Enkelte ganger jeg er rimelig feig...

[SierDuDet]

Jeg skal selvsagt besøke han, om noen var i tvil.

Jeg har kjent han siden vi lærte å snakke, og vi har hatt god kontakt i alle år.

Det er bare rart nå og skulle forholde seg til en av de som har vært sterkest - i forhold til alt - og så plutselig er han ikke den jeg kjenner lenger.

Ting har gått ekstremt fort.

Trengte bare å få ut litt frustrasjon, og hvis noen blir pissed fordi jeg ikke takket hver enkelt, som noen ble, så får det bare være sånn.

Takker for alle fornuftige kommentarer!

[Apostrof]

Hei og god morgen :-)

Selv om du ikke ber om råd og bare vil skrive av deg litt frustrasjon så berører du et følsomt tema. Det er uhyre vanskelig og vite hvordan man skal snakke med en person som vet at døden ligger like om hjørnet. Og å se at en god venn visner bort og dør er nok både skremmende og frustrerende.

Jeg vil ikke si at du er feig. Du innser hvor vanskelig dette er og du klarer å si at du synes det er skremmende. Døden er skremmende. Men du vil likevel trosse denne frykten og dra for å besøke ham. Det er det ikke alle som ville ha gjort. When the going gets tough, the toughs get going.

Hele hans liv nå dreier seg om sykdom og død. Han tenker sikkert og naturlig nok på det 24 timer i døgnet. Og han er kanskje livredd. Ditt besøk er kanskje en kjærkommen avkobling for ham og du gir han kanskje et strøk av glede i en ellers så håpløs hverdag.

Det er føles muligens litt banalt å spørre hvordan det går, når du vet på forhånd at det slettes ikke går bra. Men selve spørmålet viser at du bryr deg om hvordan han har det.

Det finnes aldri noe fasit svar på hvordan man skal takle medmenneskelige situasjoner, vi er så ulike og reaksjonene er forskjellige. Du vet nok best hvilket forhold dere hadde og kanskje også hvordan du skal takle dette.

Det som kanskje er mest skremmende er at sykdommen kan ramme hvem som helst, også deg. Og du ser på nært hold at døden rammer alle, uansett alder og livsstil. Vi vil gjerne alle se den andre siden av 70, men urettferdig nok så vil ikke alle av oss gjøre det.

Jeg, med min humor, hadde nok ristet ham sammen og sagt; "Nå får du jaggu skjærpe deg, hvis du tror at du bare skal ligge her å dø så tar du feil". Han som har kjent meg hele livet hadde forstått hva jeg mente og ikke tatt det ille opp. Jeg hadde nok snakket om gamle "tomter" og når vi malte byen rød. Men jeg hadde ikke unngått å snakke om sykdommen og døden hvis han følte for det. For det blir unektelig litt stivt når begge føler at dette er et ikke tema, et tabu område som man prøver å unngå.

Når jeg nå har sagt alt dette så må jeg si at jeg skrev innlegget for å si at jeg føler med deg og forstår at det er vanskelig for deg. Jeg skrev ikke for å gi deg noen råd eller tips, men heller fortelle hvilke tanker jeg gjør meg. Du og jeg er forskjellige det blir feil av meg å si at du skal gjøre slik som jeg ville ha gjort. Det hadde kanskje blitt unaturlig og feil av deg og gjøre som meg, du kjenner deg og han best selv og vet nok best hvordan du skal forholde deg.

Du får ha en fin dag.

Hilsen