Hvordan fortelle venner?

[snirkel]

Dere som har lest innleggene mine tidligere vet hva dette handler om..

Jeg har følt meg rimelig uttafor de siste dagene. Deppa og tiltaksløs, og lykkelig fordi jeg i alle fall har barnehageplass til jenta mi, og at storebror er bortreist. For etter å ha virkelig tenkt tanken at jeg har vært utsatt for overgrep, har gjort meg deppa og handlingslammet.

Og så ringer jeg flere av mine gode venner. Og prater. Og de hører at jeg er deppa. De spør om jeg er VELDIG deppa, og de spør hvorfor.

Det er her problemet dukker opp. Jeg vet ikke OM jeg skal si hva det er, fordi jeg er redd for at de skal synes at jeg overdriver betydningen av det, og jeg er redd for HVORDAN jeg skal si det hvis jeg skal.

Hvordan fortelle slikt. Jeg kan jo selvfølgelig kopiere over det jeg har skrevet her inne til en mail, det kan jeg jo. Noen som har erfaringer å dele?

takk fra

[ulva]

Hei igjen! Tror du må finne din egen måte å fortelle dette på - for det er jo du som kjenner din egen historie og dine venner. Men tenkte jeg skulle oppmuntre deg med å si at jeg alltid har fått god respons: De aller fleste vil gjerne hjelpe, vil gjerne lytte og vil gjerne vite. Synes selv at det har holdt med å gi dem historien i grove trekk - som at jeg ble utsatt for misbruk i barndommen, og sliter psykisk p.g.a. det. Og så kommer anledningene som regel av seg selv senere, og det faller da naturlig å fortelle mer. Men jeg tror ikke du skal dele alt med alle - det blir like feil som å beholde det som en hemmelighet. Noe må de vite for å forstå deg, og for å unngå de store misforståelsene - men ikke alle takler like bra å få servert svært vonde historier. Så; litt av gangen, kanskje?

[snirkel]

Hei igjen! Tror du må finne din egen måte å fortelle dette på - for det er jo du som kjenner din egen historie og dine venner. Men tenkte jeg skulle oppmuntre deg med å si at jeg alltid har fått god respons: De aller fleste vil gjerne hjelpe, vil gjerne lytte og vil gjerne vite. Synes selv at det har holdt med å gi dem historien i grove trekk - som at jeg ble utsatt for misbruk i barndommen, og sliter psykisk p.g.a. det. Og så kommer anledningene som regel av seg selv senere, og det faller da naturlig å fortelle mer. Men jeg tror ikke du skal dele alt med alle - det blir like feil som å beholde det som en hemmelighet. Noe må de vite for å forstå deg, og for å unngå de store misforståelsene - men ikke alle takler like bra å få servert svært vonde historier. Så; litt av gangen, kanskje?

Hei Ulva!

Takk for svar, igjen! Høres fornuftig ut det, ja.. Jeg føler at jeg har behov for å si NOE til dem i hvert fall.

Jeg føler meg så SVART innvendig, nå. Ikke sånn kjempedeppa heller, men tiltaksløs, og tom. Og klarer ikke å sette pris på vesletøtta og storebror, heller. Vil bare være alene, men så vil jeg ikke det heller..

Ja, dette var mye å bli klok på..

Had'a!