fjerne puppene?

[sprocket1365380446]

Jeg skrev dette innlegget på plastikkirurgi men fikk ikke den forståelsen jeg ønsket, kanskje fordi jeg ikke var på forum for psykiatri, og folk mener tydeligvis at dette er galskap. Men er det noen seriøse mennesker her som vet noe om det jeg snakker om nå?

Jeg har et ønske om å fjerne brystene, eller nest best, forminske dem til den minste

bh-størrelsen på markedet (hva er den???). Ikke fordi jeg har noe ønske om å ligne en gutt, men fordi jeg har så store problemer med å akseptere kroppen min med dem, og operasjon er eneste løsningen.

Jeg har siden jeg var rundt 14 sett på bryster som noe ekkelt og fælt som bare henger der, og jeg kan ikke skjønne at dette er så mye verre enn å være misfornøyd med at de for eksempel er for små og så gjøre noe med det.

Problemet mitt er bare at mennesker under psykiatrien i mange tilfeller blir sett på som umyndige, for vi kan ikke bestemme selv hva vi vil og ikke vil med kroppen vår.

Hvis et menneske som har vært deppa og veldig nedfor, i frisk tilstand ønsker å gjøre noe med kroppen sin som for eksempel å forstørre bryster osv så blir ikke dette akseptert for det er bare enda et påfunn av galskap.

Og når jeg i full ærlighet sier at jeg ikke kan leve med to dingser hengende ut fra brystkassen min får jeg bare høre at ingen skjønner meg og at ingen vil hjelpe meg for dette er jo bare galskap.

Det er inntrykket jeg har etter å ha snakket med fastlegen min og psykologen. Hva må jeg gjøre for å få noen til å hjelpe meg med et alvorlig problem? Dra til en annen lege kanskje, som ikke kjenner min bakgrunn og be han skrive en attest om at jeg er helt normal?

For det hjelper ikke at en er normal, har man hatt psykiske problemer så har man det for alltid i dette samfunnet.

Jeg har selvfølgelig muligheten til å gjøre noe med problemet selv men vet ikke hvor bra resultatet ville bli da jeg mangler kunnskaper om hvor viktige blodårer ligger osv. En annen mulighet er å sulte dem bort, men da blir jeg tvangsinnlagt for sondeforing og så vokser ugresset på brystet ut igjen i full blomst og kvinnelige former.

Er det noen som skjønner min fortvilelse og som kan fortelle meg hvordan jeg går frem for å bli hørt og tatt på alvor, HJULPET, ikke med å endre mening for det gjør jeg ikke etter så lang tid (jeg har ønsket dette siden jeg var fjorten år og er nå i tjueårene)?!

Ikke be meg dra til en psykolog å snakke om dette for det jeg ønsker er ikke en tanke og atferdsendring, men handling og operasjon som jeg vet jeg vil våkne opp fra!

Fortell meg hva jeg skal gjøre så skal jeg gjøre det, for sånn som dette kan jeg ikke ha det lenger.

Dette var et hjertesukk fra en normal person som bare har hatt et unormalt liv men som ikke er umyndiggjort av den grunn.

[frosken]

Du skriver at du er "normal". Hva er i dine øyne å være normal?

I løpet av dagen har du skrevet at du ikke snakker lenger og at du har skadet deg så du nesten måtte amputere benet - men allikevel mener du at omgivelsene skal se på det som et konstruktivt tiltak av du vil "fjerne puppene"?

[goliane]

Da jeg var på din alder, kunne jeg gitt hva som helst for å få bryst. Mine er mini- mini.

Har etter hvert lært meg å akseptere dem, og til og med like dem (iallfall litt).

Rart at vi kvinner aldri kan bli fornøyd med oss selv.

Hørte i dag at selv jenter ned i 7- 8- årsalder slanker seg og er misfornøyd med kroppen sin.

Tror nok ditt problem er mer sammensatt enn bare en generell misnøye.

Syns du skal vise innlegget ditt til psykologen din. Når dette med bryster er et stort problem for deg, må du ta det opp med henne/han.

Leser en del innlegg her på DOL, og har lagt merke til at ganske mange lar være å fortelle behandleren om problemer/tanker de har. Da blir det vanskelig for behandleren å hjelpe.

Har du barn?

Hvis du opererer bort brystene, blir det nok problematisk for deg å amme. Amming er faktisk veldig hyggelig. Men det har du kanskje alt tenkt på?

[sprocket1365380446]

Du skriver at du er "normal". Hva er i dine øyne å være normal?

I løpet av dagen har du skrevet at du ikke snakker lenger og at du har skadet deg så du nesten måtte amputere benet - men allikevel mener du at omgivelsene skal se på det som et konstruktivt tiltak av du vil "fjerne puppene"?

at jeg skadet meg så jeg nesten mistet beinet er over et halvt år siden og jeg har ikke lyst å skade meg igjen. At jeg ikke snakker er som følge av at jeg blei sydd nesten tredve sting uten bedøvelse, og jeg skrek men ble ikke hørt. Hvor redd ville du blitt og hvor mye sjokk ville du fått på en sånn opplevelse? Jeg har opplevd perioder hjemme uten mat og en far som var full og misbrukte. Ingenting av dette vet dere. Ville ikke dere hatt det vanskelig etter slike opplevelser? Har du sloss med søsknene dine om mat fordi det bare var nok til en?

Jeg har hatt normale reaksjoner på unormale situasjoner, ellers har psykologen løyet stort for meg. Jeg skjærer meg ikke lenger og gjør mitt for å få et bedre liv. At jeg ikke trives med kroppen min må jo jeg få lov til som alle andre mennesker som forandrer kroppen sin kirurgisk hver dag.

Er jeg unormal?

[sprocket1365380446]

Da jeg var på din alder, kunne jeg gitt hva som helst for å få bryst. Mine er mini- mini.

Har etter hvert lært meg å akseptere dem, og til og med like dem (iallfall litt).

Rart at vi kvinner aldri kan bli fornøyd med oss selv.

Hørte i dag at selv jenter ned i 7- 8- årsalder slanker seg og er misfornøyd med kroppen sin.

Tror nok ditt problem er mer sammensatt enn bare en generell misnøye.

Syns du skal vise innlegget ditt til psykologen din. Når dette med bryster er et stort problem for deg, må du ta det opp med henne/han.

Leser en del innlegg her på DOL, og har lagt merke til at ganske mange lar være å fortelle behandleren om problemer/tanker de har. Da blir det vanskelig for behandleren å hjelpe.

Har du barn?

Hvis du opererer bort brystene, blir det nok problematisk for deg å amme. Amming er faktisk veldig hyggelig. Men det har du kanskje alt tenkt på?

Du har rett i det at det er rart. Men i den verden vi lever i er det blitt slik for det forventes nesten av oss fra vi er ganske små at vi skal være perfekte med lange bein og alt det der. Selv om foreldrene våre aksepterer oss som de menneskene vi er så hører man alltid mest på folk utenfra, for foreldrene er liksom ansatt av Gud for å si det, tenker vi som barn.

Jeg skulle gjerne byttet mine pupper med noen som hadde mini mini jeg. =)

[thinkerbell]

at jeg skadet meg så jeg nesten mistet beinet er over et halvt år siden og jeg har ikke lyst å skade meg igjen. At jeg ikke snakker er som følge av at jeg blei sydd nesten tredve sting uten bedøvelse, og jeg skrek men ble ikke hørt. Hvor redd ville du blitt og hvor mye sjokk ville du fått på en sånn opplevelse? Jeg har opplevd perioder hjemme uten mat og en far som var full og misbrukte. Ingenting av dette vet dere. Ville ikke dere hatt det vanskelig etter slike opplevelser? Har du sloss med søsknene dine om mat fordi det bare var nok til en?

Jeg har hatt normale reaksjoner på unormale situasjoner, ellers har psykologen løyet stort for meg. Jeg skjærer meg ikke lenger og gjør mitt for å få et bedre liv. At jeg ikke trives med kroppen min må jo jeg få lov til som alle andre mennesker som forandrer kroppen sin kirurgisk hver dag.

Er jeg unormal?

Da jeg har, etter manges mening, et litt bredere syn på hva som er normalt og "unormalt" skal jeg forsøke å holde meg unna akkurat den biten.

Å forminske brystene sine er det mange kvinner som gjør. Grunnene til dette kan være mange, men som oftest er det rygg/nakkeprob. som er hovedårsaken.

Jeg ser din frustrasjon over å ikke bli hørt, og har ingen problemer med å forstå fortvilelsen det skaper hos deg.

Jeg kan ikke gi deg råd hvorvidt du skal redusere/fjerne brystene eller ikke... istede vil jeg forsøke å tenke over hvorfor du har det synet på kroppen din som du har. Kan synet på kroppen din ha noe med det din far gjorde mot deg..?

Du har drevet med selvskading i mange år, av erfaring vet jeg at driver man med dette har man det "ikke helt bra med seg selv", for å si det mildt. Du skriver at du har holdt opp i et halvt år, men har årsaken til selvsk. og de traumene du har opplevd blitt behandlet? Jeg tviler på det. Du har gjennomgått så inderlig mye grusomt, og jeg undrer meg på om jeg er helt ute på viddene dersom jeg anbefaler deg å bearbeide det du har opplevd.. for -deretter- igjen å vurdere om du fortsatt ønsker å redusere brystene dine.

-gode tanker..

[frosken]

at jeg skadet meg så jeg nesten mistet beinet er over et halvt år siden og jeg har ikke lyst å skade meg igjen. At jeg ikke snakker er som følge av at jeg blei sydd nesten tredve sting uten bedøvelse, og jeg skrek men ble ikke hørt. Hvor redd ville du blitt og hvor mye sjokk ville du fått på en sånn opplevelse? Jeg har opplevd perioder hjemme uten mat og en far som var full og misbrukte. Ingenting av dette vet dere. Ville ikke dere hatt det vanskelig etter slike opplevelser? Har du sloss med søsknene dine om mat fordi det bare var nok til en?

Jeg har hatt normale reaksjoner på unormale situasjoner, ellers har psykologen løyet stort for meg. Jeg skjærer meg ikke lenger og gjør mitt for å få et bedre liv. At jeg ikke trives med kroppen min må jo jeg få lov til som alle andre mennesker som forandrer kroppen sin kirurgisk hver dag.

Er jeg unormal?

Etter min oppfatning er du vel ikke så "normal". Men du har sannsynligvis gode grunner for å reagere som du gjør - og ha de følelser du har.

Når det gjelder innlegget ditt her så kaller du det "fjerne puppene". Du snakker ikke om evt. å redusere bryst som er i største laget - du skriver som om du ønsker puppene fjernet. Dette oppfatter jeg som en aggressiv handling mot din egen kropp - og av den grunn håper jeg ingen plastisk kirurg går med på en operasjon så lenge du har et slikt forhold til din egen kropp.

Du ønsker at andre skal akseptere at du er som du er - men ønsker du selv noen forandring?

[sprocket1365380446]

Etter min oppfatning er du vel ikke så "normal". Men du har sannsynligvis gode grunner for å reagere som du gjør - og ha de følelser du har.

Når det gjelder innlegget ditt her så kaller du det "fjerne puppene". Du snakker ikke om evt. å redusere bryst som er i største laget - du skriver som om du ønsker puppene fjernet. Dette oppfatter jeg som en aggressiv handling mot din egen kropp - og av den grunn håper jeg ingen plastisk kirurg går med på en operasjon så lenge du har et slikt forhold til din egen kropp.

Du ønsker at andre skal akseptere at du er som du er - men ønsker du selv noen forandring?

jeg ønsker en forandring i det som er destruktivt, og det føler jeg ikke at dette ønsket er. Dette ønsket har jeg fordi

1. Jeg har ett tynnhetsønske og føler at det er puppene som gjør meg bred og stor

2. jeg liker ikke bryster generellt og har problemer med å se dem

3. Halve familien er borte pga kreft og jeg har sett mange dø av det og jeg vet at brystene er et generellt farepunkt hos kvinner.

Men den største grunnen er at jeg føler meg større og kraftigere med dem, og jeg føler ikke at jeg trenger dem til noe i livet mitt.

Hva angår de andre problemene jeg har hatt i livet, så er det meste på vei til å bli historie ene og alene fordi jeg jobber med meg selv hver eneste dag.

Jeg ønsker en forandring og jeg jobber for den. For et halvt år siden skadet jeg meg jevnt en gang i uken. det har jeg ikke gjort det siste halve året, jeg har ikke tenkt i retning av en kniv.

Og det må vel være verdt noe applaus eller? Men den største belønninga er at jeg etterhvert får det bedre. Men alt dette har likevel ikke noe med mine puppekomplekser å gjøre, jeg har bare et noe spesielt ønske med dem, og folk reagerer på uvanlige og ukjente ting.

Men jobbe med meg selv, det gjør jeg, og det så det suser hver eneste dag. Det eneste folk kan se på meg idag er det faktum at jeg ikke snakker med stemmen (jeg bruker en maskin) og hvis de kikker under klærne kan de se store operasjonsarr. Ellers merker de ikke noe, og det tar jeg som et tegn på at jeg vokser hver eneste dag.

Det med stemmen skal jeg jobbe med men det tar tid å få kroppen til å stole nok på mennesker til å la dem høre stemmen min igjen.

Arrene på beina og armene kan jeg dessverre ikke gjøre noe med, de vil for alltid minne meg på hva jeg ikke skal gjøre når jeg er lei meg.

Så da har jeg bare puppekompleksene igjen. hvilke komplekser har du?

[sprocket1365380446]

Da jeg har, etter manges mening, et litt bredere syn på hva som er normalt og "unormalt" skal jeg forsøke å holde meg unna akkurat den biten.

Å forminske brystene sine er det mange kvinner som gjør. Grunnene til dette kan være mange, men som oftest er det rygg/nakkeprob. som er hovedårsaken.

Jeg ser din frustrasjon over å ikke bli hørt, og har ingen problemer med å forstå fortvilelsen det skaper hos deg.

Jeg kan ikke gi deg råd hvorvidt du skal redusere/fjerne brystene eller ikke... istede vil jeg forsøke å tenke over hvorfor du har det synet på kroppen din som du har. Kan synet på kroppen din ha noe med det din far gjorde mot deg..?

Du har drevet med selvskading i mange år, av erfaring vet jeg at driver man med dette har man det "ikke helt bra med seg selv", for å si det mildt. Du skriver at du har holdt opp i et halvt år, men har årsaken til selvsk. og de traumene du har opplevd blitt behandlet? Jeg tviler på det. Du har gjennomgått så inderlig mye grusomt, og jeg undrer meg på om jeg er helt ute på viddene dersom jeg anbefaler deg å bearbeide det du har opplevd.. for -deretter- igjen å vurdere om du fortsatt ønsker å redusere brystene dine.

-gode tanker..

tusen takk for vennlig svar. Jeg forstår at folk syns dette er så uvanlig at de reagerer, men blir veldig glad når bare svarene er gjennomtenkte og vennlige. Greit at man har andre meninger og syn på ting men det må man bare få ha.

Men jeg setter pris på at noen likevel skjønner følelsene bak og ikke bare bomber ned med sine synspunkter.

For det er det jeg savner mest. Å kunne snakke om følelsene mine rundt dette uten at folk skyter bust, for det er så innmari tungt å bære tankene alene. Så takk for ditt synspunkt. Jeg skal snakke med psykologen om det fordi jeg er nødt og så får jeg se hva som skjer fremover.

Men det at du var vennlig betydde alt for meg.

[thinkerbell]

tusen takk for vennlig svar. Jeg forstår at folk syns dette er så uvanlig at de reagerer, men blir veldig glad når bare svarene er gjennomtenkte og vennlige. Greit at man har andre meninger og syn på ting men det må man bare få ha.

Men jeg setter pris på at noen likevel skjønner følelsene bak og ikke bare bomber ned med sine synspunkter.

For det er det jeg savner mest. Å kunne snakke om følelsene mine rundt dette uten at folk skyter bust, for det er så innmari tungt å bære tankene alene. Så takk for ditt synspunkt. Jeg skal snakke med psykologen om det fordi jeg er nødt og så får jeg se hva som skjer fremover.

Men det at du var vennlig betydde alt for meg.

nå ble jeg glad Det er vondt å bli bombandert med andres synspunkter..når man aller helst bare ønsker (og trenger)å lufte tankene sine.

Glem nå ikke at folks bombandering over hvor "unormal"(noe du absolutt ikke er) du er som regel har med redsel for "det uvanlige" å gjøre.

Jeg håper vedk. psyk. møter deg på en fin måte.

beste hilsner fra...

[frosken]

jeg ønsker en forandring i det som er destruktivt, og det føler jeg ikke at dette ønsket er. Dette ønsket har jeg fordi

1. Jeg har ett tynnhetsønske og føler at det er puppene som gjør meg bred og stor

2. jeg liker ikke bryster generellt og har problemer med å se dem

3. Halve familien er borte pga kreft og jeg har sett mange dø av det og jeg vet at brystene er et generellt farepunkt hos kvinner.

Men den største grunnen er at jeg føler meg større og kraftigere med dem, og jeg føler ikke at jeg trenger dem til noe i livet mitt.

Hva angår de andre problemene jeg har hatt i livet, så er det meste på vei til å bli historie ene og alene fordi jeg jobber med meg selv hver eneste dag.

Jeg ønsker en forandring og jeg jobber for den. For et halvt år siden skadet jeg meg jevnt en gang i uken. det har jeg ikke gjort det siste halve året, jeg har ikke tenkt i retning av en kniv.

Og det må vel være verdt noe applaus eller? Men den største belønninga er at jeg etterhvert får det bedre. Men alt dette har likevel ikke noe med mine puppekomplekser å gjøre, jeg har bare et noe spesielt ønske med dem, og folk reagerer på uvanlige og ukjente ting.

Men jobbe med meg selv, det gjør jeg, og det så det suser hver eneste dag. Det eneste folk kan se på meg idag er det faktum at jeg ikke snakker med stemmen (jeg bruker en maskin) og hvis de kikker under klærne kan de se store operasjonsarr. Ellers merker de ikke noe, og det tar jeg som et tegn på at jeg vokser hver eneste dag.

Det med stemmen skal jeg jobbe med men det tar tid å få kroppen til å stole nok på mennesker til å la dem høre stemmen min igjen.

Arrene på beina og armene kan jeg dessverre ikke gjøre noe med, de vil for alltid minne meg på hva jeg ikke skal gjøre når jeg er lei meg.

Så da har jeg bare puppekompleksene igjen. hvilke komplekser har du?

Har du tenkt å få barn? Hva med amming? Hva med å oppleve nytelsen ved at en kjæreste koser med brystene dine?

Flott at du ikke lenger skader deg - men er ikke den manglende evnen til ikke å bruke stemmen fortsatt uttrykk for relativt dype konflikter?

Jeg synes ikke at man skal si ja til å operere deg før du evt. har kommet enda lengre i den prosessen du beskriver du er i gang med. Synes du beskriver et såpass negativt forhold til egen kropp at det må være mye å vinne på å jobbe med dette.

[enkied]

Hei Sprocket!

Jeg ble så utrolig glad da jeg leste innlegget ditt. Jeg er kanskje ikke helt normal??? Det var bare så godt å høre at noen andre føler akkurat det samme som meg! Jeg har bestandig trodd jeg var den eneste jenta i hele verden som misslikte pupper så sterkt!

Jeg har også et inderlig, og oppriktlig ønske om å fjerne brystene. Og ikke fordi jeg ønsker å være gutt. Jeg har som deg sett på pupper som noe fælt og ekkelt. Fett-kuppler som vokser ut av kroppen. Jeg orker overhodet ikke å se på pupper.

Helt siden mine begynte å utvikle seg, har jeg ønsket dem vekk. Jeg brukte å sove med tunge bøker på meg, i håp om at det ville få puppene til å slutte å vokse. (Dumt eller?). Nå har jeg tydd til sulte metoden. Nekter meg selv å veie over 45kg, da puppene etter min mening blir for store da. Jeg går også konstant med sportsbh, for å klemme de "vekk", slik at de ikke skal synes.

Jeg skjønner overhodet ikke hvor mitt syn på pupper kommer fra, og hvorfor jeg missliker de så sterkt. Jeg bare rett og slett ønsker de vekk.

Dette høres kanskje veldig dumt ut, men tusen takk for at du skrev innlegget ditt. Det gjorde meg glad. Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Håper du føler det samme?!

[sprocket1365380446]

Hei Sprocket!

Jeg ble så utrolig glad da jeg leste innlegget ditt. Jeg er kanskje ikke helt normal??? Det var bare så godt å høre at noen andre føler akkurat det samme som meg! Jeg har bestandig trodd jeg var den eneste jenta i hele verden som misslikte pupper så sterkt!

Jeg har også et inderlig, og oppriktlig ønske om å fjerne brystene. Og ikke fordi jeg ønsker å være gutt. Jeg har som deg sett på pupper som noe fælt og ekkelt. Fett-kuppler som vokser ut av kroppen. Jeg orker overhodet ikke å se på pupper.

Helt siden mine begynte å utvikle seg, har jeg ønsket dem vekk. Jeg brukte å sove med tunge bøker på meg, i håp om at det ville få puppene til å slutte å vokse. (Dumt eller?). Nå har jeg tydd til sulte metoden. Nekter meg selv å veie over 45kg, da puppene etter min mening blir for store da. Jeg går også konstant med sportsbh, for å klemme de "vekk", slik at de ikke skal synes.

Jeg skjønner overhodet ikke hvor mitt syn på pupper kommer fra, og hvorfor jeg missliker de så sterkt. Jeg bare rett og slett ønsker de vekk.

Dette høres kanskje veldig dumt ut, men tusen takk for at du skrev innlegget ditt. Det gjorde meg glad. Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Håper du føler det samme?!

Jeg sto opp, slo på nettkoplingen og bladde frem svaret ditt, og sperra opp øynene. Fikk litt sjokk for etter alle slaga i trynet igår kveld om hvor unormal jeg er var dette nesten noe godt.

Ikke fordi du har hatt det vondt med kroppen din men fordi noen følte det samme som meg.

Jeg ble så utrolig glad for dette har vært et sårt evne for meg hele veien. Mye kjeft for at jeg føler slik og jeg har grått meg i søvn etc. Jeg vet ikke om du liker at jeg spør men jeg gjør det så får du velge selv.

Er du her ofte? Jeg fant en som føler som meg og blir med en gang livredd for ikke å få snakket mer med deg.

For ærlig talt, jeg vet ikke hvor mange det er av oss.

Men du kan jo svare på dette innlegget så kanskje vi kan møtes her på DOL noen ganger.

Svaret ditt gjorde meg så glad og det hjalp på selvtilliten.

[KaVa]

Kjære deg. Ingen enkel situasjon.

Men etter å ha lest innlegget ditt, lurer jeg på om det vil hjelpe deg å fjerne/forminske puppene. Du tror det vil det, men VIL det det? For det er jo ikke puppene det er noe galt med, egentlig. Det er din oppfatning av dem som er problemet. Og vil denne oppfatningen endre seg, dersom puppene blir borte - eller vil den overføres til noe annet?

Å fjærne puppene er et drastisk tiltak, og generelt er jeg sterkt i mot å tukle med friske kroppsdeler. Men jeg synes du skal ta dette opp med psykologen din på en skikkelig måte, forklare hvorfor du vil fjerne puppene og sånn.

[sprocket1365380446]

Har du tenkt å få barn? Hva med amming? Hva med å oppleve nytelsen ved at en kjæreste koser med brystene dine?

Flott at du ikke lenger skader deg - men er ikke den manglende evnen til ikke å bruke stemmen fortsatt uttrykk for relativt dype konflikter?

Jeg synes ikke at man skal si ja til å operere deg før du evt. har kommet enda lengre i den prosessen du beskriver du er i gang med. Synes du beskriver et såpass negativt forhold til egen kropp at det må være mye å vinne på å jobbe med dette.

Jeg skal jobbe med alt som er. Og jeg er fullt klar over at jeg ikke kan opereres før jeg snakker. Jeg vet alt dette, men det er mange forberedelser før den tid. Jeg er ikke blant dem som kan bla opp 25.000 på et blunk.

Når det gjelder kjæreste har jeg aldri hatt behov for det og de gangene jeg har hatt en har jeg ikke trivdes med det.

Ville ikke at han skulle ha fingrene noen steder på meg.

Og det er ikke pga tidligere opplevelser, for jeg syns ikke overgrepene hjemme var så grusomme at de skulle føre til hat for sex.

Men jeg føler bare ikke behov for det. Hva angår barn er det mange år til, og de skal tross alt bare ha mat noen måneder.

Kan godt hende jeg rekker å få barn før jeg har klart å spare opp til drømmen.

Det er mange barn som ikke får bryst men som får morsmelkerstatning selv om dette ikke er det ideelle, det skal jeg innrømme. Men hvis mor ikke trives med kroppen som den er så vil dette påvirke barna for hum vil ubevisst gå rundt å være lei og utilpass.

[sprocket1365380446]

nå ble jeg glad Det er vondt å bli bombandert med andres synspunkter..når man aller helst bare ønsker (og trenger)å lufte tankene sine.

Glem nå ikke at folks bombandering over hvor "unormal"(noe du absolutt ikke er) du er som regel har med redsel for "det uvanlige" å gjøre.

Jeg håper vedk. psyk. møter deg på en fin måte.

beste hilsner fra...

Jeg skal huske det. Jeg vet godt at folk ikke liker nye ideer, hvis det ikke er klær da...=)

Takk for positivt svar.

[enkied]

Jeg sto opp, slo på nettkoplingen og bladde frem svaret ditt, og sperra opp øynene. Fikk litt sjokk for etter alle slaga i trynet igår kveld om hvor unormal jeg er var dette nesten noe godt.

Ikke fordi du har hatt det vondt med kroppen din men fordi noen følte det samme som meg.

Jeg ble så utrolig glad for dette har vært et sårt evne for meg hele veien. Mye kjeft for at jeg føler slik og jeg har grått meg i søvn etc. Jeg vet ikke om du liker at jeg spør men jeg gjør det så får du velge selv.

Er du her ofte? Jeg fant en som føler som meg og blir med en gang livredd for ikke å få snakket mer med deg.

For ærlig talt, jeg vet ikke hvor mange det er av oss.

Men du kan jo svare på dette innlegget så kanskje vi kan møtes her på DOL noen ganger.

Svaret ditt gjorde meg så glad og det hjalp på selvtilliten.

Hei på deg!

Jeg er så lettet og glad over at du følte det samme som meg!!!

Som jeg sa, jeg har bestandig trodd jeg var den eneste jenta i verden som misslikte pupper så sterkt! Og har også følt meg veldig unormal pga av det. Det gjorde faktisk godt å vite at det finnes flere... I hvert fall en til! ;0)

Jeg er her på DOL med jevne (ujevne...) mellomrom! Det er ingen fare. Vi kan "snakkes"!

[sprocket1365380446]

Hei på deg!

Jeg er så lettet og glad over at du følte det samme som meg!!!

Som jeg sa, jeg har bestandig trodd jeg var den eneste jenta i verden som misslikte pupper så sterkt! Og har også følt meg veldig unormal pga av det. Det gjorde faktisk godt å vite at det finnes flere... I hvert fall en til! ;0)

Jeg er her på DOL med jevne (ujevne...) mellomrom! Det er ingen fare. Vi kan "snakkes"!

Kjempeflott. Da møtes vi sikkert rundt omkring her.

[sprocket1365380446]

Hei på deg!

Jeg er så lettet og glad over at du følte det samme som meg!!!

Som jeg sa, jeg har bestandig trodd jeg var den eneste jenta i verden som misslikte pupper så sterkt! Og har også følt meg veldig unormal pga av det. Det gjorde faktisk godt å vite at det finnes flere... I hvert fall en til! ;0)

Jeg er her på DOL med jevne (ujevne...) mellomrom! Det er ingen fare. Vi kan "snakkes"!

Her er jeg igjen. Jeg lurte bare på om du, som hater pupper like mye som jeg, noen gang har hørt om et slags korsett som presser brystene flate. Jeg vet de bruker det på film, og jeg mener da absolutt at det må finnes. Det ville være et alternativ til man finner en fornuftig lege, ikke sant? Vet du noe om dette?

[Gjest lebba]

Jeg skal huske det. Jeg vet godt at folk ikke liker nye ideer, hvis det ikke er klær da...=)

Takk for positivt svar.

Hei sprocket

Har lest innleggene i tråden, og det som slår meg er at du virker som en utrolig ressurssterk dame, og på din måte trygg på deg selv også! Sterk.

Som thinkerbell, vil jeg også si at du kansje kunne se litt mer på den bakenforliggende/dypere grunnen til at du vil fjerne/forminske brystene dine.

Hvis du får negative reaksjoner på dine tanker, er det dem som mangler empati/forståelse.

Vennlig hilsen