Hvor stor frihet i et forhold?

[Gjest njyff]

Ofte gidder jeg ikke å bli med dersom kjæresten min skal treffe en eller flere av vennene sine, gutter som jenter. Og iblant blir jeg ikke spurt. Det kunne ikke falle meg inn å nekte ham å møte dem (alene eller sammen med andre) selv om jeg ikke har lyst å være med selv, og jeg har full forståelse for at man av og til har behov for å snakke med venner uten å ha kjæreste tilstede, og jeg synes derfor ikke det er unaturlig dersom jeg ikke blir invitert med på hvert eneste kafebesøk. Om det er jenter eller gutter han treffer tenker jeg egentlig ikke over. Jeg selv går også gjerne ut med gamle og nye venner, uansett kjønn, alene eller med flere, planlagt eller tilfeldig, med eller uten kjæreste. Det finnes nok problemer i livet om man ikke skal lage seg problemer av vennskap også.

[Zirine]

Vi drikker kaffe med de vi har lyst å drikke kaffe med, uavhengig av kjønn. Vi lever da ikke i et fengsel heller ...

[Gjest Surrealis]

Ja hva er egentlig frihet?

[neuni]

eg filosoferer litt rundt innlegget ditt....

eg er bifil. hvis eg hadde vært sammen med deg, så hadde eg m.a.o ikkje fått lov av deg til å møte nokon som helst uten at du var med.

hm

det trur eg hadde gått dårlig.

ein erfaring som -eg- gjorde meg i mitt forrige forhold, var at det som du kaller for "emosjonell utroskap" var ein ting eg burde hatt meir av i løpet av forholdet. for da det tok slutt, hadde eg ingen fortrolige venner eg kunne snakke med. eksen hadde vært ikkje bare kjæreste, men nærmeste venn også, for ikkje å sei -eineste- fortrolige venn.

man KAN faktisk komme kvarandre for nært, bli for avhengige av kvarandre. eit forhold vil alltid tjene på at man har sitt eige liv til ein viss grad.

sjølvsagt finst det grenser for det meste. dersom ein kjæreste går ut med andre nokre ganger i veka konstant uten at du blir spurt om å være med, er det noko gæernt. men dersom du alltid MÅ være med, er det også noko gæernt.

såre punkter har eg all mulig forståelse for, eg har mange av dei sjølv. men det er viktig - for din eigen menneskelige vekst - å sjå nærmere på disse punktene, og sjå kva dei kjem av (kanskje var du sårbar for nettopp dette allerede før dette skjedde?) og kva du kan gjere med det.

ønsker deg lykke til videre, med å komme igjennom sorgen over tapt kjæreste, og med nytt forhold den dagen du er klar for det

[amber sun]

Syns du er urimelig hvis du ikke godtar at han møter noen av det motsatte kjønn uten kamerater som "anstand"!

Såpass bør du vel kunne stole på en kjæreste, at du ikke tror han går rundt og knuller hver og en av hunkjønn bare fordi han er alene med henne.

Du skriver også om emosjonell utroskap, er ikke helt sikker hva du mener med det, men det er faktisk normalt å tenke på andre som pene, sexy e.l. uten å ønske å være utro.

Syns tillit og det å stole på partneren er viktig, jeg, ikke å holde ham i bånd.

[tiliti]

æh, det høres rimelig krampeaktig ut.

Kan en ikke stole mer på hverandre enn det kan en like gjerne drite i hele forholdet.

[Gjest malun]

Åja... Soundgarden har jeg ikke noe forhold til, men Rage hørte jeg på når de kom på markedet for noen år siden.

Sitter nå og laster ned enda mer Ozzy og Black Sabbath.

Men... jeg forsto ikke hva det hadde med saken å gjøre?

*gisp*

Har du ikke noe forhold til Soundgarden? Da har du mye å glede deg til.

[Taj Mahal]

Tusen takk, det var godt å høre. Saken er at når jeg har kjæreste, har jeg overhodet ingen behov eller lyst å treffe andre gutter og å være alene med dem. Jeg hadde følt at det var helt feil. Men han jeg var sammen med i mange år, syntes det var verdens mest naturlige ting. Jeg bare lurte på om det var meg som var helt unormal. Er nok en smule usikker på alt for tiden. Er inne i tidenes kjærlighetssorg. Der han jeg elsket fikk seg et nytt "seriøst" forhold bare noen dager atter at det var slutt med meg...

Tusen takk for støtte!

Ja, noen mener det er alt for bestemmende og dominerende at partneren ikke skal få lov til slike ting. Jeg og flere med meg synes det er unaturlig og kanskje litt naivt og la partnere overnatte eller gå på kafe til venner av motsatte kjønn som ikke engang du kjenner.

Og være partnere er faktisk og binde seg. Og tro at når man kaller seg partnere så faller man ikke for fristelser ol. er idioti og det samme er det og utfordre skjebnen så innmari.

Hvorfor ikke en vil at ens partner skal kjenne ens venn av motsatte kjønn er jo veldig mistenkelig etter min mening. Og naivt og ikke synes det.

Noen vil ha partner med også være fri. Andre vil at man skal binde seg og ha et bånd. Jeg foretrekker det siste, og heldigvis at min mann også gjør det

Noen mener man ikke skal ta sin partner som en selvfølge... og vil ha en slags truende del henge over dem. Hvis ikke slik eller slik, så stikker jeg... på en måte. Partnere skal være en selfølge for hverandre og ikke for alle andre

Beste ønsker til deg fra