Egoistisk å ta sitt eget liv?

[Lurveliten]

Takk for mange flotte svar under her, og spesielt til Neuni for et flott og tankevekkende innlegg!

[neuni]

Takk for innlegget ditt. Jeg gråt da jeg leste det, jeg kjenner denne situsasjonen du beskriver veldig godt. Jeg har vært i dine spor og heller ikke prøvd, men tankene har vært der. Du har en fantastisk evne til å formulere tankene og kanskje du kan finne en mening i at det du skrev hjelper meg igjennom natten og neste dag, kanskje flere dager og netter.

eg finner så absolutt meining i det - i veldig høg grad! takk for tilbakemeldinga di, og lykke til videre på veien din!

[ista]

Akkuratt som jeg skulle sagt det selv. Har hatt denne diskusjonen med venner mange ganger. Tenkt igjennom det 1000 vis a ganger og kommer kun frem til dine argumenter.

De fleste som tar livet av seg tenker først og fremst på at de er til byrde for andre. Det er jo ikke egoistisk. Selvfølgelig er det unntak... Vi får aldri vite.

Men tenk deg å ha det så jævelig at du ikke ser NOEN annen utvei enn å ta livet ditt. At alle du er glad i ville ha det bedre uten deg - enn med deg.

Hm tenke videre...

[ista]

eg trur ikkje eg vil sei noko om korvidt sjølvmord er egoistisk eller ikkje. men eg har likevel lyst til å sei -noko-, ettersom eg sjølv har vært suicidal mange ganger i løpet av dei siste 10-11 åra, særlig dei siste 2-3 åra der eg har hatt ein....kva skal vi sei...."jevn" depresjon.

eg trur alle suicidale - enten dei lykkes, prøver, eller ikkje prøver (sjølv har eg aldri prøvd) - har sterke vrangforestillinger. man TRUR fullt og fast ein del ting rundt seg og sin situasjon som ikkje er riktige. f.eks at ingen virkelig bryr seg om deg, at alle ville få det bedre uten deg, at sider ved deg eller din situasjon _ALDRI_ vil komme til å endre seg, at man ikkje er verdt noko, etc.

dette gjer at man får tanker om å ta livet av seg, og kanskje prøver, og kanskje også lykkes.

i mange tilfeller vil eit dødsønske egentlig bunne i eit ønske om forandring, men uten å klare å sjå mulighetene for forandring.

ofte vil tankegangen være basert på måter å tenke på som ein har vent seg til over lang lang lang tid, f.eks med hensyn til kva man legger til grunn for sin eksistens, for mål og meining med sin eigen tilværelse. dersom det man ser på som sitt eksistensgrunnlag forsvinner, er det ikkje gjort i ein håndvending å finne eit nytt ståsted. og det handler ikkje berre om penger eller kjærlighet, men om indre identitet. kva slags livssituasjon man kan forestille seg sjølv i, sammenholdt med følelse av meining og mål. populært kalt håp.

dersom du som leser dette tenker at sjølvmord er feigt, svakt, negativt egoistisk etc, så forsøk å forestille deg at det du ser på som meiningsbærende i ditt liv forsvinner. kanskje klarer du ikkje eingang å forestille deg det. den mentale situasjonen det er snakk om er ekstrem, du er sjuk. og du er ikkje blitt sjuk fordi du er psykisk svak, men fordi ein kombinasjon av tankemønstre (heilt tilbake fra barndommen, gjerne), hendelser utenfor din kontroll, kjemiske tingogtang i hjernen din, mangel på f.eks vitaminer eller mineraler, valg du tok uten å ane rekkevidden av dei, - kombinasjonen av dette gjorde deg sjuk.

ordet "kontroll" fikk meg også til å tenke på at følelsen av manglende kontroll over livet er ein faktor. og da snakker eg ikkje om kontroll som kontrollfreaker ønsker seg, men heilt aldeles vanlig normal kontroll over kvardagen slik dei fleste har. dersom du har null kontroll og styring over ditt eiget liv (det ER ikkje slik, men OPPLEVES slik - heilt reellt), ønsker du da å leve det? om alt som skjer er heilt utanfor din styring?

å finne fotfestet, livsgrunnlaget (ideologisk og mentalt såvel som livnæringsmessig) etter noko slikt er ikkje lett og gjort i ein håndvending. og i denne tida er du i risikosona for suicidalitet, og det er vanskelig for deg å kontrollere det. fordi humøret svinger jo, som det også gjer for friske folk, men ein svingning er så mykje meir alvorlig - akkurat som ein blødning for ein bløder. er du bløder, er det vanskelig å stanse ein blødning. er du psyk, er det vanskelig å stanse ein nedtur. veit du, du som er pfrisk, koffor du blir i dårlig humør kvar gang du blir det? eg for min del må lære meg å kjenne det igjen og takle det, fordi eg ellers kan falle så alt for langt ned. eg må lære meg å forutsjå "blødninger" og lære meg å stanse dei. eg må konstant verne om "huden" min som er mitt vern mot "blødningene". eg må sjå meg godt om for ikkje å få små sår og kutt som for DEG berre ville være å sette eit lite plaster på og glømme.

er eg svak? fordi eg må lære meg alt dette? ville eg være svak om eg ikkje klarte å lære meg det og gav opp? negativt egoistisk? feig? eg veit ikkje. eg anser ikkje meg sjølv for å være sterkere og modigere enn nokon som har tatt livet av seg. og eg lever ikkje fordi eg vil unngå å såre andre ved min bortgang. eg lever fordi eg sjølv vil det, fordi eg har noko eg skal her i verden. eg veit ikkje kva det er enno, men eg håper eg rekker å gjere det før eg dør.

Du er sterk som klarer å sette disse tankene så fint opp for oss!

Jeg vet ihvertfall at du er verdt mye!

Håper 2003 blir et godt år for deg!

hilsen

[ista]

"Er det en vanlig oppfatning at det er en egoistisk affære å ta sitt liv?"

Det er klart det er egoistisk. Det er også egoistisk å kjøpe en sjokolade fordi man vil tilfredstille sitt sjokoladebehov der og da. Det er noe man gjør for seg selv.

Så at det er egoistisk er det vel overhodet ingen tvil om. Det meste vi mennesker gjør for oss selv er egoistisk motivert.

Merkelig spørsmål.

Men nok flisspikkerei: Jeg tror noen mennesker er sterkere enn andre. Enkelte takler ikke motgang og havner i psykiatrien pga bagateller som de fleste andre av oss fint klarer å heve seg over, og enkelte ender opp med å ta livet av seg fordi man ikke makter mer. For noen er utgangspunktet for problemene reele, mens andre tar livet av seg fordi de opplever å bli dumpet, eller andre "bagateller", noe de fleste av oss opplever en gang eller ti i løpet av livet.

Survivel of the fittest, er det vel noe som heter.

De sterkeste overlever, mens de svake tyr til enkle løsninger, som f.eks. selvmord.

Ja, noen har reele problemer, mens andre tar livet sitt pga opplevelser som vi andre heller avskriver som livserfaring.

Sistnevnte er svake, mens jeg til nød kanskje kan forstå noen av de andre med reele problemer.

"Enkle løsninger" du liksom!

Ugjennomtenkt innlegg vil jeg kalle dette. Håper du slipper å slite med selvmordstanker.

Les igjennom neuni sitt svar og tenk litt grundigere.

Det er forresten egoistisk å velge livet fremfor å ta selvmord også, som du sier alt er egoistisk motivert. Men det det er snakk om er egoisme i forhold til de som sitter igjen - etterlatt.

...