fjerne puppene?

[sprocket1365380446]

Hei sprocket

Har lest innleggene i tråden, og det som slår meg er at du virker som en utrolig ressurssterk dame, og på din måte trygg på deg selv også! Sterk.

Som thinkerbell, vil jeg også si at du kansje kunne se litt mer på den bakenforliggende/dypere grunnen til at du vil fjerne/forminske brystene dine.

Hvis du får negative reaksjoner på dine tanker, er det dem som mangler empati/forståelse.

Vennlig hilsen

(snufs, hulk) gråter nesten fordi jeg ventet at alle svar som evt ville dumpe ned her ville være negative. Og noen har jeg jo også fått av den sorten. Men følelsene mine er der like fullt og dette er et stort problem for meg. Jeg vet grunnen for at jeg ønsker dem bort, og en av dem er hat.

Et hat som hindrer meg selv i å ta på dem fordi de er ekle og stygge fettklumper som alltid skal tvinge meg til skam. Alltid synes de, og jeg er lei av store posete klær for å skjule dem. En gang i mitt liv vil jeg også føle meg pen og vite at jeg kan gå i akkurat hva jeg vil uten at jeg ser de stygge greiene i speilet som rett og slett ikke hører til og aldri skulle vært der på min kropp.

Jeg føler meg så ufattelig ensom pga dem, for det er ingen som forstår disse følelsene, noen forstår men vil ikke hjelpe selv om de kan. Og da bare later de som etter min mening.

Jeg føler på noe av den samme ensomheten som homofile og lesbiske må føle inne i skapet sitt.

De kan ikke betro seg til noen fordi folk da kanskje betrakter dem som ekle og unormale, og i stedet sitter de med følelsene for seg selv og ensomheten blir ødeleggende. Jeg har betrodd meg til en venninne men hun skjønner ikke problemet selv om hun gjerne vil hjelpe. Så jeg ligger i sengen etter en slik samtale/diskusjon og fryser langt inne i hjertet mitt fordi jeg vet at jeg er "on my own" med tankene mine og hatet til brystene.

De betrakter det som en slags sykdom, på lik linje med at homofili ble betraktet som en sykdom som en bare kunne behandle så ville menneskene det gjaldt føle helt annerledes. Men jeg trenger ikke føle dette annerledes, for jeg syns ikke det å fjerne brystene høres så ille ut.

Det er derimot tanken på at jeg skal tvinges av andre mennesker til å leve med dem som skremmer meg. For det betyr at de til den dagen jeg dør nekter meg å ha det bra med meg selv og de nekter meg nærkontakt med min egen kropp.

Nærkontakt og aksept for meg selv er ikke aktuelt så lenge jeg har to "bakterieklumper" hengende ut fra brystkassen.

Min løsning på dette problemet blir da at jeg enten må skjære dem vekk (risikabelt fordi jeg da kan blø ihjel på stuegulvet), jeg kan sulte meg til under 50 kilo så de ikke synes selv under en tynn t-skjorte. Men de vil likevel henge i synet på meg når jeg må stå ansikt til ansikt med meg selv naken.

En tredje mulighet er den siste, og det er selvmord, for jeg vil heller dø enn å fortsette denne ensomheten. Ikke kunne fortelle dette til noen av de som står meg nær fordi de ikke vil snakke om det eller tror det kan behandles hos en psykolog og så blir tankene mine "normale" igjen. Akseptable...

Men jeg vil ikke dø. Jeg vil leve. Men ikke på andres premisser! Jeg vil leve med meg selv og for meg selv, jeg vil ha mulighet til å bestemme selv over kroppen min. Det neste jeg gjør nå er at jeg tar kontakt med legen min og ber henne henvise meg til en sexolog eller en kirurg som kan fortelle meg litt om risikoen med et inngrep og som kan vurdere meg for operasjon. Vil ingen klinikker i Norge hjelpe meg er det alltid en i utlandet som gjør det.

Dette er mitt eneste håp, for disse tankene kan ikke bare behandles med samtaler og antidepressiva.

Dette var et håpløst innlegg, men slik føler jeg det. I mangel av noen å snakke med som forstår følelsene og vet hva jeg snakker om, blir det et verbalt følelsesutbrudd her på DOL.