Enkelte ganger jeg er rimelig feig...

[SierDuDet]

...spesielt når det kommer til alvorlig sykdom.

Jeg har en kompis med kreft, og jeg klarer dårlig å forholde meg til dette. Hva skal man si når man snakkes? Det er ikke lett.

Alle sier man skal "være som normalt", men hvordan i helvete er man det når man vet at han synger på siste verset? Det funker ikke å sitte der blid og fornøyd, gi han et kammeratslig klapp på skuldern og spørre om hvordan det går, når alle vet, og han selvsagt vet at alle vet hvordan det går.

Sånn er det med alt annet også. Hva i helvete snakker man om? Alle enklte, normale samtaler, blir vanskelige. I tillegg til at kreften sitter på et sted som gjør han ganske redusert, mentalt. Husker ikke ting, er treg. Er en annen enn den han var. Tror egentlig ikke han er veldig ivrig etter å få besøk heller. Liker vel ikke at vi ser han sånn.

Har ikke snakket med han på en stund nå. Vi har kjent hverandre hele livet, men jeg kan knapt huske at noen av oss, i voksen alder, har gått på "besøk" til hverandre. Vi har alltid vært så godt som naboer, møtt hverandre i forhold til diverse aktiviteter, fester, fotball, skole, håndball, hockey, stranda - normale gutteting.

Han har bare vært syk i litt over ett år. Fikk da sjokkbeskjeden, men alle har vel håpet, og trodd, at det kunne kureres. Nå er ikke det tilfelle om ikke en eller annen gud åpenbarer seg, og jeg har nettopp fått beskjed om at det er så ille at det ikke er sikkert at han ser jul. Og så sitter jeg her med banale tanker om at jeg gruer meg til å gå på besøk - ja, jeg burde nesten skamme meg - men det er ikke noen hyggelig situasjon.

Alt blir lissom så kunstig når man vet hvordan det vil gå, han vet at vi vet, osv.

Helvete, vet lissom ikke hva man skal gjøre. Skal selvsagt besøke han, men neste gang kan lissom bli siste, noe som også er skummelt... Huff, bare vås, men dette er bare tragisk, for han, familien, venner... alle.

En helvetes sykdom. Det funker tydligvis ikke alltid å være topptrent, ikke røyke, drikke lite, ikke gjøre noe usunt, osv.

[Tornerose]

Vær mot ham som du hadde ønsket at andre skulle være mot deg. Er du bekymret så fortell ham om det, si at du er litt redd for hva du skal si. Jeg er sikker på at han er vant til det. Selv om han har liten tid igjen tror jeg ikke han vil tilbringe den med å synes synd på seg selv og at andre skal gjøre det, jeg tror han heller vil være glad. Det viktigste er jo at du faktisk besøker ham, jeg hadde selv en venninne som døde av kreft 18 år gammel og mange tidligere venner bare forsvant når de fant ut hun skulle dø. Finn på noe, prat om ting dere har gjort samme, ta med en god film dere kan se på osv. Bare vær slik du var mot ham før.

[flisa]

Man KAN ikke være som normalt mot et menneske som har det ene benet i graven, det vet også - helt sikkert kameraten din.

Jeg syns du skal si til han at du syns det er vanskelig, han skjønner sikkert hva du mener. Det er dumt å late som ingenting.

Jeg jober sammen med ei som fikk samme diagnose, -og bestemte meg for å snakke med henne likevel, spørre og grave, enda vi ikke "omgåes" til vanlig.

Jeg bare spurte hvordan hun hadde det, hvordan hun fikk dagene til å gå, -hva hun syns om folk og livet NÅ som hun var syk etc. etc. Hun pratet og pratet og pratet. Ja, jeg sa til og med at jeg er så redd for døden at bare jeg hører ordet kreft, så blir jeg redd, hva med deg? etc.

Og hun la ut

Nå gikk det MYE bedre med henne da -hun er nå erklært "nesten" frisk - og har begynt så smått å jobbe igjen.

Jeg syns kanskje du skal la han ta "føringen", etter at du sier at du syns det er vanskelig å besøke han, selv om det sikekrt er HAN som har det jævligst. Vær kameraten hans., le, grin, bli flau - what ever. men BESØK HAN!

[Gjest Z@pvir]

Det er en veldig vanskelig situasjon. Det kommer med 'treninga' som alt annen her i livet. Har du vært på nært hold av døende og pårørende flere ganger, så har du litt mer erfaring ganske enkelt. Du husker hva du gjorde 'galt' og 'riktig' forrige gang.

Men så er det det at det som er galt for en er riktig for en annen. Så hvis en ikke kjenner folk så godt at en har hatt nær kontakt hele veien, blir det ofte vanskelig å ta opp kontakten når de er dødssyke, siden vi ikke sikkert vet om de vil ha besøk eller være alene. Hvis du er i tvil om slike ting kan en søke råd hos familie og venner som en regner med kanskje kjenner dem bedre. Men siden de også kan ha en feil oppfatning av den sykes situasjon, må en hele tiden vurdere selv.

Det beste er vel bare å ta en tur innom uten å tenke for mye på forhånd. Du kan alltids gå ganske raskt hvis du føler det ikke passer.

Ofte er en redd en skal si noe som er 'dumt' og støtende. Ord blir så banale i en slik situasjon. Tror de fleste 'tåler' om du sier noe slikt som at du har tenkt mye på vedkommende i det siste eller noe slikt. Han vet da selvfølgelig at det er pga at du har hørt han er syk så det behøver du ikke spesifisere. Det er en invitasjon, har han lyst til å prate om det så gjør han det nok om han har lyst. Så kan du jo prøve å ta opp noe avd et dere pratet om før. Når det gjelder sykdommen er det nok best å la vedkommende bestemme hva som skal berøres. Når du går kan du bare si noe slikt som at du håper han vil slippe å ha mye vondt el. Siden det er helt på slutten vil kanskje 'god bedring' virke litt dumt. Det hører vel hjemme før alt håp er ute. Hvis det er det da. Legene har tatt feil før.

Lykke til ihvertfall. Du burde gå nå før det er for sent, så slipper du angre etterpå!

Jeg har hatt mye 'trening' i slike ting over mange år dessverre, allikevel greide jeg ikke gå til en bekjent hvor mannen var kreftsyk. Følte meg så feig og elendig og var veldig skuffet over meg selv. Får håpe jeg lærte nok av det til å gå neste gang jeg er i ens lik situasjon. Etterhvert som en blir eldre fåt en jo flere og flere muligheter til å 'trene'.

[mrxx]

Ikke bruk for mye tanker på hvordan du skal oppføre deg og hva du skal si. Men for Guds skyld så må du besøke han. Du kommer til å angre som en hund hvis du ikke gjør det før han eventuelt blir borte. Det er det du IKKE gjør du kommer til å angre på.

Besøker du han ikke så kommer du hele tiden til å tenke på om han kanskje ventet på at du skulle komme eller hva han tenkte fordi du ikke kom, osv.

At det er vanskelig er det ingen tvil om, men du kommer heller ikke til å anger på at du oppsøkte han.

[SierDuDet]

Jeg skal selvsagt besøke han. Det var ikke et alternativ ikke å gjøre det, om noen misforsto.

Trengte egentlig ingen svar. Måtte bare få ut litt frustrasjon

[Line]

Jeg skal selvsagt besøke han. Det var ikke et alternativ ikke å gjøre det, om noen misforsto.

Trengte egentlig ingen svar. Måtte bare få ut litt frustrasjon

Huff... var det ikke han det gikk så mye bedre med i sommer?

Det er ikke alltid du trenger å si så mye. Vær ærlig med ham, og si at du ikke helt vet hvordan du skal forholde deg til dette, fordi det er litt vanskelig for deg å prate om.

Det er en ærlig sak.

Av og til gjør det godt å bare ha noen som er der, som ikke sier stort, men som likevel fyller opp et tomrom man får når man er alene. Spør ham litt forsiktig om hva han føler og tenker om dette?

Vet det ikke er lett, men... han setter nok helt sikkert veldig stor pris på at du kommer innom! Ikke utsett det...

*Go'klem*

[Gjest Z@pvir]

Jeg skal selvsagt besøke han. Det var ikke et alternativ ikke å gjøre det, om noen misforsto.

Trengte egentlig ingen svar. Måtte bare få ut litt frustrasjon

Jaja, det er jo greit det da. Men når du først skrev et innlegg slik at folk oppfattet at du bad om råd, så kan du i det minste si takk. Det ligger tross alt en del tid og omtanke bak noen av innleggene her. Og da er det ikke koselig å få inntrykk av at du syntes det var teit å få 'gode råd'. Neste gang kan du kanskje gi beskjed om at du ikke vil ha seriøse svar, men bare korte kommentarer. Kanskje jeg får si unnskyld at jeg brydde meg? Ble egentlig overrasket over hvor 'menneskelig' og empatisk du virket i det første innlegget, men den siste meldingen din ødela den oppfatningen Æsj!

[SierDuDet]

Jaja, det er jo greit det da. Men når du først skrev et innlegg slik at folk oppfattet at du bad om råd, så kan du i det minste si takk. Det ligger tross alt en del tid og omtanke bak noen av innleggene her. Og da er det ikke koselig å få inntrykk av at du syntes det var teit å få 'gode råd'. Neste gang kan du kanskje gi beskjed om at du ikke vil ha seriøse svar, men bare korte kommentarer. Kanskje jeg får si unnskyld at jeg brydde meg? Ble egentlig overrasket over hvor 'menneskelig' og empatisk du virket i det første innlegget, men den siste meldingen din ødela den oppfatningen Æsj!

Unnskyld. Tuuuuuuuuuuuuuuuuuusen takk for at du var sååååååååååååååååå elskeverdig og svare på mitt innlegg.

Du eeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeer en person å bli glad i aaaaaaaaaaaaaaaaaaltså.

Håper du detter ned en trapp i helgen!

[SierDuDet]

[Gjest Z@pvir]

Unnskyld. Tuuuuuuuuuuuuuuuuuusen takk for at du var sååååååååååååååååå elskeverdig og svare på mitt innlegg.

Du eeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeer en person å bli glad i aaaaaaaaaaaaaaaaaaltså.

Håper du detter ned en trapp i helgen!

Bare hyggelig! Jeg tenkte faktisk på ALLE som skrev innlegg til deg. Det var mange lange fine innlegg med omtanke i. Jeg synes fortsatt du hadde grunn til å takke, så nå synes jeg du var barnslig.

Det er vel ikke blitt helt avlegs med vanlig høflighet?

Du er en dust noen ganger. Og du behøver ikke si 'takk det samme' for jeg har skjønt at vi er ganske forskjellige på enkelte områder. Tror ikke jeg er så lei for det...

[SierDuDet]

Bare hyggelig! Jeg tenkte faktisk på ALLE som skrev innlegg til deg. Det var mange lange fine innlegg med omtanke i. Jeg synes fortsatt du hadde grunn til å takke, så nå synes jeg du var barnslig.

Det er vel ikke blitt helt avlegs med vanlig høflighet?

Du er en dust noen ganger. Og du behøver ikke si 'takk det samme' for jeg har skjønt at vi er ganske forskjellige på enkelte områder. Tror ikke jeg er så lei for det...

God bedring!

Hva i helvete feiler det deg? Jeg skrev innlegg her ved tre tiden, og litt over fem har du ikke fått takk - noe du skriker ut om.

Helvete. Håper den trappa er jævla lang.

[Gjest Z@pvir]

God bedring!

Hva i helvete feiler det deg? Jeg skrev innlegg her ved tre tiden, og litt over fem har du ikke fått takk - noe du skriker ut om.

Helvete. Håper den trappa er jævla lang.

Har du for vane å ønske ulykke over alle som ikke er enig med det du sier eller som ikke slikker deg opp etter ryggen ? Det er isåfall en dårlig egenskap - å ikke tåle kritikk.

Synes ikke spesielt det var meg du skulle takke, det gjaldt alle innleggene. Har du tungt for det? Det var ikke nødvendig med takksigelser, men har lagt merke til at det er vanlig ofte i slike sammenhenger at folk sier takk for svar. Ihvertfall sier de ikke etter å ha fått dem at de egentlig ifkke ønsket dem! Det var vel mer det jeg reagert på enn at du ikke sa takk!

Ha en hyggelig helg forresten - til tross for at jeg er uenig med deg! Nå skal jeg dra bort for helgen, så kan du boltre deg her uten mine kommentarer.

Sees til uken!

[tigertrollet]

Poenget er å vise at du bryr deg. Ikke nødvendigvis så mange kloke ord.

Og være slik du tror du ville ha ønsket at folk var mot deg.

Ps. Jeg trenger ingen takk. Det var bare hyggelig:)

[Lynx]

Jeg vet ikke helt om jeg kan gi deg så mye råd, jeg, men vil gjerne si at jeg skjønner deg veldig godt. Sånt er fryktelig vanskelig. Jeg har aldri vært borti det selv, men synes det er ille nok å forholde meg til f.eks. folk som sørger over noen som har dødd. Vi er jo alle så ulike. Noen vil gjerne snakke om det som er trist og vondt, mens andre helst vil snakke om alt mulig annet. Jeg vet f.eks. at moren til venninnen min nærmest trakk seg unna folk da hun plutselig ble enke, fordi alle kun ville kondolere og snakke om dødsfallet. Andre reagerer stikk motsatt. Jeg inbiller meg at det er på samme måte når en selv eller en i familien er alvorlig syk.

Siden dere tydeligvis ikke har vært den typen venner som har delt alle deres innerste tanker, tror jeg at jeg ville valgt å la det være opp til ham å ta opp temaet, i så fall. Ellers er det vel best å snakke om det dere ellers pleier å snakke om - fotball, musikk eller hva det nå kan være. Kanskje virker det meningsløst slik situasjonen hans er, men på den andre siden ønsker han vel å ha et normalt liv så lenge han har det.

Det var vel ikke så mye hjelp i dette her, men.... Du får ha lykke til, i alle fall. Det viktigste er at du stiller opp for ham og ikke bare "blir borte" fordi du synes situasjonen er vanskelig.

[Dorthe]

Si at du synes situasjonen er vanskelig og spør om det er noe du kan hjelpe med. Ta med noe du tror han har lyst på. Kanskje han er interessert i å se en god videofilm hvis han er hjemme. Ta kanskje med noe godt å spise. Ofte er det å være tilstede viktigere enn det man sier og gjør når folk er syke.

Lykke til.

[molli]

Det er en helvetes sykdom, ja. Det er knapt en familie som ikke er rammet av det et eller annet sted.

Selv har jeg blant annet både mormor og oldemor på morssiden som er døde av brystkreft. Min egen mor er med i et forskningsprosjekt, hvor de følger spesielt opp tilfeller der kvinner i flere slektsledd på rad har hatt brystkreft (med tanke på arvelighet osv). Hun overvåkes altså nøye, og jeg regner med at hun vil bli fanget opp rimelig kjapt om hun skulle få den krefttypen, hun også. Trenger jeg si at jeg selv er en smule nervøs for at det skal bli "min tur" etterhvert...?

Vi har flere tilfeller i familien, men det skal jeg ikke trette dere med her.

[Cmoo]

Jeg skjønner deg godt. Jeg synes også det er vanskelig å forholde seg til alvorlig sykdom og død.

Det eneste rådet jeg kan komme med er om du prøver å tenke deg hvordan du ville at han/venner skulle oppført seg sammen med deg om det var deg det gjaldt. Han er sikkert glad hvis du bare er der, snakker med ham og spør om det er noe han trenger eller vil snakke om.

Jeg hadde en venninne som døde brått, og i ettertid har jeg tenkt på om hun egentlig visste hvor glad jeg var i henne. Skulle gitt mye for en siste klem og samtale.

*Klem*

[Gjest Juana]

Dette er et svært vanskelig tema.kanskje noen vil være uenig med meg her,men dette er hva jeg ville gjort:

Gå over til ham å finn på noe morsomt...ta å trekk livsgleden helt fram og lag en positiv dag for ham. Nyt livet i dag med ham. Fleip og snakk om morsomme minner, ting i omgivelsene osv...

Ta en fest. Jeg vet at dette høres brutalt ut, men tenk på hvor deilig det må være for ham å glemme sykdommen sin for en dag. Han har vel brukt mer enn nok tid på å tenke på døden osv.

Hvor mange tror du det er som behandler han som et vanlig menneske etter at han ble syk ?

Jeg tror de fleste føler et slags ubehag når de er i lag med ham.

Du kan jo for eksempel starte med å fortelle ham om dine følelser i forhold til han og sykdommen hans, og deretter spørre om dere ikke kan glemme den for en dag/noen timer og finne på noe morsommt el.

På den måten spiller du ballen over til ham.Det kan jo også være at han da vil åpne seg og snakke om sykdommen, eller han blir glad og tar gjerne en sykefri dag i ditt selskap...i den grad det er mulig.

Det du gir ut, det får du jo igjen.

Jeg er en humoristisk person, og har brukt denne måten å nærme meg syke folk på en del ganger. De fleste har jeg klart å muntre opp, men det har vært noen som har vært så langt nede at denne metoden ikke har vært brukbar. Det kommer ann på hvilken type person dette er.

Tilbakemeldinger jeg har fått er at de har satt veldig pris på mitt lystige selskap, og de kvikner til i lag med meg.

Nå har ingen av dem hatt den snikende sykdommen kreft, men jeg tror ikke jeg ville ha vært noe andeledes for det.

Må igjen påpeke at dette kommer jo ann på hvilken person du og den syke er.

Bry deg og vær åpen om dine følelser og prøv å gjøre det beste ut av situasjonen, sykdommen kan du alikavel ikke gjøre noe med.

håper jeg ikke har provosert noen med dette innlegget, men det er nå slik jeg ville gått fram.

Synes du er tøff som tar opp dette spørsmålet, du er iallefall ikke så feig som du tror.

[Gjest sussi]

Hei :-)

Ikke lett situasjon det der.

En klubbvenninne av meg døde for halvannet år siden, så jeg kjenner "problemet".

Jeg synes du skal gå på besøk, så får du heller si at du ikke vet helt hva du skal si. Husker en gang jeg skulle på besøk til broren til en venninne som lå på sykehuset etter å ha krasjet så det holdt. Jeg visste knapt hvem han var, men hun spurte om jeg ikke kunne gå opp til ham på besøk.

Ja,ja, jeg gikk på besøk, og der satt jeg med en mann som bla. hadde knukket kjeven og som derfor ikke kunne snakke mer enn det aller viktigste. Og attpåtil så kjente jeg ham ikke.... Da var det bare til å hoppe i det og si at jeg er faktisk litt nervøs, for jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg håper at du ikke synes at jeg bare prater tull. Om jeg er litt rar så er det fordi jeg ikke vet hva du har lyst til at jeg skal snakke om og så kjenner jeg det ikke så godt.

Da han ble frisk, så sa han at han hadde satt sånn pris på at jeg fortalte hva jeg følte, slik at han visste at det var en grunn til at jeg av og til ikke sa så mye. Ellers er det så lett å misforstå og tro at den som er på besøk kanskje kjeder seg.......

Hopp i det og gå på besøk. Spør om det er noe spesielt han har lyst til å gjøre. Gjør i allefall noe, så du ikke angrer deg grønn når det er for seint!

Lykke til!

Mvh