mangler perspektiv!

[Gjest ikke undertegnet]

Heisann...

J/22, sliter med litt ettervirkninger av mobbing, depresjoner o.l. Jeg mangler fullstendig perspektiv på ting!!!

Et exempel: hadde en "nesten"kræsj med bilen min for 2 mnd siden, har etter det praktisk talt ikke turt å kjøre! Og jeg fikk lappen for kun 4 mnd siden, så det er ille... Nå tar det opp så utrolig stor del av tankevirksomheten min, jeg holder på å bli sprø!! Og det selv om alt gikk bra, ingen skader på verken bil eller personer...

Jeg vil ALDRI kjøre mer, selv om jeg dessverre er avhengig av bil her for å kunne jobbe... (Heldigvis er jeg arbeidsledig...)

Annet exempel: jeg kan være på ferie, møte 200 hyggelige mennesker og 5 grusomme, og hvem husker jeg? Jepp, de grusomme!

Jeg glemmer aldri noe galt som skjer! Husker all dritten som blir slengt til meg, all rosen, derimot... Jeg vet det er forferdelig urettferdig av meg å komme hit med slike "småting", men jeg har prøvd å ta selvmord pga alt dette et par ganger (jeg ble mobbet, vet dere, + at jeg fikk bulimi og mora mi døde brått i fjor.)

Men tross alt har jeg ingen grunn til å henge med hue! Jeg lever, er frisk, har aldri vært utsatt for noe overgrep, har familie som bryr seg, har penger, mat, klær... Kan noen gi meg noen tips til hvordan jeg kan slutte å være så barnslig? Jeg har det bra, men depper likevel...

Ville blitt kjempeglad for svar...

[Nyco]

Hvis du vil ha perspektiv er det bare å lese avisene og se på nyhetene!

Eller forestill deg ditt eget liv om fem år, er det slik du ønsker å ha det? Neppe! Og DU er den eneste som kan gjøre noe med det!

Tenk så mye positivt akkurat DU kan gjøre for de som er glad i deg :0)

Når du om ti år seg igjen noen av de trynene som mobbet deg, og ser at de ikke har rørt seg av flekken siden den gangen. De sitter der med utro kjerringer, lån de ikke greier med og rævva henger nedpå knea, ja hvem ler sist da?!

Nå går du ut og blir venner med bilen din og så kjører du og besøker en venn du ikke har sett på lenge!

Positive vibber fra

[martine1365379969]

Eg har blitt mobba då eg var liten, men har opplevd ein vanskeleg barndom, ikkje berre pga det. Men det eg vil, er å seie at eg skjøner reaksjonene din! har vert slik sjølve. Men eg har fått hjelp, fått snakke om det som har skjedd med hjelp av AD medisiner, og er på veg ut av anoreksiaen, depresjonen, selsvskading og angst. Men det tek TID! Husk dei tri T'ane. Ting Tar Tid. Ikkje gje deg!!! Bilen er ingen fiende, den er det DU som har kontrollen over.. Husk det! Får du nokon hjelp? Kansje det kan vera ein ide? Få nokon som kan hjelpa deg til å tenka annleis. Eller kva trur du?? Berre eit tips altså..

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det første og viktigste steget har du allerede tatt - du er klar over din tankemåte.

Denne er ikke spesiell, snarere er den typisk for personer med psykiske lidelser.

Det er viktigere hvordan man tar det enn hvordan men har det.

Ved å fortsette å jobbe med nettopp perspektivet, vil du kunne hjelpe deg selv i betydelig grad.

[Gjest tuvali]

Hei!

Hadde det litt som deg! Var kjempedeppa, selv om jeg visste og følte at jeg hadde det bra. Men alt var allikevel vanskelig og kjipt.... Moren min var veldig klok når jeg endelig tok det alvorlig opp med henne. Hun sa: kan du tenke deg at du har det bedre om to år?

Jeg syns det var så glimrende at hun sa to år, og ikke "til helga" eller "i påskeferien", "etter eksamen" eller "til sommeren". Men om to år. Og ja, jeg kunne tenke meg at jeg kanskje ville føle ting anderledes etter to år. Og det hjalp! Et lite perspektiv!

Og som du sier, du har det "egentlig" helt bra, men er allikevel deppa nå, det er faktisk ganske normalt! Du kan få det bedre ved å gå til en psykolog/søke hjelp. Hvis du ikke gjør det, syns jeg du bør vite at det du føler er helt vanlig, men vanskelig. Tving deg til å kjøre bil igjen. Tving deg til å tenke på de 200 hyggelige menneskene, og ikke de fem.

Du vet jo nå selv hva som er problemet, det du må gjøre er å finne ut hvor stort dette problemet (denne tankemåten) er for deg, og om du vil la det styre, eller i det hele tatt påvirke, ditt liv. Det er ikke så mange andre råd å komme med, enn: Tenk posetivt! Vær deg selv! Ikke la deg overmanne av destruktive tanker! Kjør bil! Dra på ferie!

.

Selvmordforsøk betyr at du har (har hatt) det uholdbart.Samtidig virker innlegget ditt veldig fornuftig og innsiktsfullt, og som om du har et godt utgangspunkt til å takle disse vanskelighetene. Derfor får du kanskje ikke den hjelp du behøver sånn automatisk, men da er det jo opp til deg:

Du vet jo hvordan du tenker, så forsøk å snu tankene i små posjoner i første omgang.

Æsj, når jeg leser dette, ser jeg hvor lite rådgivende det er.

Men uansett, hold ut!!

Tenk videre! (du virker både intelligent og fornuftig!)

Med en gang du merker at tidligere mobbing, mors død eller annet virkelig påvirker ditt liv ( f.eks, ved at du ikke kan jobbe fordi du ikke tør å kjøre bil), søk hjelp! Det vil antagelig ikke være så alvorlig/mange timer/tung psykiatri/heavy medisiner når det gjelder deg. (tror jeg, selvfølgelig, er ikke "proff")

Lykke til uansett!

Klem,