hjelp mor vil ikke

[Gjest tia2000]

Hei.

Jeg har en mor på 67 år som i mange år har vært plaget av angst og depresjon, for dette har hun brukt medisiner som Vival og Rohypnol. Siste årene har forbruket av disse medikamenter tatt seg betraktelig opp. Siste årene har hennes liv blitt mer og mer ”dødt”, dvs. hun unngår å gå ut, vil helst sove mest mulig, vil ikke har besøk av familien osv. Hun er mye alene, men har en kjærest som er nabo med henne og de to tilbringer noen kvelder i uken sammen. For ca.6 mnd’er siden fikk mamma en psykisk knekk, hun ble innlagt på Ullevål sykehus og de gjorde en del undersøkelser. Fant ut at hun har begynnende Alzheimer’s sykdom. Hun ble utskrevet fra avd. der, da hun ble merkbart bedre til sinns. For et par mnd’er siden fikk hun et lite hjerteinfarkt og ble igjen innlagt på Ullevål. Etter ca.6 uker ble hun utskrevet på nytt. Nå for 2 dager siden falt hun om på gulvet og ble liggende der i halvannent døgn. Hun ble funnet av sin kjæreste, som tok turen da han ikke nådde hun på tlf. Kjæresten ville ringe etter Ambulanse og få hun innlagt da hun jo var i svært forkommen tilstand etter fallet. Blåmerker og hoven på store deler av høyre side på kroppen. Men mamma vil ikke høre snakk om lege/sykehusinnleggelse. Hun skjelver i hele kroppen bare man sier ordet ”lege”.Min søster og jeg har besøkt mamma og rådet henne til innleggelse, men hun vil ikke. Vil ikke ha hjemmesykepleie, vil ikke ha noen til å ”bry seg”, hun sier hun er sliten og kun vil hvile. Hun kommer seg ikke på toalettet, hun later vannet i sengen. Får ikke stelt seg, spiser ikke noe mat, klarer ikke ordne seg drikke engang. Hun er etter vår mening akutt pleietrengende. Men problemet er hele tiden at hun ikke vil ha hjelp av noen, eneste hun kan godta er at jeg steller på henne, lager mat, da spiser hun litt, men svært lite. Antar hun nærmer seg en vekt under 50 kilo etter at hun i lang tid nå nesten ikke har spist. Jeg lurer på om Alzheimer sykdommen kan ha kommet såpass langt nå at hun ikke skjønner sitt eget beste. Hun gråter mye, sa senest i dag at hun ville dø. Hun ser ingen lyspunkter i livet lengre. Hun inntar jo svært lite føde, så hun svinner hen sakte men sikkert. Hun er i det hele tatt så ”nede” at hun bør få profesjonell hjelp. Men hva gjør jeg som nærmeste pårørende når mamma ikke vil noe, hun er jo ikke umyndiggjort, derfor kan man ikke tvinge henne til noe. Jeg har nå prøvd alle mulig måter å ”lokke” henne til å forstå sitt eget beste, men til ingen nytte. Hvor kan jeg henvende meg for å få råd og evt. hjelp, slik at min mor får den pleie hun trenger?? Dette er en såpass håpløs situasjon for meg at jeg føler meg maktesløs. Andre i lignende situasjoner må vel ha noen tips å komme med?? Ringte ”Rådet for psykisk helse” og de mener det er svært vanskelig å umyndiggjøre mamma. Takknemlig for svar på dette innlegget !!!!

[Gjest tia2000]

Hei.

Jeg har en mor på 67 år som i mange år har vært plaget av angst og depresjon, for dette har hun brukt medisiner som Vival og Rohypnol. Siste årene har forbruket av disse medikamenter tatt seg betraktelig opp. Siste årene har hennes liv blitt mer og mer ”dødt”, dvs. hun unngår å gå ut, vil helst sove mest mulig, vil ikke har besøk av familien osv. Hun er mye alene, men har en kjærest som er nabo med henne og de to tilbringer noen kvelder i uken sammen. For ca.6 mnd’er siden fikk mamma en psykisk knekk, hun ble innlagt på Ullevål sykehus og de gjorde en del undersøkelser. Fant ut at hun har begynnende Alzheimer’s sykdom. Hun ble utskrevet fra avd. der, da hun ble merkbart bedre til sinns. For et par mnd’er siden fikk hun et lite hjerteinfarkt og ble igjen innlagt på Ullevål. Etter ca.6 uker ble hun utskrevet på nytt. Nå for 2 dager siden falt hun om på gulvet og ble liggende der i halvannent døgn. Hun ble funnet av sin kjæreste, som tok turen da han ikke nådde hun på tlf. Kjæresten ville ringe etter Ambulanse og få hun innlagt da hun jo var i svært forkommen tilstand etter fallet. Blåmerker og hoven på store deler av høyre side på kroppen. Men mamma vil ikke høre snakk om lege/sykehusinnleggelse. Hun skjelver i hele kroppen bare man sier ordet ”lege”.Min søster og jeg har besøkt mamma og rådet henne til innleggelse, men hun vil ikke. Vil ikke ha hjemmesykepleie, vil ikke ha noen til å ”bry seg”, hun sier hun er sliten og kun vil hvile. Hun kommer seg ikke på toalettet, hun later vannet i sengen. Får ikke stelt seg, spiser ikke noe mat, klarer ikke ordne seg drikke engang. Hun er etter vår mening akutt pleietrengende. Men problemet er hele tiden at hun ikke vil ha hjelp av noen, eneste hun kan godta er at jeg steller på henne, lager mat, da spiser hun litt, men svært lite. Antar hun nærmer seg en vekt under 50 kilo etter at hun i lang tid nå nesten ikke har spist. Jeg lurer på om Alzheimer sykdommen kan ha kommet såpass langt nå at hun ikke skjønner sitt eget beste. Hun gråter mye, sa senest i dag at hun ville dø. Hun ser ingen lyspunkter i livet lengre. Hun inntar jo svært lite føde, så hun svinner hen sakte men sikkert. Hun er i det hele tatt så ”nede” at hun bør få profesjonell hjelp. Men hva gjør jeg som nærmeste pårørende når mamma ikke vil noe, hun er jo ikke umyndiggjort, derfor kan man ikke tvinge henne til noe. Jeg har nå prøvd alle mulig måter å ”lokke” henne til å forstå sitt eget beste, men til ingen nytte. Hvor kan jeg henvende meg for å få råd og evt. hjelp, slik at min mor får den pleie hun trenger?? Dette er en såpass håpløs situasjon for meg at jeg føler meg maktesløs. Andre i lignende situasjoner må vel ha noen tips å komme med?? Ringte ”Rådet for psykisk helse” og de mener det er svært vanskelig å umyndiggjøre mamma. Takknemlig for svar på dette innlegget !!!!

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Svar til tia2000

Det er et svært vanskelig problem du tar opp.For det første virker de som om din mor har et altfor stort inntak av sovemidler. Dertil er hun diagnostisert med begynnende Alzheimer, men hvis legene ikke visste om hennes store sovemiddelforbruk da hun ble diagnostisert, kan det tenkes at hovedproblemet er sovemiddelbruken som demper henne i en slik grad at hun mistenkes for Alzheimers sykdom. Nå virker det som om alt har kommet ut av lage i og med at hun ikke spiser, gråter mye og ønsker å dø. Men så vil hun ikke ha legebehandling. Vi i helsevesenet ønsker ikke å bruke tvang, og det er svært få muligheter for å bruke tvang. Det beste er å forsøke å motivere, f.eks. ved å be hennes faste lege gjøre et sykebesøk og motivere henne for innleggelse i sykehus. I din mors tilfelle ville jeg mistenke en alvorlig depresjon. Da er en annen mulighet å be legen hennes kontakte psykiatrien for å få henne innlagt til observasjon i psykiatrisk sykehus under den diagnosen, for da kan man bruke tvang. Hvis hjemmet etterhvert begynner å se ut som en svinesti har også kommunlegen mulighet for tvangsinnleggelse for en kortere periode i sykehjem mens hjemmet blir ordnet. Umyndiggjøring er noe vi nesten aldri griper til - det er et veldig alvorlig inngrep i et menneskes rettigheter. En annen sak er at man på lengre sikt kan forsøke å få oppnevnt hjelpeverge slik at din mor kan få den hjelpen hun trenger når det gjelder økonomiske saker. Sosialkontoret kan gi råd om hjelpeverge.

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Svar til tia2000

Det er et svært vanskelig problem du tar opp.For det første virker de som om din mor har et altfor stort inntak av sovemidler. Dertil er hun diagnostisert med begynnende Alzheimer, men hvis legene ikke visste om hennes store sovemiddelforbruk da hun ble diagnostisert, kan det tenkes at hovedproblemet er sovemiddelbruken som demper henne i en slik grad at hun mistenkes for Alzheimers sykdom. Nå virker det som om alt har kommet ut av lage i og med at hun ikke spiser, gråter mye og ønsker å dø. Men så vil hun ikke ha legebehandling. Vi i helsevesenet ønsker ikke å bruke tvang, og det er svært få muligheter for å bruke tvang. Det beste er å forsøke å motivere, f.eks. ved å be hennes faste lege gjøre et sykebesøk og motivere henne for innleggelse i sykehus. I din mors tilfelle ville jeg mistenke en alvorlig depresjon. Da er en annen mulighet å be legen hennes kontakte psykiatrien for å få henne innlagt til observasjon i psykiatrisk sykehus under den diagnosen, for da kan man bruke tvang. Hvis hjemmet etterhvert begynner å se ut som en svinesti har også kommunlegen mulighet for tvangsinnleggelse for en kortere periode i sykehjem mens hjemmet blir ordnet. Umyndiggjøring er noe vi nesten aldri griper til - det er et veldig alvorlig inngrep i et menneskes rettigheter. En annen sak er at man på lengre sikt kan forsøke å få oppnevnt hjelpeverge slik at din mor kan få den hjelpen hun trenger når det gjelder økonomiske saker. Sosialkontoret kan gi råd om hjelpeverge.