NHD.Hva kan gjøre, når ingenting hjelper??

[Gjest Sliten]

Jaja.....så var det slutt hos legen min. Så enda en person som er borte (selv om det med legen min var min egen feil). Nå føler jeg meg bare mere ensom.Faen.....hvorfor må jeg være meg.

Igår fikk jeg vite om jeg kom inn på skolen eller ikke. Var som jeg frykta. Kom ikke inn. Står på venting (plass nr.5). Faen også, jeg som har gledet meg sånn til å begynne på skole igjen. Har t.o.m. kjøpt en masse ting som jeg liksom skulle ha med når jeg flytta på hybel. Men neida, slik skulle det ikke gå. Jeg er (som dette faktisk er et bevis på) for dårlig. Kan ikke skole jo (det en gjør der). Er jo derfor jeg ikke kom inn. Ble skikkelig skuffa da jeg fikk svaret. Mamma prøvde å oppmuntre meg og sa at "men det er jo bare plass nr.5, så da kommer du nok inn skal du se". Haha, liksom. Er ikke vits i å prøve å oppmuntre meg en gang. Nytter ikke.

Gråt mye igår. Hjalp egentlig ikke (bortsett fra at jeg ble sliten og trøtt).

Jeg var så sinnna at det endte med at jeg kutta meg. Ikke bare pga. dette med at jeg ikke kom inn, men fordi jeg føler megså jævla ensom. Vet ikke hva jeg vil. Vil ikke jobbe. Kunne kanskje tenkt meg på folkehøgskole, men samtidig vil jeg ikke. FAAAAAAAAAAAAAAAAAAEEEEEEEN! Blir bare så forbanna.

Jeg håpte at jeg kom inn, for da hadde jeg noe å gjøre (nemlig skole),så da overlevde jeg på en måte dagene. For sånn som det er nå f.eks. (og som det nok kommer til å bli til høsten også, siden jeg ikke skal gå på skole) så blir det vel bare det samme "gamle": at jeg sitter her hjemme og er på nettet eller kjeder livet av meg (bokstavelig talt). Er jo det jeg gjør.

For hver dag som går ser jeg bare mørkere og mørkere på ting. Medisin hjelper ikke....så....

Går på Remeron, men jeg vil slutta. Har blitt så stor, stygg og ekkel av dem. Kommer ikke inn i str. small lenger jo, noe jeg gjorde uten problem før. Faen, hvorfor må alt gå imot meg. Hva har jeg gjort for å fortjene dette.

Vil bare dø nå. Det er mitt høyeste ønske. Gidder ikke dette dritt-livet mere. Har her ikke noe å gjøre. Er jo bare i veien for alle jo. Dessuten ser jeg ikke vits i hvorfor jeg lever. Synes ikke det er noe interessant livet likevel. Hater det. Vil bare bort. Har prøvd (iallefall er det det som har vært hensikten), men er mislykket der, som på andre ting. Er en jævla mislykket person. Og det verste er at nå er jeg ensom og "forlatt". Forlatt av min gode (og som jeg hadde mest tillit til) rådgiver. Har klart å rota det til med legen min (så dermed er det slutt der også). Hva blir det neste. Ååååååå....hvorfor kan jeg ikke bare dø. Fortjener ikke dette livet lenger. Vil dessuten ikke øeve lenger, har mistet den lyssten for leeeengeee siden. Finner ingen gleder i dette livet. Eller, kanskje noen små av og til, men ikke til å overleve på. Nå er jeg i ferd med å miste det svake lyset jeg har.

Kan en lege utføre aktiv dødshjelp dersom en person gir samtykke til dette??? Jeg er ikke syk (ikke verre enn at jeg klarer å tenke selv, og sånn). Men jeg har tenkt på dette lenge, og prøvd driverse på å gjøre det slutt en gang for alle. Men nå orker jeg ikke mere. Så istedenfor at jeg må gå rundt å lide mere (for det er jo det jeg gjør), og bare vente på at døden skal komme til meg, så kan jeg like gjerne bare gjøre det slutt nå. En gang for alle. Så slipper jeg å ha det så vondt.

For, når ikke medisiner eller samtaler hjelper......ja.....da er det jo ikke noe håp for meg.

"Men dette går over når du blir eldre". Enkelt for folk å si det.....de vet ikke hvordan jeg har det. Skal jeg liksom bare leve for deres skyld, fordi de vil det. Det går jeg ikke med på.

Men NHD, kan man få hjelp av lege til å dø? Vet det er et dumt spm., men jeg har tenkt mye gjennom dette......og har funnet ut at dette er den eneste måten jeg kan få fri fra alle tunge tanker, og i det hele tatt et slitsomt og tungt liv. Vær så snill å ikke si (slik som mange andre) at "dette går over....", det nytter ikke.

Jeg vet ikke jeg.

Hva annet kan hjelpe meg da (utenom døden), når medisiner og samtaler (det å snakke og skrive om det) ikke hjelper????? Da er vel alt håp ute. For selv om det kanskje går over med årene, så orker jeg ikke dette lenger. Enkelt for andre å si, at det går over om et par år,...men så lenge klarer jeg ikke å holde ut.

Men som sagt: kan man få hjelp til å dø (selv om man er frisk).

Håper du kan svare meg????

[Gjest trrrish]

Det er ikke lov å få hjelp til å dø i Norge, men det er jo lov i Nederland. *vurdere å flytte*

[Gjest Lei_av_livet]

Det er ikke lov å få hjelp til å dø i Norge, men det er jo lov i Nederland. *vurdere å flytte*

hadde jeg bare hatt penger og sånn så, skulle jeg mer enn gjerne gjort det.

Men det er vel lov så lenge en pasient (vedkommende) er klar over sin egen situasjon og klarer å tenke selv. Jeg mener, hadde jeg vært syk...så forstår jeg om ingen kunne hjulpet (for man har kanskje ikke kontroll over det man sier, og man mener ikke det man sier og sånn), men når man er frisk....men likevel har dette ønsket (og en gir et annet menneske lov til å gjøre dette, fordi en selv ønsker det).....Det kan vel ikke være straffbart. Det er jo ikke mord heller liksom.

Men hvem kan hjelpe en med å dø da???? lege, eller andre personer?

For jeg mener, kan ikke leger gi aktiv (eller passiv eller hva det nå heter) dødshjelp til folk som ønsker å dø fordi de om ikke så lenge vil bli "grønnsak". Da må jo d være lov å hjelpe andre (selv om de ikke er iferd med å bli grønnsak), som også ønsker dette. Så sant de gir samtykke til dette selv (og så lenge enn er frisk til å tenke klart).

(Om noen skjønner hva jeg mener).

(PS! Vil bare ha seriøse svar)

[Gjest trrrish]

hadde jeg bare hatt penger og sånn så, skulle jeg mer enn gjerne gjort det.

Men det er vel lov så lenge en pasient (vedkommende) er klar over sin egen situasjon og klarer å tenke selv. Jeg mener, hadde jeg vært syk...så forstår jeg om ingen kunne hjulpet (for man har kanskje ikke kontroll over det man sier, og man mener ikke det man sier og sånn), men når man er frisk....men likevel har dette ønsket (og en gir et annet menneske lov til å gjøre dette, fordi en selv ønsker det).....Det kan vel ikke være straffbart. Det er jo ikke mord heller liksom.

Men hvem kan hjelpe en med å dø da???? lege, eller andre personer?

For jeg mener, kan ikke leger gi aktiv (eller passiv eller hva det nå heter) dødshjelp til folk som ønsker å dø fordi de om ikke så lenge vil bli "grønnsak". Da må jo d være lov å hjelpe andre (selv om de ikke er iferd med å bli grønnsak), som også ønsker dette. Så sant de gir samtykke til dette selv (og så lenge enn er frisk til å tenke klart).

(Om noen skjønner hva jeg mener).

(PS! Vil bare ha seriøse svar)

som sagt: aktiv dødshjelp er ikke lov å Norge. Det er lov i Nederland. Men du må vel ha en fysisk og dødelig eller invalidiserende sykdom for å få lov.

[ulva]

som sagt: aktiv dødshjelp er ikke lov å Norge. Det er lov i Nederland. Men du må vel ha en fysisk og dødelig eller invalidiserende sykdom for å få lov.

...og det er liksom ikke mentale lidelser...? Hvorfor må alltid beinstumpene stå ut gjennom huden for at noen skal se det er noe galt?

[ulva]

Du kommer ikke til å få noen aktiv dødshjelp - ikke noen passiv dødshjelp engang, og jeg synes vel det er mest rettferdig overfor de stakkars legene. Deres kall er jo å redde liv, og velger du å begå selvmord, er det ditt eget ansvar. Ikke legg det over på noen andre! Forstår deg så uendelig godt, og av og til har jeg bare lyst til å skrike til psykiateren min fordi han ikke vil skrive ut noe som kan være farlig - ikke noen sovepiller, engang.

Men - jeg har sett ham sitte og forlegent tørke tårene etter harde konfrontasjoner om retten til å ta mitt eget liv - så jeg har sett hva det faktisk gjør med legen. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så hardt inn på ham.

Fant tre ting i innlegget ditt som jeg gjerne vil kommentere: Du skriver at du har "mistet" legen din, og at det er slutt hos ham. Hvorfor? Dersom du fortsatt føler at du trenger ham, og han er tilgjengelig, er jeg helt sikker på at dere kan skvære opp - hopp i det, og fortell legen hvordan det egentlig henger sammen. At du føler deg ensom nå. Vel har vi hatt våre stunder, med tårer og krangler, men jeg har aldri veket unna oppgjøret. Og premien for det, er at vi alltid har kommet bedre rustet ut av det, begge to.

Og så nevner du at du gjerne vil ha noe å gjøre, at du gjerne vil komme inn på en skole. Å komme inn som nr.5 er ikke umulig. Å komme inn på en eller annen skole på et studie, er dessuten høyst oppnåelig. Det finnes mange åpne linjer ved flere høyskoler og universiteter. Kanskje får du ikke akkurat drømmestudiet med en gang, men jeg er sikker på at du finner noe som vil interessere deg, dersom du leter litt rundt. Vær dessuten oppmerksom på at du ofte kan skifte linje så snart du er inne i systemet ved skolen, selv om du ikke kom inn da du søkte... Det er liksom "bakveien" inn. Høres ut som om du virkelig trenger å gjøre noe til høsten - men da må du stå på litt selv, også!

Og så var det dette med at du ikke orker mer, ikke orker å leve. Det kan jeg absolutt forstå, og vet av egen erfaring at det i grunnen ikke spiller noen rolle hva noen sier eller gjør. Det beste argumentet for å fortsette litt til, må likevel være at du alltids kan begå selvmord. Det er aldri for sent å gi opp! Men har du først gjort det, er det jo ingen vei tilbake. Så du bør virkelig være sikker på at du har prøvd alt. Og i dette tilfellet, har du jo ikke det. Du er faktisk motivert for å gjøre noe - du ønsker å gå på skole, og flytte for deg selv, få ditt eget hjem, nye venner, nytt miljø... Så hva med å prøve det først? Det geniale med skole, er jo at det faktisk er mulig å være borte av og til, når du bare ikke orker, eller ikke har lyst. Selvsagt blir det litt å ta igjen, men umulig er det ikke. Det gir frihet. Synes du skal bruke litt av tiden foran pc'en til å undersøke mer om ulike høyskoler og universiteter, og hva slags muligheter du har.

[Gjest trrrish]

...og det er liksom ikke mentale lidelser...? Hvorfor må alltid beinstumpene stå ut gjennom huden for at noen skal se det er noe galt?

spørr du meg? ikke jeg som laga reglene vel

[Gjest håpløse-meg]

Du kommer ikke til å få noen aktiv dødshjelp - ikke noen passiv dødshjelp engang, og jeg synes vel det er mest rettferdig overfor de stakkars legene. Deres kall er jo å redde liv, og velger du å begå selvmord, er det ditt eget ansvar. Ikke legg det over på noen andre! Forstår deg så uendelig godt, og av og til har jeg bare lyst til å skrike til psykiateren min fordi han ikke vil skrive ut noe som kan være farlig - ikke noen sovepiller, engang.

Men - jeg har sett ham sitte og forlegent tørke tårene etter harde konfrontasjoner om retten til å ta mitt eget liv - så jeg har sett hva det faktisk gjør med legen. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så hardt inn på ham.

Fant tre ting i innlegget ditt som jeg gjerne vil kommentere: Du skriver at du har "mistet" legen din, og at det er slutt hos ham. Hvorfor? Dersom du fortsatt føler at du trenger ham, og han er tilgjengelig, er jeg helt sikker på at dere kan skvære opp - hopp i det, og fortell legen hvordan det egentlig henger sammen. At du føler deg ensom nå. Vel har vi hatt våre stunder, med tårer og krangler, men jeg har aldri veket unna oppgjøret. Og premien for det, er at vi alltid har kommet bedre rustet ut av det, begge to.

Og så nevner du at du gjerne vil ha noe å gjøre, at du gjerne vil komme inn på en skole. Å komme inn som nr.5 er ikke umulig. Å komme inn på en eller annen skole på et studie, er dessuten høyst oppnåelig. Det finnes mange åpne linjer ved flere høyskoler og universiteter. Kanskje får du ikke akkurat drømmestudiet med en gang, men jeg er sikker på at du finner noe som vil interessere deg, dersom du leter litt rundt. Vær dessuten oppmerksom på at du ofte kan skifte linje så snart du er inne i systemet ved skolen, selv om du ikke kom inn da du søkte... Det er liksom "bakveien" inn. Høres ut som om du virkelig trenger å gjøre noe til høsten - men da må du stå på litt selv, også!

Og så var det dette med at du ikke orker mer, ikke orker å leve. Det kan jeg absolutt forstå, og vet av egen erfaring at det i grunnen ikke spiller noen rolle hva noen sier eller gjør. Det beste argumentet for å fortsette litt til, må likevel være at du alltids kan begå selvmord. Det er aldri for sent å gi opp! Men har du først gjort det, er det jo ingen vei tilbake. Så du bør virkelig være sikker på at du har prøvd alt. Og i dette tilfellet, har du jo ikke det. Du er faktisk motivert for å gjøre noe - du ønsker å gå på skole, og flytte for deg selv, få ditt eget hjem, nye venner, nytt miljø... Så hva med å prøve det først? Det geniale med skole, er jo at det faktisk er mulig å være borte av og til, når du bare ikke orker, eller ikke har lyst. Selvsagt blir det litt å ta igjen, men umulig er det ikke. Det gir frihet. Synes du skal bruke litt av tiden foran pc'en til å undersøke mer om ulike høyskoler og universiteter, og hva slags muligheter du har.

Hva er vits med å finne ut oim høyskoler og sånn når en ikke kan gå på sånn skole før om et år. Eller dvs. kanskje om 2-3-4 år. Kom jo ikke inn så. Kan jo ikke begynne på en høyskole nå da, når jeg ikke er ferdig med videregående. Har liksom et år igjen.

Grunnen til at jeg slutta med legen var fordi jeg ikke følte meg tatt helt på alvor. Han sa liksom det samme hele tiden, og virka uintressert. Han svarte tilbake at han tok meg på alvor, men jeg er ikke enig. Uansett, derfor er det liksom slutt. Og greit nok det, siden han ikke tok meg på alvor likevel......men nå har jeg ingen å kontakte dersom jeg føler for å snakke med noen. Kunne nemlig ringe ham om det var noe, men nå er det jo slutt....så.

Har ikke fått tak i ny lege ennå....tørr ikke heller. Da må jeg begynne helt på nytt igjen.

Har jeg ikke prøvd å forandre på situasjonen min......hva vet du om det? Du kjenner jo meg ikke. Greit nok, det hørtes kanskje ikke ut som om jeg har gjort noe særlig for å prøve å forandre på hvordan jeg har det...men jeg synes ærlig talt at jeg har det.

Har jo liksom prøvd å snakka (og med forskjellige personer) om det som plager meg. Men dette har hjulpet lite. Kanskje litt, der og da, men så har det vært "på'n igjen". Har prøvd medisiner, men dette har bare hjulpet litt i starten....men så har det virkningen gått over.

Har også prøvd å gjøre noe......og det er vel kanskje dette som har hatt mest (positiv) virkning. Derfor ville jeg så gjerne på skole til høsten, og flytte og sånn, men nå blir det jo ikke sånn da. Så nå blir det vel bare å sitte enda mere hjemme (enn jeg gjør...og har gjort til nå) og isolere meg. Og dermed gå inn i depresjon. Er jo det som har skjedd de andre gangene, og det er det som er iferd med å skje nå.

"Men hva med å ta et friår og jobbe?" Joda, hadde jeg bare hatt lysst så, og hadde bare noe frista meg å jobbe med. Men det er ingenting jeg vil jobbe med/som, derfor vil jeg ikke jobbe (selv om det nok hadde vært gøy å tjene seg penger). Og jeg vil ikke "hoppe i det" og bare ta det jeg får. Jeg vil ha en jobb som interesserer meg, som jeg vil jobbe med. Vil ikke jobbe først og frems for å få penger. Det viktigste er jo at jeg trives. Og da må jo jeg først finne noe som jeg kunne tenkt meg, men det er det altså ikke.

Derfor har jeg ikke noe å gjøre.

Kunne jo gått folkehøyskole, men dette vil jeg egentlig ikke, samtidig som jeg kanskje har litt lysst. Vet ikke. Nei, jeg vil vel egentlig ikke....for da hadde jeg nok gjort mere for å få dette til. (For jeg er slik at er det noe jeg vil, så prøver jeg å få det til).

Forstår det du sier om legene. Og er jo enig egentlig, i det du sier. Men samtidig er jeg uenig. Er jo idiotiskt (eller hva jeg skal si) at en ikke kan få hjelp av legene til noe,når man har tenkt på dette lenge og prøvd ting for å få det bedre, men finner ut at dette er den eneste løsningen.

Og så sier folk at de som tar livet sitt er feige!??!!! Vi er jo egentlig ikke det da.

Men hva gjør man da,når verken medisin eller samtaler hjelper?? Og når man hadde planer, men disse blir "lagt i grus", og man ikke vil noe annet?? Og man ikke orker å være i depresjonen noe lenger. Hav gjør man da? Finnes det da egentlig noen andre utveier enn døden??? Jeg ser ingen andre. Kanskje jeg tar feil.

Jeg er ikke av de som "hopper i ting" (for å si det sånn), og som gjør ting bare for å gjøre noe. Jeg vil like det jeg holder på med, iallefall litt (om ikke så mye). For dersom jeg ikke liker det, ja....så gjør det ikke ting bedre. Blir jo ikke bedre av det liksom. Da er det jo egentlig det samme. Om jeg bare hadde noe som interesserte meg, som jeg kunne holdt på med....så hadde jeg en måte å overleve på.Klare meg igjennom dagene på. For hva er vitsen med å leve når man ikke har noe å leve for???? Når ingenting frister en? Når ikke livet frister mere, og man ikke orker flere nedturer?

Men jeg skal prøve å få tak i en ny lege idag, og spør om jeg kan få prøve ny medisin (da de jeg går på nå tydeligvis har sluttet å virke). Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg gjør. Dette er egentlig den eneste utveien jeg kan se......

Det finnes tydeligvis ingen andre utveier.....

[ulva]

Hva er vits med å finne ut oim høyskoler og sånn når en ikke kan gå på sånn skole før om et år. Eller dvs. kanskje om 2-3-4 år. Kom jo ikke inn så. Kan jo ikke begynne på en høyskole nå da, når jeg ikke er ferdig med videregående. Har liksom et år igjen.

Grunnen til at jeg slutta med legen var fordi jeg ikke følte meg tatt helt på alvor. Han sa liksom det samme hele tiden, og virka uintressert. Han svarte tilbake at han tok meg på alvor, men jeg er ikke enig. Uansett, derfor er det liksom slutt. Og greit nok det, siden han ikke tok meg på alvor likevel......men nå har jeg ingen å kontakte dersom jeg føler for å snakke med noen. Kunne nemlig ringe ham om det var noe, men nå er det jo slutt....så.

Har ikke fått tak i ny lege ennå....tørr ikke heller. Da må jeg begynne helt på nytt igjen.

Har jeg ikke prøvd å forandre på situasjonen min......hva vet du om det? Du kjenner jo meg ikke. Greit nok, det hørtes kanskje ikke ut som om jeg har gjort noe særlig for å prøve å forandre på hvordan jeg har det...men jeg synes ærlig talt at jeg har det.

Har jo liksom prøvd å snakka (og med forskjellige personer) om det som plager meg. Men dette har hjulpet lite. Kanskje litt, der og da, men så har det vært "på'n igjen". Har prøvd medisiner, men dette har bare hjulpet litt i starten....men så har det virkningen gått over.

Har også prøvd å gjøre noe......og det er vel kanskje dette som har hatt mest (positiv) virkning. Derfor ville jeg så gjerne på skole til høsten, og flytte og sånn, men nå blir det jo ikke sånn da. Så nå blir det vel bare å sitte enda mere hjemme (enn jeg gjør...og har gjort til nå) og isolere meg. Og dermed gå inn i depresjon. Er jo det som har skjedd de andre gangene, og det er det som er iferd med å skje nå.

"Men hva med å ta et friår og jobbe?" Joda, hadde jeg bare hatt lysst så, og hadde bare noe frista meg å jobbe med. Men det er ingenting jeg vil jobbe med/som, derfor vil jeg ikke jobbe (selv om det nok hadde vært gøy å tjene seg penger). Og jeg vil ikke "hoppe i det" og bare ta det jeg får. Jeg vil ha en jobb som interesserer meg, som jeg vil jobbe med. Vil ikke jobbe først og frems for å få penger. Det viktigste er jo at jeg trives. Og da må jo jeg først finne noe som jeg kunne tenkt meg, men det er det altså ikke.

Derfor har jeg ikke noe å gjøre.

Kunne jo gått folkehøyskole, men dette vil jeg egentlig ikke, samtidig som jeg kanskje har litt lysst. Vet ikke. Nei, jeg vil vel egentlig ikke....for da hadde jeg nok gjort mere for å få dette til. (For jeg er slik at er det noe jeg vil, så prøver jeg å få det til).

Forstår det du sier om legene. Og er jo enig egentlig, i det du sier. Men samtidig er jeg uenig. Er jo idiotiskt (eller hva jeg skal si) at en ikke kan få hjelp av legene til noe,når man har tenkt på dette lenge og prøvd ting for å få det bedre, men finner ut at dette er den eneste løsningen.

Og så sier folk at de som tar livet sitt er feige!??!!! Vi er jo egentlig ikke det da.

Men hva gjør man da,når verken medisin eller samtaler hjelper?? Og når man hadde planer, men disse blir "lagt i grus", og man ikke vil noe annet?? Og man ikke orker å være i depresjonen noe lenger. Hav gjør man da? Finnes det da egentlig noen andre utveier enn døden??? Jeg ser ingen andre. Kanskje jeg tar feil.

Jeg er ikke av de som "hopper i ting" (for å si det sånn), og som gjør ting bare for å gjøre noe. Jeg vil like det jeg holder på med, iallefall litt (om ikke så mye). For dersom jeg ikke liker det, ja....så gjør det ikke ting bedre. Blir jo ikke bedre av det liksom. Da er det jo egentlig det samme. Om jeg bare hadde noe som interesserte meg, som jeg kunne holdt på med....så hadde jeg en måte å overleve på.Klare meg igjennom dagene på. For hva er vitsen med å leve når man ikke har noe å leve for???? Når ingenting frister en? Når ikke livet frister mere, og man ikke orker flere nedturer?

Men jeg skal prøve å få tak i en ny lege idag, og spør om jeg kan få prøve ny medisin (da de jeg går på nå tydeligvis har sluttet å virke). Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg gjør. Dette er egentlig den eneste utveien jeg kan se......

Det finnes tydeligvis ingen andre utveier.....

Hvorfor søkte du på høyskoler dersom du har igjen ett år på videregående? Men jeg står på mitt: Du kan godt undersøke hvilke linjer de har hvor, ulike krav osv. Så kan jo målet ditt bli å komme inn neste år. Dersom du er som du sier, kan du jo sette alt inn på å komme gjennom det siste året, og komme inn på en høyskole. Hvorfor skulle det ta så mange år? Og da har du noe meningsfullt å strekke deg mot.

Tror problemet ditt er det samme som mitt: Jeg VIL ikke ha noe å strekke meg etter, eller hjelp, eller oppmuntring, jeg vil jo bare gjøre det slutt! Og det er vanskelig å være både deprimert og suicidal dersom man brått får håp for fremtiden. Tro meg! Det gjelder å kutte ut alle som bryr seg, avslutte alle planer og isolere seg inntil sykdommen er så kvelende at man endelig kan og vil gjøre det slutt. Du reagerer litt på samme måte som meg, når psykiateren min forsøker å muntre meg opp. Har jo prøvd alt: Samtaleterapi, medisiner, positive tanker... Og du blir irritert når jeg påstår at du ikke har prøvd alt. At du enda ikke har "lov" og "rett" til å føle deg som du gjør: Utslitt, oppgitt, frustert, overgitt (?). Selvsagt har du det! Men husk at depresjon som regel skyldes at man er i en låst livssituasjon, og du gjentar stadig at du kunne tenke deg noe annet enn det du har nå. Det er dèrfor jeg påstår at du ikke har prøvd alt. Vet det nesten er tortur å måtte vente, å måtte holde ut, å måtte være "flink pike". Men poenget er at du har noe du vil - og som du ennå ikke har gjort - og som faktisk er fullt mulig! Glem ikke det! Neste år, eller kanskje året etter det? Forstår at du ble fryktelig skuffet over å ikke komme inn, men løpet er alldeles ikke kjørt. Du skriver jo selv at du blir deprimert av å sitte hjemme - så målet må jo bli å komme seg ut, på den ene eller andre måten. Medisiner løser ingenting, de lindrer bare midlertidig. Samtaleterapi tar tid, og er alldeles ikke noen mirakelkur. Går på tredje året, to ganger i uken, hos en dyktig psykiater, og jeg blir ikke noe bedre! Det viktigste har vært å fremskaffe en livssituasjon som er utholdbar.

Flott om du får tak i en ny lege - det er forresten vanlig at man kan få prøvetimer, for å se om kjemien stemmer. Kanskje ikke så dumt? Dessuten er manglende livslyst og glede over aktiviteter et typisk depresjonstegn, så det er kanskje ikke så rart at du akkurat nå synes det er vanskelig å finne noe interessant?

Istedenfor selvmord? Tror kanskje målene dine må bli å holde ut så godt du kan, og jobbe for å oppnå det du vil: Å komme inn på en skole, og flytte. Og å finne en ny lege, som du går sammen med, og som kan være en støtte for deg i denne tiden.

Dette er aldri lett - jeg kjenner så vel hvor fortvilende alt kan være! Vet hvor lite andres meninger, ideer og tilogmed trøst hjelper. Men jeg håper likevel du holder ut litt til. For det du ønsker, er faktisk ikke umulig.

[Gjest calestia]

du har jo hele livet fremfor deg!

ikke noe å stresse med, det skolegreiene.

Jeg brukte lang tid på å komme meg gjennom vg, men jeg klarte det til slutt, jeg har forsøkt høgskole, men det ble for tøft, har gått på folkehøyskole, og det kan anbefales, det vekker litt interresse, gjør godt for sjela.

Nå skal jeg begynne på universitetet, men bare noen få vektall nå i starten.

Jeg har jobbet en stund, da jeg orket. ikke fordi jeg likte det så himla godt, men jeg ville spare opp noen penger slik at jeg stod stødigere og hadde en sikkerhet.

gjorde godt å gjøre noe fornuftig.

du kan ta fag som privatist. du kan ringe til folkehøgskolene og høre om de har plasser ledige, forklar situasjonen.

du kan jobbe, du kan jobbe OG ta fag.., , tror du trenger å koble av litt, føles som du har kjørt deg fast..

det er ikke over ennå, og det er fakta, så ta en pust i bakken, du har tid nok, ..

når du har kommet deg av sjokket, kan du sette deg ned, sjekke de mulighetene du har, for de er der, også gjør du det som føles riktig.

du virker så fortvila, skjønner det, men.. hva skulle jeg si.. noe om at fortvilelse ikke er bra for kreativiteten.. slik at du ikke ser mulighetene for en skog av hindringer..

jaa...noe i den duren..

du skjønner sikkert hvor jeg vil, hvis du legger godviljen til ; )

ble igrunn bare knot, det her...

hmm.. kom til å tenke på den derre if.... reklamen..

: )

klems

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først: Ingen lege kan eller vil hjelpe deg til å dø.

Det er som diu skriver liten grunn til å tro at dette vil gå over - av seg selv.

Det du trenger er langvarig psykoterapi hos en kompetent terapeut. Så vidt jeg husker er du nå på eller over grensen til å få hjelp i voksenpsykiatrien. Bare det er et stort lyspunkt i seg selv.

Kan du be fastlegen din henvise deg?

Deretter må du bestemme deg for å satse på terapien i minst et par år fremover.

I tillegg må du bestemme deg for at du skal få noe ut av livet. Ta det med Folkehøgskolen som et eksempel. Folkehøgskolen i seg selv (like lite som noe annet), er ikke enten bra eller dårlig, interessant eller uinteressant. Det er hva du greier å gjøre et år på Folkehøgskolen til, som er det avgjørende. Du kan gjøre året interessant eller det motsatte.

Håper du kommer inn på skolen der du står på venteliste. Om du gjør det, prøv å gjør skolen spennende.

Lykke til!