Hva gjør jeg

[Gjest skuld]

Jeg har hatt problemer med meg selv de siste årene, er blitt skilt og det er mye i mitt privatliv som har vært vanskelig. Jeg har jobbet som lærer i mange år og fått mye skryt før, i det siste har jeg vært så mye sykemeldt og fungert dårligere. I høst ble jeg satt til undervisning jeg hadde sagt nei til to ganger før og fått slippe. Denne gangen hadde jeg ikke noe valg hvis jeg ville beholde stillingen, selvom jeg innerst inne viste at dette ville jeg ikke tåle og bli syk.

Jeg måtte ta det som kom, siden jeg kjøpte meg en leilighet i fjor og har tre barn i tenårene.

Jeg ble mye syk med en gang, prøvde å snakke med rektor to uker etter skolestart og ble mottatt med spydigheter og ondskapsfulle kommentarer. Har ikke vært på jobb nå siden i oktober og i november ble jeg innkalt til møte for å snakke om klager fra kollegaer. Greide ikke å gå dit og var så langt nede at jeg så egentlig ikke noen vei ut.

Fikk stablet meg på beina i desember og begynte på et kurs på universitetet og ba om et møte med rektor for å diskutere muligheter for videre yrkesaktivitet, overflytting eller attføring. Fikk med meg verneombudet. Møtet begynte med å snakke om alt det negative som fantes om meg, ikke et ord om hvordan jeg hadde det eller om jeg trodde at jeg ville bli friskmeldt. Jeg kjente meg igjen i å ha vært passiv og uten initiativ, men diverse andre ting var helt vanvittige. Jeg har et hissig temperament og der og da klarte jeg ikke å styre det, ble rasende, gråt og hevet stemmen. Møtet ble avlyst og fremdeles vet jeg lite om klagene.

Fikk referat fra møtet noen uker senere og reagerte med sjokk og vantro når det står at jeg har oppført meg truende mot rektor med kroppsspråk og stemme. I min villeste fantasi har jeg aldri kunnet forestille meg noe slikt. Fikk hjelp til å svare og fortelle min versjon dersom jeg føler å ha blitt kraftig misforstått. Verneombudet hadde skrevet under referatet,og jeg sendte henne mine kommentarer og ba henne ringe meg. Etter å ha ventet en stund ringte jeg i går og fikk tak i henne, fikk vite at hun hadde svart meg skriftlig og hun sto for sin underskrift. Jeg ble skarp og sa at jeg følte ikke at hun tok vare på meg og at det ikke var nøytralt å skrive under et møtereferat før jeg hadde sett det og sagt hva jeg mente om det. Jeg spurte om hun mente at jeg hadde truet rektor fysisk, "ja" var svaret "du hadde et hissig kroppspråk". Jeg spurte henne flere ganger om hun mente at jeg hadde truet med å slå rektor, hun vek unna hele tiden og til slutt sa hun ha det og slengte røret på.

Jeg sitter her dypt sjokkert og vet ikke mitt arme råd. Skal jeg tro at jeg hadde "blackout" der og da, selvom jeg vet at jeg husker alt. Sitter og venter hele tiden på noe nytt som ikke jeg har en anelse om. Tør ikke søke på andre jobber, tør ikke gå ut av huset. Er redd meg selv hele tiden, er redd for at jeg kan miste kontrollen igjen og føler at det er best å holde meg unna alle mennesker. Skulle vært på foreldremøte som mor i kveld, men satt hjemme og våget ikke å gå ditt. Legen og psykologen vet om det som skjedde, men nå tør jeg ikke fortelle om verneombudets reaksjoner som jeg trodde hele tiden at var på min side.

Tok mot til meg før helgen etter å ha sett en interessant stilling, ringte og fikk meget positiv reaksjon. Kommer aldri til å søke den, føler meg som en forræder. De skulle bare ha vist. Har hatt gode venner blant kollegaer, tør ikke kontakte dem nå.

[Mistera]

Er du ikke medlem av noen fagforening?

Du er vel det siden verneombudet er inne i bildet...

Ta kontakt med klubblederen for forbundet i kommunen der du bor, uten å gå gjennom verneombudet og klag på henne og rolig fortelle og forklare din side av saken...

Forhåpentligvis jobber ikke klubblederen på samme arbeidsplass... og er objektiv slik de skal være....

Du har alle retter på din side... be så om et møte med verneombudet og rektor med representanter fra fagforeningsklubben som ikke jobber på skolen!

Lykke til, for for meg hørtes hele opplegget fra arbeidsplassen sin side helt absurb ut...

Stå på!!!

[Gjest skuld]

Er du ikke medlem av noen fagforening?

Du er vel det siden verneombudet er inne i bildet...

Ta kontakt med klubblederen for forbundet i kommunen der du bor, uten å gå gjennom verneombudet og klag på henne og rolig fortelle og forklare din side av saken...

Forhåpentligvis jobber ikke klubblederen på samme arbeidsplass... og er objektiv slik de skal være....

Du har alle retter på din side... be så om et møte med verneombudet og rektor med representanter fra fagforeningsklubben som ikke jobber på skolen!

Lykke til, for for meg hørtes hele opplegget fra arbeidsplassen sin side helt absurb ut...

Stå på!!!

Takk for svaret, jo jeg er medlem av Utdanningsforbundet og fikk hjelp der til å svare på referatet og råd til å kontakte verneombudet. Har vært inne på tanken om å klage over dette, men føler meg bare så svak dersom rektor, ass. rektor og verneombud påstår noe jeg ikke mener. Da er det tre mot en og svekker min troverdighet.

Men takk i hvert fall for at du svarte meg, det gjorde meg godt.

[snooker]

Er det helt umulig å søke den stillingen? Kanskje en ny start i en ny jobb kan være tingen. Kan ikke skjønne annet enn at du er blitt dårlig behandlet der du er nå.

[mrxx]

Søk for all del på den stillingen du har ringt på. Det verste du gjør nå er jo å grave deg ned i de problemene du har. Du må komme deg ut blant folk igjen og derfor SKAL du søke på jobben.

Lykke til:-))

[Mistera]

Takk for svaret, jo jeg er medlem av Utdanningsforbundet og fikk hjelp der til å svare på referatet og råd til å kontakte verneombudet. Har vært inne på tanken om å klage over dette, men føler meg bare så svak dersom rektor, ass. rektor og verneombud påstår noe jeg ikke mener. Da er det tre mot en og svekker min troverdighet.

Men takk i hvert fall for at du svarte meg, det gjorde meg godt.

Skulle bare mangle. Det er vondt å streve....

Om du ikke orker, så er det sikkert noen andre som gjør det for deg...

Det er de faktisk pliktige til, et lite møte med en uavhengig person i forbundet... der du forteller hvor utpsykendes dette er og at du ikke orker å kjempe... Det tenner ånden til en fagforening!