Dritt lei - trenger råd! (langt og ganske sytete)

[Gjest petunia]

Hva gjør jeg når det er håpløst å få mann og unger (10 og 12) til å rydde opp etter seg?

Jeg er så dritt lei av at alt flyter, kopper og glass over alt i huset - leker, personlige eiendeler, brev, klær, skolesaker osv osv.

Når de skifter klær, slipper de skittentøyet der de står, de setter ALDRI i oppvaskmaskinen uten at jeg maser både to og fire ganger, de legger all slags dritt og lort overalt! Og jeg argumenterer, minner på, avtaler - og kjefter og kjefter. Ingenting nytter!

Jeg har prøvd å la det flyte - rotet vokser til jeg til slutt tar det selv. Jeg har prøvd å sortere alt i hauger for hver og en å ta vare på - det dras sakte, men sikkert utover igjen. Jeg har prøvd å hive alt i en sekk som ble tømt på stuegolvet en gang i uka (Ta det som er deres!!) - det meste ligger igjen.

Nå er det kveld, jeg har rydda og er dødssliten...og etter noen timers innsats ser det sånn passe smårotete ut. Jeg føler meg som en hushjelp - en mislykket sådan. Svett og tufs, ble ikke tid til dusj i dag heller.

Hva kan jeg gjøre for å få dem til å forstå??

Hjelp, please!

[Gjest dimi]

Dra på ferie! Bli borte i 3-4 dager - og gi beskjed at når du kommer hjem, så snur du i døra og drar bort enda en tur, om det ikke er "shinet"!

[Gjest fjola]

Jeg dro vekk et helt år, hadde det helt topp. Kom tilbake og oppdaget at de levde tilfreds i rotet. Jeg kunne ikke leve med det, nærmest på dagen jeg kom hjem var alt min oppgave igjen. Et år senere ble jeg skilt, jeg bodde først i felles hus med barna i noen måneder og siken han noen måneder. Da jeg var innom og så rotet gråt jeg. Matrester fløt på bord og gulv på kjøkkenet, skitne kjeler, tallerkener og diverse var overalt. Noen steder hang rent tøy, andre stedre skittent. Elste jenta da på 17 gråt og prøvde å ta ansvar for lillesøster på 13. Hun sa gang på gang, ingen andre enn deg greier å styre henne mamma. Leksebøker ble borte og det toppet seg da 13-åringen dro sammen med veninner for å møte gutter og drakk seg fulle. Da slo jeg i bordet og krevde å få flytte tilbake. Jeg fikk kjøpt meg en leilighet og etter mye om og men huset solgt, han ville egentlig gjerne bli der, beholde jentene og fortsette denne levemåten.

De kom etter meg med engang og har bodd mest hos meg, tilstanden er den samme som du beskriver. 14-åringen skal bo hos han delvis, og det har fungert i to måneder nå etter lang kamp med å finne frem til en løsning.19-åringen er borte et år. Endelig for jeg dager hvor jeg er alene for meg selv og kan rydde OG HA DET RYDDIG I NOEN DAGER.

Jeg har ikke råd bare en mager trøst for de fleste av oss at vi er mange, utrolig mange. Jeg har grått tårer i bøtter og spann hos veninner fordi jeg har følt meg som bruksting, like mye verdt som en matte som alle tørker føttene på. Mor skal alltid kome i siste rekke. Snart har jeg voksne barn, snart er det min tur. Aldri skal jeg bli en husholderske for en ny mann.

[Gjest ikke undertegnet]

Dra på ferie! Bli borte i 3-4 dager - og gi beskjed at når du kommer hjem, så snur du i døra og drar bort enda en tur, om det ikke er "shinet"!

Tror ikke det nytter å dra bort! Har prøvd det selv. Men når det er kun ett menneske som ikke trives med å ha det rotete, så får en ikke med seg de andre. De trives på en eller annen måte i rotet. Kanskje de ikke ser det eller oppfatter det som rot. Derfor gidder de heller ikke rydde.

Hvis mannen din mente det var helt nødvendig å ha rengjort og shina bil hver uke, og ble helt hysterisk hvis det ikke var slik HVER uke, ville du synes det var din jobb da? At du måtte dele på den jobben i det hele tatt. Du kunne jo godt kjøre rundt i en møkkete bil... Tenk litt på den.

Men klart det er en grense for alt. Blir du psykisk plaget av det, så er det en ting å gjøre. Flytt for deg selv på permanent basis.

Det eneste som har hjulpet litt for meg, er at jeg sier at det som ikke blir ryddet fra stuen (eller gangen eller hvor det er) innen i morgen, det kaster jeg. Og det har jeg gjort. Passer på når det ligger noe der som jeg garantert vet de vil savne. Og så spiller jeg dum. Jeg advarte dem jo! Det har hjulpet litt, men det er ikke verdt all kjeftinga som følger med.

Og så har jeg sagt, når de ber meg om noe, at dessverre, jeg hjelper ikke dere med noe mer før dere rydder når jeg ber om det. Dy rydder ikke bestandig allikevel, men da kan jo jeg med god samvittighet la være å gjøre den tjenesten.

Hilsen fra en som har det på samme måten.