Hva gjør dere som går på uføretrygd?

[Gjest Windsong]

Heisann!

Jeg vurderer å ta en stund med uføretrygd nå, fordi jeg er så gåen psykisk at jeg føler meg ute av stand til å jobbe. Men samtidig er jeg helt avhengig av å ha noe å gå til for ikke å gå på veggen. Det værste jeg gjør er å gå hjemme hele tiden, for da kommer alle tankene og tar knekken på meg før jeg får sagt "kake med sukker på."

Jeg ville derfor satt pris på å høre fra andre på uføretrygd. Hvordan fyller dere tiden? Har dere noe å gå til hver dag?

På forhånd takk :-)

[Gjest Pricilla]

Hva med å sykemelde seg en uke eller to i første omgang? Aner ikke hva uføretrygda gjør.. kjeder seg sikkert! Synes du har litt vel slapp holdning...

Du kan vel jobbe 50% eller noe først vel? greit nok at du sliter psykisk, men får du behandling for det?

Hjelper ikke å rømme fra hverdagen. Man blir oftes dårligere av å være hjemme enn på jobb. (Har en del erfaring på området da jeg jobber med sykefravær).

Blir også litt provosert over at du skriver at du vurderer å uføretrygde deg litt.. Minner om "jeg vurderer å ta ferie, og la skattebetalere betale regningene mine".

Skal du bli uføretrygda må det stå skikkelig dårlig til med deg, og du burde prøve ALT før du (eller legen, DU bestemmer ikke det) velger å bli uføretrygda.

Er det andre ting du kan gjøre på jobben? Evt. flytte til en annen avd.? kontakt bed.lgene og arb.giver og prøv å finn en løsning FØRST! Ellers er du samfunnsmidd/snylter i mine øyne..

[Gjest olianna]

Går ut i fra at du mener at du vil sykemelde deg. For uføretrygd får man ikke sånn uten videre.

Hvis du sliter psykisk så ta det opp med legen din. Du får sikkert sykemelding om du skulle trenge det.

Jeg hadde det tøft i en peiode etter at det ble slutt mellom meg og eksen. Da sykemeldte jeg meg for en uke. Denne uken brukte jeg til å gjøre positive ting. Hver dag gjorde jeg noe som gjorde meg glad. Eks gikk tur på fjellet, ryddet opp i gammelt skrot osv.

Etter denne uka følte jeg meg bedre og var klar til å gå på jobb igjen.

[leenie]

Man kan ikke ta en stund på uføretrygd. Uføretrygdet er noe man blir etter å ha vært arbeidsufør i lengre tid, uten utsikter til bedring. Altså noe varig.

Du kan sikkert få sykemelding hvis du er sliten. Jeg har vært sykemeldt i lengre perioder flere ganger pga psykiske problemer (PTSD).

I begynnelsen av periodene har jeg vært så sliten at jeg egentlig ikke har klart å foreta meg så mye i det hele tatt, men ellers går jeg mye tur.

Du burde kanskje også snakke med legen din om mulighet for aktiv sykemelding. Da kan du jobbe når du føler du er i stand til, og jobbe så mye som du ønsker. Det kan være greit hvis du tross alt føler deg i stand til å jobbe noe.

Akkurat nå får jeg rehabiliteringsstøtte og er i arbeidstrening hos arbeidsgiver. I praksis fungerer det nesten som aktiv sykemelding, men det er rehabiliteringspenger jeg får, og ikke sykelønn. Det er fordi jeg går til behandling.

[Gjest Windsong]

Hva med å sykemelde seg en uke eller to i første omgang? Aner ikke hva uføretrygda gjør.. kjeder seg sikkert! Synes du har litt vel slapp holdning...

Du kan vel jobbe 50% eller noe først vel? greit nok at du sliter psykisk, men får du behandling for det?

Hjelper ikke å rømme fra hverdagen. Man blir oftes dårligere av å være hjemme enn på jobb. (Har en del erfaring på området da jeg jobber med sykefravær).

Blir også litt provosert over at du skriver at du vurderer å uføretrygde deg litt.. Minner om "jeg vurderer å ta ferie, og la skattebetalere betale regningene mine".

Skal du bli uføretrygda må det stå skikkelig dårlig til med deg, og du burde prøve ALT før du (eller legen, DU bestemmer ikke det) velger å bli uføretrygda.

Er det andre ting du kan gjøre på jobben? Evt. flytte til en annen avd.? kontakt bed.lgene og arb.giver og prøv å finn en løsning FØRST! Ellers er du samfunnsmidd/snylter i mine øyne..

Jeg skjønner at jeg var litt sparsom med opplysningene i det første innlegget mitt.

Jeg skal gi dere historien bak at jeg tenker som jeg gjør. Jeg er synshemmet og har derfor gått på yrkesrettet attføring siden jeg var nitten, er nå snart tjueto. Først forsøkte jeg musikklinja. Kjørte da et utvidet løp hvor jeg hadde redusert fagkrets, samt at jeg tok et pauseår på folkehøyskole mellom andre og tredje klasse. Etter tredjeklasse skulle jeg etter planen ta et oppsamlingår og gjøre meg ferdig med de fag jeg manglet for å få studiekompetanse. Imidlertid hadde jeg lenge følt at musikklinja egentlig var feil for meg, fordi den ble for profesjonsrettet/teoretisk. Musikken er noe jeg heller vil ha som hobby enn profesjon. Tok derfor kontakt med Aetat, kom etter hvert inn på arbeid med bistand. Jobbet 7 mnd., og gikk tilbake til skolebenken i fjor høst. Da var planen komprimert hjelpepleierutdannelse (voksenopplæring). Her trivdes jeg godt i klassen og fikk svært gode karakterer. Men problemet er at jeg sliter mye med angst, og derfor ikke takler å være i ute i praksis nå. Jeg fikk derfor permisjon, og bestemte meg for å slutte. Tror egentlig ikke hjelpepleien er det rette for meg heller, da synshemmingen min skaper noen problemer. En annen sak er at jeg har diabetes+epilepsi, noe som ikke alltid er så lett å kombinere med skiftarbeid.

Nå har jeg formelt sluttet på skolen, og har kontakt med min tidligere arbeidstilrettelegger fra arbeid med bistand. Hun skal hjelpe meg med kontakt med Aetat, men jeg har ikke hørt fra henne ennå. Men så er som sagt saken den at jeg føler meg ute av stand til å jobbe nå, og man kan ikke bare sykemelde seg når man går på attføring og er i ventetid på noe nytt...

Jeg føler rett og slett ikke for å jobbe mye nå. Kunne heller tenke meg å komme inn under opplegg ala "aktiv på dagtid" som arrangeres av Oslo idrettskrets, eller være på et psykiatrisk dagsenter en tid. Jeg mener forresten også å ha hørt at det ikke skal være noe problem å gå tilbake på attføring etter å ha vært på uføretrygd en stund. Dette handler heller ikke om å snylte på skattebetalere. Jeg føler at jeg har prøvd meg og presset meg til det ytterste i så mange år nå at jeg MÅ ha et lengre opphold for å komme meg ovenpå igjen.

Jeg har lenge tenkt på dette med uføretrygd som en siste utvei, ikke noe jeg gjør fordi jeg ikke gidder å prøve noe annet eller ikke er motivert til å jobbe. Faktisk er det et nederlag for meg å måtte stoppe opp, men gjør jeg ikke det nå kommer jeg til å få "nervesammenbrudd."

[nolte]

De fleste uføretrygdede står 6-7 timer pr dag og spiller på automater på kjøpesentre.

[Gjest Pricilla]

Jeg skjønner at jeg var litt sparsom med opplysningene i det første innlegget mitt.

Jeg skal gi dere historien bak at jeg tenker som jeg gjør. Jeg er synshemmet og har derfor gått på yrkesrettet attføring siden jeg var nitten, er nå snart tjueto. Først forsøkte jeg musikklinja. Kjørte da et utvidet løp hvor jeg hadde redusert fagkrets, samt at jeg tok et pauseår på folkehøyskole mellom andre og tredje klasse. Etter tredjeklasse skulle jeg etter planen ta et oppsamlingår og gjøre meg ferdig med de fag jeg manglet for å få studiekompetanse. Imidlertid hadde jeg lenge følt at musikklinja egentlig var feil for meg, fordi den ble for profesjonsrettet/teoretisk. Musikken er noe jeg heller vil ha som hobby enn profesjon. Tok derfor kontakt med Aetat, kom etter hvert inn på arbeid med bistand. Jobbet 7 mnd., og gikk tilbake til skolebenken i fjor høst. Da var planen komprimert hjelpepleierutdannelse (voksenopplæring). Her trivdes jeg godt i klassen og fikk svært gode karakterer. Men problemet er at jeg sliter mye med angst, og derfor ikke takler å være i ute i praksis nå. Jeg fikk derfor permisjon, og bestemte meg for å slutte. Tror egentlig ikke hjelpepleien er det rette for meg heller, da synshemmingen min skaper noen problemer. En annen sak er at jeg har diabetes+epilepsi, noe som ikke alltid er så lett å kombinere med skiftarbeid.

Nå har jeg formelt sluttet på skolen, og har kontakt med min tidligere arbeidstilrettelegger fra arbeid med bistand. Hun skal hjelpe meg med kontakt med Aetat, men jeg har ikke hørt fra henne ennå. Men så er som sagt saken den at jeg føler meg ute av stand til å jobbe nå, og man kan ikke bare sykemelde seg når man går på attføring og er i ventetid på noe nytt...

Jeg føler rett og slett ikke for å jobbe mye nå. Kunne heller tenke meg å komme inn under opplegg ala "aktiv på dagtid" som arrangeres av Oslo idrettskrets, eller være på et psykiatrisk dagsenter en tid. Jeg mener forresten også å ha hørt at det ikke skal være noe problem å gå tilbake på attføring etter å ha vært på uføretrygd en stund. Dette handler heller ikke om å snylte på skattebetalere. Jeg føler at jeg har prøvd meg og presset meg til det ytterste i så mange år nå at jeg MÅ ha et lengre opphold for å komme meg ovenpå igjen.

Jeg har lenge tenkt på dette med uføretrygd som en siste utvei, ikke noe jeg gjør fordi jeg ikke gidder å prøve noe annet eller ikke er motivert til å jobbe. Faktisk er det et nederlag for meg å måtte stoppe opp, men gjør jeg ikke det nå kommer jeg til å få "nervesammenbrudd."

Siyuasjonen din høres vanskelig ut, men mener allikevel det er feil å gi opp! Du er altfor ung til det! At du har valgt feil fag to ganger er ingen grunn til å uføretrygde deg!

Skjønenr at du har problemer med synet, men da må da finnes jobber du kan klare helt fint fordet! Du greide deg jo bra på skolen? Så det er egentlig ingen unnskyldning..

Er selv revmatiker og sliter mye med smerter, stivhet osv. Men ejg går da på jobb så lenge jeg klarer å stå på beina! Slitsomt? JA! Deprimerende? JA! Men ting blir bare verre psykisk når jeg er hjemme, og dette tror jeg gjelder for alle.

Du må bare komme deg på beina igjen, og ut i arbeidslivet. Ikke gi opp i en alder av 22!

Å velge feil er noe alle kan gjøre, men man gir ikke opp fordi man finner ut at det yrket ikke passer

allikevel! At du blir psykisk nedbrutt av å ikke vite hva du vil osv. skjønnerejg også, men det er heller ingen gyldig grunn til å uføretrygde deg! Hva med å søke jobber selv, og ikke vente på noe passende skal falle i fanget ditt? For det skjer antakelig ikke, hvis ikke du har griseflaks.

Så lenge du ikke er blind kan du jobbe som andre folk. Og deprisjoner er noe de aller fleste sliter med til tider. tenk om alle skulle gi opp med en gang man får litt motvind?

nei, det er jammen for enkelt å uføretrygde seg og sykemelde seg her til lands! Skulk og snylteri!

[soleil]

De fleste uføretrygdede står 6-7 timer pr dag og spiller på automater på kjøpesentre.

Eller de henger på dol hele dagen..

[leenie]

Siyuasjonen din høres vanskelig ut, men mener allikevel det er feil å gi opp! Du er altfor ung til det! At du har valgt feil fag to ganger er ingen grunn til å uføretrygde deg!

Skjønenr at du har problemer med synet, men da må da finnes jobber du kan klare helt fint fordet! Du greide deg jo bra på skolen? Så det er egentlig ingen unnskyldning..

Er selv revmatiker og sliter mye med smerter, stivhet osv. Men ejg går da på jobb så lenge jeg klarer å stå på beina! Slitsomt? JA! Deprimerende? JA! Men ting blir bare verre psykisk når jeg er hjemme, og dette tror jeg gjelder for alle.

Du må bare komme deg på beina igjen, og ut i arbeidslivet. Ikke gi opp i en alder av 22!

Å velge feil er noe alle kan gjøre, men man gir ikke opp fordi man finner ut at det yrket ikke passer

allikevel! At du blir psykisk nedbrutt av å ikke vite hva du vil osv. skjønnerejg også, men det er heller ingen gyldig grunn til å uføretrygde deg! Hva med å søke jobber selv, og ikke vente på noe passende skal falle i fanget ditt? For det skjer antakelig ikke, hvis ikke du har griseflaks.

Så lenge du ikke er blind kan du jobbe som andre folk. Og deprisjoner er noe de aller fleste sliter med til tider. tenk om alle skulle gi opp med en gang man får litt motvind?

nei, det er jammen for enkelt å uføretrygde seg og sykemelde seg her til lands! Skulk og snylteri!

Det er IKKE enkelt å sykemelde seg. Psykisk er det stor belastning, og ikke noe jeg akkurat gjør med glede.

[Gjest Pricilla]

Det er IKKE enkelt å sykemelde seg. Psykisk er det stor belastning, og ikke noe jeg akkurat gjør med glede.

Jada - det er lett å sykemelde seg hvis man først er syk!

det er jo forskjllige grader av psykiske problemer. Er man deppa og føler at grensa er nødd fordi man ikke finner et yrke som passer for seg, mener jeg at det ikke er grunn for sykemelding. Men har man sterke deprisjoner er det en helt annen sak.

Hvis man er fullstendig psykisk nedbrutt og ikke får sykemelding bør man bytte lege! Det går også an å prate med evt. bed.lege i samarbeid med arb.giver hvis man føler man takler det og har tillitt til arb.giver.

[Gjest Windsong]

Jada - det er lett å sykemelde seg hvis man først er syk!

det er jo forskjllige grader av psykiske problemer. Er man deppa og føler at grensa er nødd fordi man ikke finner et yrke som passer for seg, mener jeg at det ikke er grunn for sykemelding. Men har man sterke deprisjoner er det en helt annen sak.

Hvis man er fullstendig psykisk nedbrutt og ikke får sykemelding bør man bytte lege! Det går også an å prate med evt. bed.lege i samarbeid med arb.giver hvis man føler man takler det og har tillitt til arb.giver.

Jeg kan visst ikke få understreket at det ikke er å gi opp jeg ønsker. Må bare finne en annen løsning.

Er attføring mindre snyltersk enn uføretrygd?

Jeg blir provosert av deg, Pricilla!

[Dorthe]

Siyuasjonen din høres vanskelig ut, men mener allikevel det er feil å gi opp! Du er altfor ung til det! At du har valgt feil fag to ganger er ingen grunn til å uføretrygde deg!

Skjønenr at du har problemer med synet, men da må da finnes jobber du kan klare helt fint fordet! Du greide deg jo bra på skolen? Så det er egentlig ingen unnskyldning..

Er selv revmatiker og sliter mye med smerter, stivhet osv. Men ejg går da på jobb så lenge jeg klarer å stå på beina! Slitsomt? JA! Deprimerende? JA! Men ting blir bare verre psykisk når jeg er hjemme, og dette tror jeg gjelder for alle.

Du må bare komme deg på beina igjen, og ut i arbeidslivet. Ikke gi opp i en alder av 22!

Å velge feil er noe alle kan gjøre, men man gir ikke opp fordi man finner ut at det yrket ikke passer

allikevel! At du blir psykisk nedbrutt av å ikke vite hva du vil osv. skjønnerejg også, men det er heller ingen gyldig grunn til å uføretrygde deg! Hva med å søke jobber selv, og ikke vente på noe passende skal falle i fanget ditt? For det skjer antakelig ikke, hvis ikke du har griseflaks.

Så lenge du ikke er blind kan du jobbe som andre folk. Og deprisjoner er noe de aller fleste sliter med til tider. tenk om alle skulle gi opp med en gang man får litt motvind?

nei, det er jammen for enkelt å uføretrygde seg og sykemelde seg her til lands! Skulk og snylteri!

Det er ikke enkelt å få uføretrygd heller. Og sykepenger på attføring får man ikke, da er det sosialkontoret neste.

Dessuten får man uføretrygd for 3 og 3 år av gangen nå etter den nye ordningen slik at man kan begynne med noe annet når man føler seg klar til det.

Dessuten så ser jeg ikke forskjellen på å være synshemmet og blind i jobbesammenheng. Tror du de som er blinde automatisk får uføretrygd?

[Gjest Pricilla]

Jeg kan visst ikke få understreket at det ikke er å gi opp jeg ønsker. Må bare finne en annen løsning.

Er attføring mindre snyltersk enn uføretrygd?

Jeg blir provosert av deg, Pricilla!

Greit nok det! ; )

Synes det er snylteri å være sykemeldt, gå på attføring eller være uføretrygdet dersom man IKKE trenger det, men KAN man jobbe - synes jeg man selv har ansvaret for å komme seg ut i jobb...

Så hvorfor søker du ikke jobb? På innlegget ditt ser det ut som at du venter på svar fra aetat. greit nok at du får hjelp, for all del. Men horfor tar du ikke mer initiativ selv?

Og på det første innlegget ditt virker det som om du er nedbrutt fordi du har valgt feil yrke og alt ble bare surr for deg. Det valgte du selv, alle kan gjøre feil, men som tidligere sagt; det gjelder å komme seg på beina igjen! ; )

Lykke til!

[Gjest Pricilla]

Det er ikke enkelt å få uføretrygd heller. Og sykepenger på attføring får man ikke, da er det sosialkontoret neste.

Dessuten får man uføretrygd for 3 og 3 år av gangen nå etter den nye ordningen slik at man kan begynne med noe annet når man føler seg klar til det.

Dessuten så ser jeg ikke forskjellen på å være synshemmet og blind i jobbesammenheng. Tror du de som er blinde automatisk får uføretrygd?

Har en på arb.plassen min som er synshemmet og han klarer seg like bra som alle oss andre! Når man er synshemmet SER man, er man blind ser man ikke en dritt! Er ikke dete n vesentlig forskjell?

Gå å ta deg en røyk du! Eller gå ut å spis med noen slanke venninner... : )

[Dorthe]

Har en på arb.plassen min som er synshemmet og han klarer seg like bra som alle oss andre! Når man er synshemmet SER man, er man blind ser man ikke en dritt! Er ikke dete n vesentlig forskjell?

Gå å ta deg en røyk du! Eller gå ut å spis med noen slanke venninner... : )

Jeg har engang hatt en blind sosionom. Hun klarte jobben like bra som resten )

[vin]

Jeg har engang hatt en blind sosionom. Hun klarte jobben like bra som resten )

Ja ; psykologen på Bløder Instituttet er blind.

Hun har med seg fører hunden på kontoret , og hun er kjempe dyktig!

[shandy]

Siyuasjonen din høres vanskelig ut, men mener allikevel det er feil å gi opp! Du er altfor ung til det! At du har valgt feil fag to ganger er ingen grunn til å uføretrygde deg!

Skjønenr at du har problemer med synet, men da må da finnes jobber du kan klare helt fint fordet! Du greide deg jo bra på skolen? Så det er egentlig ingen unnskyldning..

Er selv revmatiker og sliter mye med smerter, stivhet osv. Men ejg går da på jobb så lenge jeg klarer å stå på beina! Slitsomt? JA! Deprimerende? JA! Men ting blir bare verre psykisk når jeg er hjemme, og dette tror jeg gjelder for alle.

Du må bare komme deg på beina igjen, og ut i arbeidslivet. Ikke gi opp i en alder av 22!

Å velge feil er noe alle kan gjøre, men man gir ikke opp fordi man finner ut at det yrket ikke passer

allikevel! At du blir psykisk nedbrutt av å ikke vite hva du vil osv. skjønnerejg også, men det er heller ingen gyldig grunn til å uføretrygde deg! Hva med å søke jobber selv, og ikke vente på noe passende skal falle i fanget ditt? For det skjer antakelig ikke, hvis ikke du har griseflaks.

Så lenge du ikke er blind kan du jobbe som andre folk. Og deprisjoner er noe de aller fleste sliter med til tider. tenk om alle skulle gi opp med en gang man får litt motvind?

nei, det er jammen for enkelt å uføretrygde seg og sykemelde seg her til lands! Skulk og snylteri!

"Tror egentlig ikke hjelpepleien er det rette for meg heller, da synshemmingen min skaper noen problemer. En annen sak er at jeg har diabetes+epilepsi, noe som ikke alltid er så lett å kombinere med skiftarbeid."

Hallo Pricilla, har dette vesentlige tillegget gått deg hus forbi, i din iver etter å hakke?

Stakkars gutt sier jeg bare. Det ser da ut som om denne Windsong er en av de som prøver, til tross for mer en EN ting å slite med.

Hvis du velger å kalle folk med såpass alvorlige sykdommer for snyltere, må du ha empati på nivå med ei nøtt.

Hvem er det som i dine øyne fortjener å få støtte egentlig?

Og er det ikke bedre at denne gutten får hjelp, og fri til skikkelig behandling, og kanskje deretter klare å jobbe, enn at han går rett i bakken.

Det er ikke alltid det lar seg gjøre å kombinere jobb/skole, og samtidig få den behandlingen som disse sykdommene krever. Ikke virker det som om han klarer det/har mer overskudd igjen til det heller, noe jeg forstår meget godt, og da SKAL han få hjelp.

Om det er den ene formen for trygd, eller den andre spiller ingen rolle, men hjelp skal han ha.

Hvis du er i dårlig humør, eller sliter med egen frusterasjon, syntes jeg du kunne finne noe annet mer passende å la det gå ut over.

[Gjest så flink du er!]

Jeg skjønner at jeg var litt sparsom med opplysningene i det første innlegget mitt.

Jeg skal gi dere historien bak at jeg tenker som jeg gjør. Jeg er synshemmet og har derfor gått på yrkesrettet attføring siden jeg var nitten, er nå snart tjueto. Først forsøkte jeg musikklinja. Kjørte da et utvidet løp hvor jeg hadde redusert fagkrets, samt at jeg tok et pauseår på folkehøyskole mellom andre og tredje klasse. Etter tredjeklasse skulle jeg etter planen ta et oppsamlingår og gjøre meg ferdig med de fag jeg manglet for å få studiekompetanse. Imidlertid hadde jeg lenge følt at musikklinja egentlig var feil for meg, fordi den ble for profesjonsrettet/teoretisk. Musikken er noe jeg heller vil ha som hobby enn profesjon. Tok derfor kontakt med Aetat, kom etter hvert inn på arbeid med bistand. Jobbet 7 mnd., og gikk tilbake til skolebenken i fjor høst. Da var planen komprimert hjelpepleierutdannelse (voksenopplæring). Her trivdes jeg godt i klassen og fikk svært gode karakterer. Men problemet er at jeg sliter mye med angst, og derfor ikke takler å være i ute i praksis nå. Jeg fikk derfor permisjon, og bestemte meg for å slutte. Tror egentlig ikke hjelpepleien er det rette for meg heller, da synshemmingen min skaper noen problemer. En annen sak er at jeg har diabetes+epilepsi, noe som ikke alltid er så lett å kombinere med skiftarbeid.

Nå har jeg formelt sluttet på skolen, og har kontakt med min tidligere arbeidstilrettelegger fra arbeid med bistand. Hun skal hjelpe meg med kontakt med Aetat, men jeg har ikke hørt fra henne ennå. Men så er som sagt saken den at jeg føler meg ute av stand til å jobbe nå, og man kan ikke bare sykemelde seg når man går på attføring og er i ventetid på noe nytt...

Jeg føler rett og slett ikke for å jobbe mye nå. Kunne heller tenke meg å komme inn under opplegg ala "aktiv på dagtid" som arrangeres av Oslo idrettskrets, eller være på et psykiatrisk dagsenter en tid. Jeg mener forresten også å ha hørt at det ikke skal være noe problem å gå tilbake på attføring etter å ha vært på uføretrygd en stund. Dette handler heller ikke om å snylte på skattebetalere. Jeg føler at jeg har prøvd meg og presset meg til det ytterste i så mange år nå at jeg MÅ ha et lengre opphold for å komme meg ovenpå igjen.

Jeg har lenge tenkt på dette med uføretrygd som en siste utvei, ikke noe jeg gjør fordi jeg ikke gidder å prøve noe annet eller ikke er motivert til å jobbe. Faktisk er det et nederlag for meg å måtte stoppe opp, men gjør jeg ikke det nå kommer jeg til å få "nervesammenbrudd."

Du har en plan! Det er bra :0) Jeg tror du skal følge magefølelsen din, så får du roen til å tenke på hva du har lyst og mulighet til å gjøre senere. Når du er klar for det.

Snakk med noen som kan litt om trygdesystemet etc. Handicapforbundet har folk som vet litt om alt mulig.

Situasjonen din er såpass spesiell at du nok har krav på ytelser enten sånn eller sånn. Lykke til!

[Gemini]

Man kan ikke ta en stund på uføretrygd. Uføretrygdet er noe man blir etter å ha vært arbeidsufør i lengre tid, uten utsikter til bedring. Altså noe varig.

Du kan sikkert få sykemelding hvis du er sliten. Jeg har vært sykemeldt i lengre perioder flere ganger pga psykiske problemer (PTSD).

I begynnelsen av periodene har jeg vært så sliten at jeg egentlig ikke har klart å foreta meg så mye i det hele tatt, men ellers går jeg mye tur.

Du burde kanskje også snakke med legen din om mulighet for aktiv sykemelding. Da kan du jobbe når du føler du er i stand til, og jobbe så mye som du ønsker. Det kan være greit hvis du tross alt føler deg i stand til å jobbe noe.

Akkurat nå får jeg rehabiliteringsstøtte og er i arbeidstrening hos arbeidsgiver. I praksis fungerer det nesten som aktiv sykemelding, men det er rehabiliteringspenger jeg får, og ikke sykelønn. Det er fordi jeg går til behandling.

Uføretrygd er ikke så varig som det engang var. Man kan forsøke å komme tilbake til arbeidslivet når evt. helsetilstanden har bedret seg, eller man har klart å finne et yrke man kan fungere i. Dersom forsøket allikevel ikke lykkes får man gå tilbake til uføretrygd. Dette for å forsøke å få flest mulig som er på uføretrygd tilbake i arbeidslivet, så langt det er mulig.

Les forresten litt lenger ned i tråden her!

[Gemini]

Jeg har engang hatt en blind sosionom. Hun klarte jobben like bra som resten )

Jeg kjenner også en som er blind, og som er i ordinær jobb, og er like dyktig som sine kollegaer. :-) Det betyr ikke at alle blinde eller svaksynte vil klare å få seg jobb.

I et blad kalt Blindesaken leste jeg imidlertid om blinde (og sterkt synshemmedes) situasjon på arbeidsmarkedet:

1/3 er i arbeide

1/3 er trygdede (fordi de enten ikke KAN - eller tror de kan - arbeide, fx pga tilleggsfunksjonshemninger, eller fordi de har blitt anbefalt uføretrygd osv.)

1/3 er arbeidssøkende, men søker jobb etter jobb uten å lykkes, fordi arbeidsgivere er redd for hva det innebærer av tilrettelegging og kostnader, og kanskje økt belastning på kollegaer (og muligens andre årsaker) - å ansette en blind. Mye fordommer og liten kunnskap ute og går hos arbeidsgivere... (Til opplysning dekkes det aller meste av tilrettelagt utstyr (fx. data-utstyr med punktskrift mm av trygdevesenet, slik at ikke arbeidsgiver belastes for slike ting).

Med andre ord: 33% av blinde ØNSKER jobb, prøver å få seg jobb, men blir ikke gitt en sjanse på arbeidsmarkedet! Og dette til tross for at det blant blinde faktisk er en høyere andel høyt utdannede personer enn i befolkningen generelt.

Arbeidsmarkedet er stramt idag mange steder i landet, og da er det dessverre slik at blinde, svaksynte og alle andre med funksjonshemning og/eller helseplager kommer lengst bak i køen... :-(