Egoistisk å ta sitt eget liv?

[Zirine]

Jeg sa ikke at det ikke kunne diskuteres, jeg sa at jeg reagerte på latterliggjøring av psykiske problemer. Jeg reagerer på å si at de kan man gjøre noe med i motsetning til andre sykdommer. "Ta deg sammen", en velkjent frase for de med angst f.eks.

I denne tråden finner du mer støtte til de med psykiske problemer og de som ta selvmord enn innlegg hvor du mener folk latterliggjør. Se bl.a neunis innlegg - du skal heller være glad for at tråden står.

[SierDuDet]

kan man gjøre noe med psyken? javel, kan du fortelle meg hva jeg kan gjøre mot de uutholdelige psykiske smertene som plager meg og gjør at livet nesten ikke er til å holde ut, grunnet en skade i det limbiske system i hjernen som vi med borderline personlighetsforstyrrelse har? siden faktisk ikke en gang legene vet hva de skal gjøre med det, men du vet visstnok?'

på forhånd takk!

Les innleggene mine igjen.

Jeg har aldri sagt at alt kan gjøres noe med, og jeg har (for n'te gang) ikke snakket om de med alvorlige problemer.

Jeg er faktisk fullstendig klar over at enkelte har store psykiske problemer, som man selvsagt ikke selv er skyld i.

Det er ikke dere jeg snakket om.

[Gjest skl]

I denne tråden finner du mer støtte til de med psykiske problemer og de som ta selvmord enn innlegg hvor du mener folk latterliggjør. Se bl.a neunis innlegg - du skal heller være glad for at tråden står.

Jeg reagerte ikke på tråden, men på SDDs kommentarer om at psyken kan man gjøre noe med i motsetning til kreft. Det opplever jeg som hån i min situasjon. Derfor mener jeg at slike innlegg skal slettes ikke hele tråden.

[Gjest bribri]

Drittunge, kanskje, men ikke naiv og bortskjemt.

Innleggene dine er utrolig naive og du har ingen kunnskaper om psykiske sykdommer.

[avil]

de får finne seg et fosterhjem.

Dust.

[SierDuDet]

Innleggene dine er utrolig naive og du har ingen kunnskaper om psykiske sykdommer.

Du argumenterer godt!

[Gjest bribri]

Innleggene dine er utrolig naive og du har ingen kunnskaper om psykiske sykdommer.

Fint at noen ser det. Du argumenterer ikke i det hele tatt.

[Vanedis]

Ja, men nå var det aldri jeg som sa at det å ikke takle motgang var det samme som å være psykisk syk

Det er ikke alle psykotilfeller jeg synes så jævla synd på. Deres største problemer her i livet er at de ikke har penger til det og det nye klesplagget, og får omtrent psykiske problemer av dette.

Disse menneskene er svake. Det er det vel ingen som kan si noe på? Hvorfor de er sånn er en annen ting, men det går helt sikkert på oppdragelsen de har fått.

Du skriver: "Disse menneskene er svake. Det er det vel ingen som kan si noe på? Hvorfor de er sånn er en annen ting, men det går helt sikkert på oppdragelsen de har fått. "

Det er mange grunner til at noen er sårbare og ikke takler motgang. De kan ha belastende forhold rundt seg og utsettes for krenkende og vonde hendelser. De kan også ha opplevd belastninger i barndommen, som gjør det vanskelig å takle motgang senere. Hvorfor noen er mer sårbare enn andre, er altså komplisert og det blir feil å komme med lettkjøpte forklaringer...

[Zirine]

Jeg sa ikke at det ikke kunne diskuteres, jeg sa at jeg reagerte på latterliggjøring av psykiske problemer. Jeg reagerer på å si at de kan man gjøre noe med i motsetning til andre sykdommer. "Ta deg sammen", en velkjent frase for de med angst f.eks.

Selv om jeg er uenig med han på mange punkter, så har han rett til å uttrykke sine meninger. Han rakker ikke ned på noen selv om du føler deg såret.

Min personlige mening er at ytringsfriheten og åpenheten må komme først i en sak som dette, så lenge man ikke går direkte løs på enkeltpersoner. Hvis du føler at det er vanskelig å forholde seg til, så synes jeg heller du skal la være å lese diskusjonen nedover her. Det er viktigere at ting diskuteres, folk få si sin mening og bli motsagt enn at ting aldri blir sagt og man således aldri forandrer mening eller får ny input.

[Vanedis]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

Flott innlegg, neuni.

[Gjest skl]

Selv om jeg er uenig med han på mange punkter, så har han rett til å uttrykke sine meninger. Han rakker ikke ned på noen selv om du føler deg såret.

Min personlige mening er at ytringsfriheten og åpenheten må komme først i en sak som dette, så lenge man ikke går direkte løs på enkeltpersoner. Hvis du føler at det er vanskelig å forholde seg til, så synes jeg heller du skal la være å lese diskusjonen nedover her. Det er viktigere at ting diskuteres, folk få si sin mening og bli motsagt enn at ting aldri blir sagt og man således aldri forandrer mening eller får ny input.

Jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal følge med på en interessant diskusjon. Jeg må også ha ytringsfrihet til å si at jeg føler det som et hån å si at psyken kan man gjøre noe med i motsetning til fysiske sykdommer. Jeg vet ikke hvorfor SDD eller andre skal få lov til å ha ytringsfrihet for alle sine fordommer.

[SierDuDet]

Du skriver: "Disse menneskene er svake. Det er det vel ingen som kan si noe på? Hvorfor de er sånn er en annen ting, men det går helt sikkert på oppdragelsen de har fått. "

Det er mange grunner til at noen er sårbare og ikke takler motgang. De kan ha belastende forhold rundt seg og utsettes for krenkende og vonde hendelser. De kan også ha opplevd belastninger i barndommen, som gjør det vanskelig å takle motgang senere. Hvorfor noen er mer sårbare enn andre, er altså komplisert og det blir feil å komme med lettkjøpte forklaringer...

"Det er mange grunner til at noen er sårbare og ikke takler motgang. De kan ha belastende forhold rundt seg og utsettes for krenkende og vonde hendelser. De kan også ha opplevd belastninger i barndommen, som gjør det vanskelig å takle motgang senere. Hvorfor noen er mer sårbare enn andre, er altså komplisert og det blir feil å komme med lettkjøpte forklaringer..."

Nå har ikke jeg prøvd å komme med noen forklaringer på hvorfor det er sånn, og jeg er enig i alt det du skrev over her.

[Anki]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

Kjempeflott og gjennomtenkt svar, neuni.

[Gjest bebba]

Ja, men nå var det aldri jeg som sa at det å ikke takle motgang var det samme som å være psykisk syk

Det er ikke alle psykotilfeller jeg synes så jævla synd på. Deres største problemer her i livet er at de ikke har penger til det og det nye klesplagget, og får omtrent psykiske problemer av dette.

Disse menneskene er svake. Det er det vel ingen som kan si noe på? Hvorfor de er sånn er en annen ting, men det går helt sikkert på oppdragelsen de har fått.

Hva slags oppdragelse har du egentlig fått?

[Vanedis]

"Det er mange grunner til at noen er sårbare og ikke takler motgang. De kan ha belastende forhold rundt seg og utsettes for krenkende og vonde hendelser. De kan også ha opplevd belastninger i barndommen, som gjør det vanskelig å takle motgang senere. Hvorfor noen er mer sårbare enn andre, er altså komplisert og det blir feil å komme med lettkjøpte forklaringer..."

Nå har ikke jeg prøvd å komme med noen forklaringer på hvorfor det er sånn, og jeg er enig i alt det du skrev over her.

Flott )

[Zirine]

Jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal følge med på en interessant diskusjon. Jeg må også ha ytringsfrihet til å si at jeg føler det som et hån å si at psyken kan man gjøre noe med i motsetning til fysiske sykdommer. Jeg vet ikke hvorfor SDD eller andre skal få lov til å ha ytringsfrihet for alle sine fordommer.

Du har selvfølgelig rett til å si hva du vil, men saken her er at du vil be om at innlegg slettes fordi de sårer deg. Webmaster får selvfølgelig avgjøre det, men jeg mener SDDs innlegg er bra for tråden. Han sier hva han mener, men viser i løpet av tråden at han umulig har kunnskaper om den menneskelige psyke. Han blir argumentert i senk av flere her - og det burde gjøre deg fornøyd nok.

Så drit i det

[Gjest skralle]

Jeg mener at det er egoistisk å ta sitt eget liv, samma hva. Tenk på alle de som sitter igjen og som kanskje får sine liv ødelagt nettopp på grunn av dette? Skal også de gå hen å ta sine liv? Hvor går grenser for hva man kan akseptere og ikke akseptere som grunn til å ta sitt eget liv?

Dette er MIN mening.

[Gjest skl]

Du har selvfølgelig rett til å si hva du vil, men saken her er at du vil be om at innlegg slettes fordi de sårer deg. Webmaster får selvfølgelig avgjøre det, men jeg mener SDDs innlegg er bra for tråden. Han sier hva han mener, men viser i løpet av tråden at han umulig har kunnskaper om den menneskelige psyke. Han blir argumentert i senk av flere her - og det burde gjøre deg fornøyd nok.

Så drit i det

Det overrasker meg hvis ikke flere føler seg støtt.

[Gjest skralle]

de får finne seg et fosterhjem.

jah....så gjennomtenkt var ditt svar....

[Gjest middag]

Jeg mener at det er egoistisk å ta sitt eget liv, samma hva. Tenk på alle de som sitter igjen og som kanskje får sine liv ødelagt nettopp på grunn av dette? Skal også de gå hen å ta sine liv? Hvor går grenser for hva man kan akseptere og ikke akseptere som grunn til å ta sitt eget liv?

Dette er MIN mening.

så om det ikke er noen som sitter igjen, er det greit? ok alle som ike har nær familie kan ta livet av seg, ikke andre.