare lyst til å legge meg på et mørkt rom og bli der.

Men jeg kan jo ikke. Har en sønn som jeg elsker og må ta meg av. Den dårlige samvittigheten gnager meg fordi jeg ikke orker å bruke så mye tid som jeg burde på å stimulere ham. Fordi husarbeidet neglisjeres, fordi jeg skjuler hvor vondt jeg har det.

Det er en ond sirkel, jeg vet det. Klarer ikke bryte ut, men er redd for at det kommer til å ende med brudd slik at jeg blir sittende alene igjen.

Hva skal jeg gjøre? Jeg VET jeg må snakke med samboeren om det, men det passer aldri. I kveld kommer familien min på besøk langveis fra, i morgen får vi besøk av samboer sønn. På torsdag er jeg sikkert "på toppen" og tror jeg ikke har noe problem.

Jeg MÅ snakke med noen som kan hjelpe meg i gang. Må, må, må.

Men orker ikke.

Dette ble bare rot.

[avil]

Print ut innlegget og send det / gi det til fastlegen din. Eller forklar han/henne hvordan du har det.

Du kvalifiserer helt sikkert til å få snakke med en behandler på psykiatrisk poliklinikk.

*trøsteklem* og *forsiktig spark bak*

[Rotta Nytt Liv]

Kjære deg...så vondt du må ha det. Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, bare det at jeg er enslig, så den delen blir annerledes.

Gjør som avil sier. Kontakt legen din. Du kan også kontakte meg hvis du vil snakke. Så får vi sjansen til å bli kjent.

Her er mailadressa mi:

[email protected]

*tørkertåreklem* fra

[Anita1365380352]

Kjære deg...

Det er akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Jeg er også i samme situasjon. Nettopp fått barn, husarbeid er noe ork osv.. Kjenner meg så utrolig godt igjen. Jeg har vært kjempedeppa i flere dager nå, men vet at det går over snart. Har problemer med å tenke positivt når jeg er midt oppe i situasjonen.

Jeg trodde faktisk at det bare var jeg som var sånn. Jeg føler meg som en elendig mor når jeg er deppa, og selvtilliten er på bånn.

Jeg har ihvertfall lest at dette er vanlig etter en fødsel og at det kan vare inntil et år...

Huff dette ble rotete, men det jeg prøver å si er at du er ikke alene om det, og jeg skjønner veldig godt hvordan du har det!

Stor klem fra