Egoistisk å ta sitt eget liv?

[SierDuDet]

"De jeg kaller svake er de som tar livet sitt pga dagligdagse bagateller, bagateller som vi alle opplever i løpet av livet. "

Jeg mener at du inntar en fordømmende holdning ved å plassere folk i bås og generalisere.

Du vet ikke hvor sterk/svak personen event var, og det som for deg er dagligdagse bagateller er kanskje ikke det for andre. Og kanskje er problemene mye større egentlig, men at de ikke synes på "overflaten".

Nå er vel "dagligdagse bagateller" en viss overdrivelse, da de færreste vel tatt livet sitt for at de ikke rakk bussen.

Alle tenker ut av egne referanserammer, erfaring etc, men man trenger ikke innta en fordømmende holdning.

Du misforstår når du tror jeg generaliserer, for det er jo nettopp det jeg ikke gjør.

Jeg sier bare at det er forholdsvis lite som skal til for at enkelte bikker over, mens andre tåler mye mer.

Også jeg forstår at folk vurderer og ta sitt liv pga enkelte ting.

Og det har jeg hele tiden skrevet.

[rufsetufsa]

"De jeg kaller svake er de som tar livet sitt pga dagligdagse bagateller, bagateller som vi alle opplever i løpet av livet. "

Jeg mener at du inntar en fordømmende holdning ved å plassere folk i bås og generalisere.

Du vet ikke hvor sterk/svak personen event var, og det som for deg er dagligdagse bagateller er kanskje ikke det for andre. Og kanskje er problemene mye større egentlig, men at de ikke synes på "overflaten".

Nå er vel "dagligdagse bagateller" en viss overdrivelse, da de færreste vel tatt livet sitt for at de ikke rakk bussen.

Alle tenker ut av egne referanserammer, erfaring etc, men man trenger ikke innta en fordømmende holdning.

*applauderer*

[Zirine]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

Det var et godt og tankevekkende innlegg neuni.

[Tornerose]

"Det har ikke med om man er sterk eller svak slik som SDD sier. Alle har en grense for hva man takler -selv de sterke har en grense. Det er mangel på innsikt når man uttaler slikt på generell basis. Det er ikke så enkelt at man bare plasserer folk i bås."

Men du kan ikke ha lest det jeg har skrevet så veldig godt, for jeg tok forbehold om enkelte situasjoner som jeg sier at jeg forstår.

De jeg kaller svake er de som tar livet sitt pga dagligdagse bagateller, bagateller som vi alle opplever i løpet av livet.

Det er jo mye av det som nettopp er forskjellen mellom folk med og uten psykiske problemer. Folk med psykiske problemer har en tendens til å tenke veldig negativt, det er en del av sykdommen. Det du kaller småting blir forstørret og skaper større problemer. Du kan kalle det svakhet om du vil, men det er en del av en sykdom på samme måte som vrangforestillinger er en del av å være schizofren.

[kie]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

*applaus*

[SierDuDet]

Det er jo mye av det som nettopp er forskjellen mellom folk med og uten psykiske problemer. Folk med psykiske problemer har en tendens til å tenke veldig negativt, det er en del av sykdommen. Det du kaller småting blir forstørret og skaper større problemer. Du kan kalle det svakhet om du vil, men det er en del av en sykdom på samme måte som vrangforestillinger er en del av å være schizofren.

Men poenget er at mange blir psykisk syke pga småting, mens andre lett takler de samme problemene.

[Gjest turbolator]

Men poenget er at mange blir psykisk syke pga småting, mens andre lett takler de samme problemene.

å gid så klokt sagt..not.. skal man liksom gå rundt å si "noen blir kreftsyk av småting, mens andre fint takler de samme tingene"

!!!

om det virker som om noen blir psyko av småting, er de sansynligvis allerede syke, men det vises først når det for de subjektivt sett skjer en stressituasjon.

[Singularity]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

Godt formulert :-)

[avil]

Jeg mener det er egoistisk og trangsynt.

[SierDuDet]

å gid så klokt sagt..not.. skal man liksom gå rundt å si "noen blir kreftsyk av småting, mens andre fint takler de samme tingene"

!!!

om det virker som om noen blir psyko av småting, er de sansynligvis allerede syke, men det vises først når det for de subjektivt sett skjer en stressituasjon.

Du kan selvsagt ikke sammenligne kreft med psyken. Psyken kan man gjøre noe med, det kan man ikke med kreft.

Et latterlig argument.

Det er ikke sikkert de som rammes av psykiske problemer pga småting er psyke fra før, kanskje de bare er svake og ikke takler motgang.

Men er det å ikke takle motgang det samme som å være syk?

Det er isåfall det du sier.

[Gjest Rusle]

Du kan selvsagt ikke sammenligne kreft med psyken. Psyken kan man gjøre noe med, det kan man ikke med kreft.

Et latterlig argument.

Det er ikke sikkert de som rammes av psykiske problemer pga småting er psyke fra før, kanskje de bare er svake og ikke takler motgang.

Men er det å ikke takle motgang det samme som å være syk?

Det er isåfall det du sier.

"Men er det å ikke takle motgang det samme som å være syk?"

Det å kunne takle motgang uten å bukke under, kaller jeg å være psykisk sterk. Å ikke være psykisk sterk er ikke det samme som å være syk. Men det visste du vel ;-)

[SierDuDet]

"Men er det å ikke takle motgang det samme som å være syk?"

Det å kunne takle motgang uten å bukke under, kaller jeg å være psykisk sterk. Å ikke være psykisk sterk er ikke det samme som å være syk. Men det visste du vel ;-)

Ja, men nå var det aldri jeg som sa at det å ikke takle motgang var det samme som å være psykisk syk

Det er ikke alle psykotilfeller jeg synes så jævla synd på. Deres største problemer her i livet er at de ikke har penger til det og det nye klesplagget, og får omtrent psykiske problemer av dette.

Disse menneskene er svake. Det er det vel ingen som kan si noe på? Hvorfor de er sånn er en annen ting, men det går helt sikkert på oppdragelsen de har fått.

[Tornerose]

Men poenget er at mange blir psykisk syke pga småting, mens andre lett takler de samme problemene.

De blir ikke syk av småting, men de tar seg nær av småting _fordi_ de er syke. Nå er du veldig egosentrisk.

[SierDuDet]

De blir ikke syk av småting, men de tar seg nær av småting _fordi_ de er syke. Nå er du veldig egosentrisk.

Eller de tar seg nær av småting fordi de er bortskjemte og ikke vet bedre. Ikke fordi de er syke i utgangspunktet.

Vi lærer å takle motgang i oppveksten, og lærer man ikke det så blir det for dumt å unnskylde reaksjonene at man er psykisk syk.

[Zirine]

Ja, men nå var det aldri jeg som sa at det å ikke takle motgang var det samme som å være psykisk syk

Det er ikke alle psykotilfeller jeg synes så jævla synd på. Deres største problemer her i livet er at de ikke har penger til det og det nye klesplagget, og får omtrent psykiske problemer av dette.

Disse menneskene er svake. Det er det vel ingen som kan si noe på? Hvorfor de er sånn er en annen ting, men det går helt sikkert på oppdragelsen de har fått.

Det er ikke farlig når verden er så enkel som du ser den SDD.

[Spirea]

Jeg oppfatter det som egoistisk å ta sitt eget liv dersom man er ved full bevissthet og ikke lider av en psykisk lidelse som fratar en kontakt med virkeligheten.

Jeg forstår menneskers ønske om å avslutte livet. Jeg erkjenner at det i mange sammenhenger kan se ut som den eneste rette løsningen. Likevel- det er flere å ta hensyn til enn en selv. Om man aldri så mye oppfatter at man ikke er verdt å elske, savne eller på noen måte sette pris på i levende live, bør man overlate til omgivelsene å vurdere dette og ikke ta saken i egne hender.

Det er mange situasjoner hvor det kjennes helt ut forståelig at mennesker tar sitt eget liv. Det er mange situasjoner hvor det er rimelig å tenke at vedkommende ikke så noen annen utvei.

Likevel, jeg vet og alle rundt meg vet at det er omgivelsene - først og fremst de nære omgivelsene som lider når noen avslutter livet for egen hånd.

Jeg forstår at mange oppfatter selvmord som egoisme. Men så.....

[Gjest turbolator]

Du kan selvsagt ikke sammenligne kreft med psyken. Psyken kan man gjøre noe med, det kan man ikke med kreft.

Et latterlig argument.

Det er ikke sikkert de som rammes av psykiske problemer pga småting er psyke fra før, kanskje de bare er svake og ikke takler motgang.

Men er det å ikke takle motgang det samme som å være syk?

Det er isåfall det du sier.

Argh. Moren min var psykisk syk, manis depressiv faktisk. Det grunnet kjemisk feil i HJERNEN. Det kan man ikke mere for, enn om man har kreft!

[Gjest middag]

ikke mere egoistisk enn å spise middag. mere egoistisk av de rundt å forvente at noen skal leve videre i uutholdelige svære psykiske smerter, bare fordi de kanskje vil savne en når en er borte. da får de heller finne seg nye venner.

[Spirea]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

Takk, for at du formulerer det vi andre ikke klarer, for at du ser et vi andre ser men ikke finner ord for. Det var godt opplevd, tenkt og skrevet. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blandet meg bort i denne tråden.

*tenke lenge*

[SierDuDet]

Det er ikke farlig når verden er så enkel som du ser den SDD.

Jeg sier ikke at jeg ser på verden som enkel, men jeg har i det minste fått en såpass grei oppdragelse at jeg vet hva som er bagateller og hva som ikke er det.

Sånn jeg ser det så virker det i dag som om folk får psykiske problemer pga de minste ting. Det er nærmest en moteting å fly ned dørene til psykologer, og det er for enkelte ikke mye motgang man skal ha før man møter veggen.