Egoistisk å ta sitt eget liv?

[Lurveliten]

Jeg treffer rett som det er på mennesker som mener at noe av det mest egoistiske en person kan gjøre er å ta livet av seg. Svakt er også et ord som går igjen.

Selv mener jeg at det er vel så egoistisk å forlange at et menneske skal fortsette å leve i all sin miserabelhet, bare for _min_ skyld.

En person som er så langt nede at han/hun er i stand til å ta livet av seg er en svært syk person. Og uten hjelp til å komme seg ut av mørket, uten håp om å se lys i enden av tunnellen, skal de _fortsette_ å leve slik?

Selvsagt mener jeg ikke at da er det like greit å ta livet av seg, men det er nok ikke så lett å be om hjelp til å komme seg ut av elendigheten når man står midt oppe i det. Mange ganger får jo miljøet rundt sjokk når noen tar selvmord, og da er det jo ikke så lett å kunne ha hjulpet dem heller. Hvis de ikke har fått noen signaler på hvordan det sto til mener jeg.

Hva mener dere?

Jeg blir også forundret over hvor raske mange er til å dømme, klarer ikke folk å sette seg inn i andre menneskers situasjon?

Er det en vanlig oppfatning at det er en egoistisk affære å ta sitt liv?

[SierDuDet]

"Er det en vanlig oppfatning at det er en egoistisk affære å ta sitt liv?"

Det er klart det er egoistisk. Det er også egoistisk å kjøpe en sjokolade fordi man vil tilfredstille sitt sjokoladebehov der og da. Det er noe man gjør for seg selv.

Så at det er egoistisk er det vel overhodet ingen tvil om. Det meste vi mennesker gjør for oss selv er egoistisk motivert.

Merkelig spørsmål.

Men nok flisspikkerei: Jeg tror noen mennesker er sterkere enn andre. Enkelte takler ikke motgang og havner i psykiatrien pga bagateller som de fleste andre av oss fint klarer å heve seg over, og enkelte ender opp med å ta livet av seg fordi man ikke makter mer. For noen er utgangspunktet for problemene reele, mens andre tar livet av seg fordi de opplever å bli dumpet, eller andre "bagateller", noe de fleste av oss opplever en gang eller ti i løpet av livet.

Survivel of the fittest, er det vel noe som heter.

De sterkeste overlever, mens de svake tyr til enkle løsninger, som f.eks. selvmord.

Ja, noen har reele problemer, mens andre tar livet sitt pga opplevelser som vi andre heller avskriver som livserfaring.

Sistnevnte er svake, mens jeg til nød kanskje kan forstå noen av de andre med reele problemer.

[Gjest saara]

Synes det er trist for folk som er syke at de tyr til selvmord..

Men er det fordi de ikke kan stå for noe de har gjort, som feks underslag osv.. Synes jeg det er feigt.. Ikke hintet til noen spesielle her nå....

[Zirine]

Det er klart det er egoistisk å ta sitt liv all den tid man kun tenker på seg selv, og kun orker å handle i forhold til det.

Når det er sagt så er jeg enig med deg i at folk er raske ute til å fordømme. Jeg har selv skrevet endel om det her på dol - i forhold til den Tønne saken, og jeg blir faktisk ganske så opprørt når folk viser så lite empati overfor folk som ikke klarer å finne noen grunn å leve mer.

For det å ikke ha noenting å leve for mer, det å være så nedkjørt, det å miste gnisten er en tragisk ting. Man kan gjerne sitte i sin varme stue og si at folk bør søke hjelp. Jeg for min del sier at det er hva folk bør gjøre og jeg skulle ønske alle klarte det. Noen får også hjelp uten likevel å klare å løfte seg opp etter håret - det er nemlig ingen andre enn en selv som kan hente frem livsgnisten. Andre har ikke overskudd eller vilje nok til å ta det skrittet.

Jeg klarer ikke å fordømme, selv om jeg selvfølgelig synes det er tragisk for de som sitter igjen. Det er tragisk for alle som sitter igjen når noen går bort. Men nå er det nå engang slik at hvis kroppen blir syk, ikke orker mer og dør, så kan vi til nød godta det. Hvis sjelen blir syk og ikke orker mer, da fordømmer vi. Men er det så mye verre? Hvorfor? Jeg mener, vi kan være kroppslig syk og vi VET at vilje til å leve kan være nok til at vi overlever, samtidig som vi vet at manglende vilje til å leve gjør at vi ikke har motstandskraft og ikke det lille ekstra. Ingen kunne finne på å fordømme de som dør av en sykdom, fordi de ikke har motstandskraft som resultat av at de ikke orker å leve mer ...

Jo, det er egoistisk å ta sitt eget liv, men ikke nødvendigvis feigt, svakt eller ond. Det er en tragisk handling begått av menneske som har mistet gnisten - det som holder oss alle gående - og de er ikke istand til å finne den igjen.

[shandy]

Det jeg tenker mest på er de personene som velger å ta sitt liv, og som har barn.

Det er egoistisk, fordi de slipper unna selv, og overfører smerten og spørsmålene videre til dem. Noen blir aldri kvitt såret en slik opplevelse har påført dem.

Det er klart at folk som velger den siste løsningen er helt på bunn og ikke tenker klart, men barna burde være en meget god grunn til å holde ut.

Så ja det er egoistisk, men det er jo en kjent sak at mennesker med psykiske problemer er svært selvsentrert og har liten evne til å se andre enn seg selv og sin egen elendighet.

[flisa]

Om det ikke er egoistisk akkurat, så er det i alle fall slik det føles i ettertid. et menneske som er så fortvilet at det tar livet av seg, har mistet evnen til å tenke på andre, knapt nok på seg selv. Det er et menneske så langt nede at det trenger hjelp om det igjen skal fungere normalt og ta hensyn til, ikke bare seg selv men også de rundt.

Man er rett og slett ikke rasjonell nok til å kunne bli omtalt som egoist i en slik situasjon.

[flisa]

"Er det en vanlig oppfatning at det er en egoistisk affære å ta sitt liv?"

Det er klart det er egoistisk. Det er også egoistisk å kjøpe en sjokolade fordi man vil tilfredstille sitt sjokoladebehov der og da. Det er noe man gjør for seg selv.

Så at det er egoistisk er det vel overhodet ingen tvil om. Det meste vi mennesker gjør for oss selv er egoistisk motivert.

Merkelig spørsmål.

Men nok flisspikkerei: Jeg tror noen mennesker er sterkere enn andre. Enkelte takler ikke motgang og havner i psykiatrien pga bagateller som de fleste andre av oss fint klarer å heve seg over, og enkelte ender opp med å ta livet av seg fordi man ikke makter mer. For noen er utgangspunktet for problemene reele, mens andre tar livet av seg fordi de opplever å bli dumpet, eller andre "bagateller", noe de fleste av oss opplever en gang eller ti i løpet av livet.

Survivel of the fittest, er det vel noe som heter.

De sterkeste overlever, mens de svake tyr til enkle løsninger, som f.eks. selvmord.

Ja, noen har reele problemer, mens andre tar livet sitt pga opplevelser som vi andre heller avskriver som livserfaring.

Sistnevnte er svake, mens jeg til nød kanskje kan forstå noen av de andre med reele problemer.

Tror ikke det har så mye med å være sterk eller svak å gjøre. En man tror er psykisk sterk, kan likevel klappe helt sammen over noe som kan være en "bagatell" for andre. Sykdom på psyken kan ramme like uventet som kreft.

[Gregga]

Ja, jeg synes det er egoistisk.

Moren til ei god venninne begikk selvmord nå i jula. Ble begravet for tre timer siden...

Det er ingen, _ingen_ som skjønner hvorfor.

Helt "normal" oppegående dame, god helse, trivdes på jobb, barn, barnebarn og mann.

Mange som tar selvmord, skriver jo avskjedsbrev, men ikke engang det har disse menneskene og forholde seg til.

Forstår ikke at man kan tenke så til de grader på seg selv.

Forstår ikke at man kan la de man er glad i sitte igjen med sjokket, sorgen og 1000 spørsmål, som alle lyder: Hvorfor?

De klandrer seg selv, uten at de har noe å klandre seg for.

Det som derimot er ille, er at noen fordømmer/ser ned på de som sitter igjen.

[flisa]

Ja, jeg synes det er egoistisk.

Moren til ei god venninne begikk selvmord nå i jula. Ble begravet for tre timer siden...

Det er ingen, _ingen_ som skjønner hvorfor.

Helt "normal" oppegående dame, god helse, trivdes på jobb, barn, barnebarn og mann.

Mange som tar selvmord, skriver jo avskjedsbrev, men ikke engang det har disse menneskene og forholde seg til.

Forstår ikke at man kan tenke så til de grader på seg selv.

Forstår ikke at man kan la de man er glad i sitte igjen med sjokket, sorgen og 1000 spørsmål, som alle lyder: Hvorfor?

De klandrer seg selv, uten at de har noe å klandre seg for.

Det som derimot er ille, er at noen fordømmer/ser ned på de som sitter igjen.

Hun var helt klart ikke "ved sine fulle fem". Hun var syk.

[Gjest Rusle]

Jeg har heldigvis aldri vært i den situasjonen at jeg har ønsket å begå selvmord. Og dermed hverken kan eller vil jeg dømme de som går til det skrittet og tar sitt eget liv.

Selvfølgelig er det en egoistisk handling, utført av mennsker som har mistet livsgnisten totalt.

[molli]

Jeg synes det er det, ja. Og jeg vet hva jeg prater om, for jeg har følt det på kroppen.

Medlemmet i min nære familie klarte heldigvis ikke å gjøre slutt på livet, men ble reddet. Hendelsen har likevel satt varige spor i resten av familien, og vi satt alle igjen med tusen tanker og en sorg over at h*n ønsket å ta livet av seg. Hvordan kunne h*n ville både seg selv og alle rundt seg såååååååå vondt!!?????

[punkyB]

Det er klart det er egoistisk å ta sitt liv all den tid man kun tenker på seg selv, og kun orker å handle i forhold til det.

Når det er sagt så er jeg enig med deg i at folk er raske ute til å fordømme. Jeg har selv skrevet endel om det her på dol - i forhold til den Tønne saken, og jeg blir faktisk ganske så opprørt når folk viser så lite empati overfor folk som ikke klarer å finne noen grunn å leve mer.

For det å ikke ha noenting å leve for mer, det å være så nedkjørt, det å miste gnisten er en tragisk ting. Man kan gjerne sitte i sin varme stue og si at folk bør søke hjelp. Jeg for min del sier at det er hva folk bør gjøre og jeg skulle ønske alle klarte det. Noen får også hjelp uten likevel å klare å løfte seg opp etter håret - det er nemlig ingen andre enn en selv som kan hente frem livsgnisten. Andre har ikke overskudd eller vilje nok til å ta det skrittet.

Jeg klarer ikke å fordømme, selv om jeg selvfølgelig synes det er tragisk for de som sitter igjen. Det er tragisk for alle som sitter igjen når noen går bort. Men nå er det nå engang slik at hvis kroppen blir syk, ikke orker mer og dør, så kan vi til nød godta det. Hvis sjelen blir syk og ikke orker mer, da fordømmer vi. Men er det så mye verre? Hvorfor? Jeg mener, vi kan være kroppslig syk og vi VET at vilje til å leve kan være nok til at vi overlever, samtidig som vi vet at manglende vilje til å leve gjør at vi ikke har motstandskraft og ikke det lille ekstra. Ingen kunne finne på å fordømme de som dør av en sykdom, fordi de ikke har motstandskraft som resultat av at de ikke orker å leve mer ...

Jo, det er egoistisk å ta sitt eget liv, men ikke nødvendigvis feigt, svakt eller ond. Det er en tragisk handling begått av menneske som har mistet gnisten - det som holder oss alle gående - og de er ikke istand til å finne den igjen.

Siden jeg var en av de som diskuterte med deg i den forrige tråden så vil jeg bare kommentere hva du skriver her.

Vi er da tilsynelatende enige nå. Du skriver jo forresten selv nå at du synes det er egoistisk å ta sitt eget liv.

[tigertrollet]

Jeg var også av den oppfatning av at det var egoistisk å ta sitt eget liv før.

Men da jeg selv ble sengeliggende over lang tid for en skade som ingen kunne gjøre noe med her til lands og mente jeg bare måtte leve med -da fikk jeg selv tankene.

Man er laget slik at man må se håp. Hvis håpet om en bedre tilværelse, håpet ut av uføret ikke er tilstede -da forstår jeg det.

Det er lett å sitte på sidelinjen å dømme andres beslutninger. Man klarer ikke sette seg inn i andres tanker, følelser, avmakt eller mangel på håp.

Det har ikke med om man er sterk eller svak slik som SDD sier. Alle har en grense for hva man takler -selv de sterke har en grense.

Det er mangel på innsikt når man uttaler slikt på generell basis. Det er ikke så enkelt at man bare plasserer folk i bås.

Og det er typisk å uttale slikt når man ikke har opplevd noe som gjør at tankene dukker opp. Da kan man sitte på sin høye hest å si at alle selvmordsofre er svake.

Heldigvis kom hjelpen for mitt vedkommende som dalende fra himmelen på rett tidspunkt. Hvis ikke vet jeg ikke om jeg hadde vært her i verden mer.

Jeg kjenner minst to som tok livet sitt pga lignende skade og da jeg fikk høre det var min første tanke "Så godt at de ikke har vondt mer".

[Zirine]

Siden jeg var en av de som diskuterte med deg i den forrige tråden så vil jeg bare kommentere hva du skriver her.

Vi er da tilsynelatende enige nå. Du skriver jo forresten selv nå at du synes det er egoistisk å ta sitt eget liv.

Jeg tror imidlertid at vi legger ulike ting i begrepet egoisme. Du brukte ordet egoisme i samme åndedrag som feig etc. Når jeg sier at det er egoisme, så har jeg i tankene at det meste vi egentlig gjør her i livet er tuftet på egoisme.

Uansett ... Det skrives ofte om egoisme - de som begår selvmord har ingen tanker for de som sitter igjen. Det er feil. Det er ikke usannsynlig at den som begår selvmord gjør det av hensyn til familien. Han tror at familien vil få det bedre hvis han/hun går bort - og for dem selv har livet likevel ingen verdi ... så da spiller det ingen rolle.

[neuni]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

[SierDuDet]

Jeg var også av den oppfatning av at det var egoistisk å ta sitt eget liv før.

Men da jeg selv ble sengeliggende over lang tid for en skade som ingen kunne gjøre noe med her til lands og mente jeg bare måtte leve med -da fikk jeg selv tankene.

Man er laget slik at man må se håp. Hvis håpet om en bedre tilværelse, håpet ut av uføret ikke er tilstede -da forstår jeg det.

Det er lett å sitte på sidelinjen å dømme andres beslutninger. Man klarer ikke sette seg inn i andres tanker, følelser, avmakt eller mangel på håp.

Det har ikke med om man er sterk eller svak slik som SDD sier. Alle har en grense for hva man takler -selv de sterke har en grense.

Det er mangel på innsikt når man uttaler slikt på generell basis. Det er ikke så enkelt at man bare plasserer folk i bås.

Og det er typisk å uttale slikt når man ikke har opplevd noe som gjør at tankene dukker opp. Da kan man sitte på sin høye hest å si at alle selvmordsofre er svake.

Heldigvis kom hjelpen for mitt vedkommende som dalende fra himmelen på rett tidspunkt. Hvis ikke vet jeg ikke om jeg hadde vært her i verden mer.

Jeg kjenner minst to som tok livet sitt pga lignende skade og da jeg fikk høre det var min første tanke "Så godt at de ikke har vondt mer".

"Det har ikke med om man er sterk eller svak slik som SDD sier. Alle har en grense for hva man takler -selv de sterke har en grense. Det er mangel på innsikt når man uttaler slikt på generell basis. Det er ikke så enkelt at man bare plasserer folk i bås."

Men du kan ikke ha lest det jeg har skrevet så veldig godt, for jeg tok forbehold om enkelte situasjoner som jeg sier at jeg forstår.

De jeg kaller svake er de som tar livet sitt pga dagligdagse bagateller, bagateller som vi alle opplever i løpet av livet.

[Gjest malun]

Det er ikke egoistisk. Det er bare trist.

[Gjest malun]

Det er ikke egoistisk. Det er bare trist.

[tigertrollet]

"Det har ikke med om man er sterk eller svak slik som SDD sier. Alle har en grense for hva man takler -selv de sterke har en grense. Det er mangel på innsikt når man uttaler slikt på generell basis. Det er ikke så enkelt at man bare plasserer folk i bås."

Men du kan ikke ha lest det jeg har skrevet så veldig godt, for jeg tok forbehold om enkelte situasjoner som jeg sier at jeg forstår.

De jeg kaller svake er de som tar livet sitt pga dagligdagse bagateller, bagateller som vi alle opplever i løpet av livet.

"De jeg kaller svake er de som tar livet sitt pga dagligdagse bagateller, bagateller som vi alle opplever i løpet av livet. "

Jeg mener at du inntar en fordømmende holdning ved å plassere folk i bås og generalisere.

Du vet ikke hvor sterk/svak personen event var, og det som for deg er dagligdagse bagateller er kanskje ikke det for andre. Og kanskje er problemene mye større egentlig, men at de ikke synes på "overflaten".

Nå er vel "dagligdagse bagateller" en viss overdrivelse, da de færreste vel tatt livet sitt for at de ikke rakk bussen.

Alle tenker ut av egne referanserammer, erfaring etc, men man trenger ikke innta en fordømmende holdning.

[kie]

Nei, jeg synes ikke det er egoistisk.

Jeg tror de er overbevist om at deres død er det beste for alle. Spesielt for de de er glade i.