Ikke mer medisiner, takk!

[ulva]

Har sluttet med anti-depressiva! Psykiateren min kommer til å få enda flere grå hår etter ferien - og jada, jeg vet at jeg egentlig skulle bruke 3 mnd. Men jeg bare orker ikke! Orker ikke å ta den giften mer! Så helt på egen hånd, har jeg sluttet. Kan umulig være verre for kroppen enn å tømme medisinskapet for alt mulig rart, og jeg har nå klart meg gjennom noen slike omganger.

Jeg gleder meg til å få igjen kroppen min og følelsene mine, men gruer meg til all angsten og de store svingningene. Men hva er poenget med AD som ikke virker? Er fortsatt alvorlig deprimert, og effekten bare avtar. Efexor 150 mg uten virkning, og dette var siste forsøk.

Og Zeldox? Ja, det kan han bare glemme! Ikke mer medisiner, takk! Ikke med en skje sukker, engang! Han kan jo ta dem selv, og se om noen han kjenner, brått blir borte!

[Silja]

Hei

Du skriver at du slutter med AD fordi det ikke virker. Men samtidig sier du jo at du gruer deg til å få tilbake angsten og de store svingningene. Da må jo ADen virke litt på deg likevel da.

Dessuten sier du at du gleder deg til å få tilbake følelsene dine. Det virker for meg som om du har veldig masse følelser allerede. Savn etter psykiater, tristhet, sinne osv.

En annen ting som slo meg da jeg leste innlegget ditt, er at det virker som om du på en måte vil "straffe" psykiateren din som er på ferie ved å kutte medisinene. Litt sånn "sånn går det når du bare forlater meg på denne måten". Kan jeg ha litt rett der?

Synes du skal fortsette med medisiner i 3 mnd hvis det var avtalen med psykiateren. Det pleier å være lettere å få hjelp hvis man holder det man lover.

Bare noen tanker fra meg. Vet ikke no særlig om deg, så det kan godt være jeg er helt på jordet og at dette ikke hjalp deg noenting i det hele tatt. Men uansett: sender deg gode tanker! Lykke til videre uansett hva du velger å gjøre!

Vennlig hilsen

[snirkel]

Har du prøvd alternativ medisin? Johannesurt?

Det har du sikkert.. ) Jeg selv hadde god nytte av den en stund. Men så syns jeg at jeg hadde det så bra at jeg sluttet med den, og så gled jeg tilbake i depresjon og angst. Men ikke så sterkt nå lenger. Føler jeg har god hjelp av samtaleterapi.

[Gjest pi@-m@rtine]

Hei

Du skriver at du slutter med AD fordi det ikke virker. Men samtidig sier du jo at du gruer deg til å få tilbake angsten og de store svingningene. Da må jo ADen virke litt på deg likevel da.

Dessuten sier du at du gleder deg til å få tilbake følelsene dine. Det virker for meg som om du har veldig masse følelser allerede. Savn etter psykiater, tristhet, sinne osv.

En annen ting som slo meg da jeg leste innlegget ditt, er at det virker som om du på en måte vil "straffe" psykiateren din som er på ferie ved å kutte medisinene. Litt sånn "sånn går det når du bare forlater meg på denne måten". Kan jeg ha litt rett der?

Synes du skal fortsette med medisiner i 3 mnd hvis det var avtalen med psykiateren. Det pleier å være lettere å få hjelp hvis man holder det man lover.

Bare noen tanker fra meg. Vet ikke no særlig om deg, så det kan godt være jeg er helt på jordet og at dette ikke hjalp deg noenting i det hele tatt. Men uansett: sender deg gode tanker! Lykke til videre uansett hva du velger å gjøre!

Vennlig hilsen

Ulva, har du forsøkt ect? Kan hjelpe, når medisiner ikke har effekt. Og du, 150 mg Efexor er ikke mye, selv gikk jeg på det dobbelte...........

Håper du finner ut av hva du vil med deg selv og ditt eget liv. Lykke til!

[Gjest trrrish]

jaja jeg hadde med gleeeeeeeeede begynt på medisiner om det kunne hjelpet meg. men men jeg har det vel ikke jævlig nok så jeg får ikke snufs

[ulva]

Ulva, har du forsøkt ect? Kan hjelpe, når medisiner ikke har effekt. Og du, 150 mg Efexor er ikke mye, selv gikk jeg på det dobbelte...........

Håper du finner ut av hva du vil med deg selv og ditt eget liv. Lykke til!

Har prøvd det dobbelte! Fikk for høyt blodtrykk, og ble verre - jeg tåler som sagt ikke medisinene spesielt bra: Virker som om jeg mangler enzymer som bryter ned denne typen medisiner. Det var jo akkurat det han skulle teste før han dro på ferie, da! Men som vanlig glemte han det!

Har prøvd så mye forskjellige medisiner, at det bare gjenstår å teste Zeldox. Vi var enige om at jeg med tid og stunder skulle slutte med Efexor, og begynne med bare en type anti-psykotika. Men han tenkte sikkert etter ferien hans, da. Og jeg vet, slemme meg, at jeg ikke under noen omstendighet fikk slutte med Efexor før jeg allerede hadde begynt med Zeldox. Men jeg blåser i det! Jeg har vært som en forsøkskanin siden jeg begynte hos ham - opp og ned i doser, ulike medisiner, anti-depressiva, anti-epileptika, anti-psykotika, angstdempende, anti-histaminer...utallige spesialimporterte, registreringsfrie, atypiske ditt og datt! ECT - glem det! De har hatt det morsomt nok med hjernen min som det er!

Ja, jeg har masse følelser, men er ikke i stand til å uttrykke dem eller vise dem. I den grad at selv psykiateren min synes det er litt nifst av og til. AD styrker dette. Jeg har bare lyst til å lette på lokket for å se hva som er der - hva som er igjen av meg. Har tross alt vært ganske tungt medisinert i snart fire år nå. Sluttet å utagere helt og holdent da jeg begynte med medisinene. Før det kunne jeg ha ganske voldsomme følelsesutbrudd. Men ikke nå lenger. Ikke en tåre. Ikke en mine.

På meg virker det som om jeg faktisk har begynt å venne meg til AD - de virker stadig dårligere. Jeg kunne en gang reise hjem fra psykehuset p.g.a. dem, men nå er det ikke lenger nok.

Og sint på ham? Ja, på mange måter! Ikke først og fremst fordi han forlater meg, men fordi han gjør det så hals over hode uten å forsikre seg om at jeg kommer meg gjennom ferien helskinnet. Han brukte all tiden vår på sine egne problemer, fordi han hadde så mye han gjerne ville fortelle meg. Fint det - men ikke riktig tidspunkt! Så velger han å sykemelde meg, mot min vilje, fordi det er det eneste han kan gjøre i siste liten, siste time før ferien - da han brått skjønner hvordan jeg har det... Straffe han ved å slutte med Efexor er jo temmelig dumt, da! Han har det jo bra - han har jo ferie! Han merker vel ingenting; det er jeg som svelger pillene. Skulle jeg straffe ham, måtte det jo bli et nytt selvmordsforsøk... Men jeg vil gjerne se ham igjen.

Med eller uten AD: Det går ikke lenger. Jeg har møtt veggen, idet jeg innser at jeg er dårligere enn jeg trodde, og sannsynligvis aldri vil kunne ha en vanlig jobb. At jeg er i ferd med å få en alvorlig diagnose, og blir stadig verre til tross for intensiv oppfølging og all denne medisineringen. De holder meg kunstig i live, og han styrer hele sirkuset. Hører de skal holde enda en konferanse om meg - og akkurat nå får det meg til å føle meg som en skikkelig "freak".