Sorg og reaksjoner fra omverdenen

[Gjest nickløs idag]

For noen måneder siden mistet jeg en svært kjær person som stod meg nær.

Skal ikke si så mye mer om det, annet en at det har vært, og er, vondt og vanskelig.

Det jeg har tenkt på er hvordan mine medmennesker har oppført seg i denne tiden. Jeg tenker også på hvordan jeg heretter vil oppføre meg overfor andre i samme situasjon i forhold til før.

Før unngikk jeg gjerne sørgende venner/kjente. Om jeg likevel måtte prate med de kunne det hende at jeg ikke sa noe om det som hadde hendt...

DET ville ikke skjedd etter å ha opplevd det jeg nå har opplevd!!

En ting som er irriterende å høre er; "Jaja, livet MÅ gå videre."

Hva gjør/sier du?

[Gjest kona]

Jeg har vel blitt som du, etter å ha gått igjennom litt av det samme.

Men jeg skjønner at andre syns det er vanskelig å prate om ting. De vet jo ikke alltid hva de skal si og hvordan ting er.

[Carlina]

Når man mister en av sine kjære kommer ofte platte kommentarer fra andre,hvorfor?

Ganske enkelt fordi alle oppegående voksne vet at ord er overflødig,samtidig som vi er oppdratt til å være høflig og føler vi må ytre noen ord.

Å gi noen som har tapt noen en god varm klem,er ord nok syns jeg..Ansikts gimmik sier ofte flere varmende ord enn prat!

[tigertrollet]

Akkurat det du sier der om at folk unngår mennesker i sorg har nok mange opplevd.

Jeg har tenkt på det selv og ønsker å gjøre "det rette", men det er ofte vanskelig å vite hva man skal si, man er redd for å si noe feil _selv om_ man vet at det er verre å ikke si noe i det hele tatt.

Min erfaring er at det kommer an på hvor åpne de pårørende er og hvor godt jeg kjenner dem.

Hvis de pårørende snakker om den avdøde selv om det er sårt og vondt og ønsker å prate om sorgen er det lettere å forholde seg.

Men det er en reminder, helt klart. Man bør prøve å sette seg inn i motpartens situasjon og tenke hva man selv ville ønsket:)

[Apostrof]

Det er vel en helt normal reaksjon at folk unngår samtale emnet. Døden er et tabu og vi vet ikke helt hvordan vi skal takle å snakke med mennesker som har mistet noen som stod dem nær. Det er akkurat som om vi tror at hvis vi snakker om dette så blir det vondere for den som er i sorg. Og vi kan ikke sette oss inn i situasjonen, vi forstår ikke hvordan du har det.

Til spørmålet ditt, hvordan jeg har taklet det. Min tidligere svigersøster mistet sin sønn da han var 6 år. Jeg snakket med henne like før jul det samme året, og det første jeg plumpet ut med var: Hærregud, for en tøff jul det må bli for dere uten gutten.

Det var forsåvidt alt jeg trengte å si. Hun stod for resten av snakkingen. Hun var tydelig glad for at jeg ikke unngikk å snakke om gutten. Som hun sa; han er fremdeles barnet mitt selv om han er død.

[tiliti]

Jeg prøver å unngå folk, om de står meg nær sier jeg at jeg er glad i dem.

[Babette]

Jeg synes det er vanskelig å snakke med den sørgende om det som har skjedd, men synes ikke det er vanskelig rent generelt å snakke med dem. Mer eller mindre ubevisst tror jeg vi behandler andre slik vi ønsker å bli behandlet selv i en slik situasjon.

Og jeg ønsker at alle skal behandle meg akkurat som ellers. For all del ikke sette opp et sørgefjes, kondolere og gi meg klemmer. Da kommer tårene med en gang, og de vil jeg holde for meg selv i enerom eller sammen med kjæresten. Så jeg ønsker altså at ingen skal nevne noe om dødsfallet, men heller snakke om andre ting.

I begravelser er det vanlig å kondolere. Men jeg klarer ikke å si det ordet, og har mange ganger misunt de engelsktalende deres "I`m sorry". Det er så pent og deltakende uten å være stivt og pompøst.

Så jeg bare tar dem i hånden eller gir dem en klem, uten å si noe.

For å konkludere vil jeg si at jeg er veldig lite flink til å forholde meg til sorg, og dette gjelder både egen og andres. Men jeg er verdensmester i å holde maska.

[flisa]

Jeg sier som regel ; "hei, hvordan går det med deg? Takler du hverdagen?" - Så svarer som regel vedkommende med en ordflom.....man behøver ikke si at man forstår hvordan vedkommende har det, for det er det jo ikke sikkert man gjør. Tilby å hjelpe med praktiske ting etc. - eller bare by på kaffe og et lyttende øre.