Tar du opp med venner om du blir såret?

[AnonymBruker]

Er du sånn som sier fra hvis du blir såret av en venn/inne? Tar du det opp der og da, eller litt etterpå? Eller trekker du deg bare unna.

 

Jeg er usikker på om/hvordan jeg evt skal ta opp noe med ei venninne. Det skjedde noe som gjorde at jeg ble skuffet og følte behov for avstand en tid. Jeg har ikke tatt noe initiativ til kontakt, og det har gått noen uker. Hun har heller ikke tatt kontakt, men det pleier hun ofte ikke å gjøre overfor venner, men hun har pleid å bli glad og ville møtes når jeg (før) har tatt kontakt.

 

Jeg tenkte jeg ville vente og se om hun tar kontakt, men det blir litt passivt-aggressivt syns jeg, så jeg tenker jeg bør ta et initiativ, hvis jeg ønsker vennskapet og det gjør jeg jo. Men så vet jeg ikke om/hvordan jeg (eventuelt) skal ta opp det som skjedde. For det kan jo være det var meg, som hadde "feil forventninger" til et vennskap.

 

Dette er ei venninne som jeg har hjulpet en god del, når hun har trengt hjelp (psykisk eller praktisk). Bortsett fra det, så har jeg opplevd at vennskapet har gått begge veier, og at hun også interesserer seg for mitt liv, samtalen går begge veier like mye. Men så oppstod det en situasjon der jeg ble syk og sengeliggende i en uke. I den forbindelse ba jeg henne, bønnfalt henne, om å hjelpe meg med to praktiske ting (bla. følge minstejenta mi i barnehagen en morgen, fordi jeg kom meg ikke ut av sengen). Det ville hun ikke (hun trengte å sove lenge sa hun, for hun sover så dårlig om natten. (Selv om hun ikke trengte følge før 9-10 tiden). Og så en praktisk ting til. Det var ingen andre som kunne hjelpe meg, og det ble en veldig tøff uke.

 

Etter dette har jeg ikke tatt kontakt. Jeg har følt meg så uendlig skuffet. Jeg vet at jeg stiller opp for venner i tilsvarende situasjoner, og henne også. Jeg mener ikke at hun skal gå i "takknemlighetsgjeld" til meg og at hun "plikter" å hjelpe meg tilbake. Venner må hjelpe hverandre frivillig.

 

 

Det var vel bare det at jeg ble så skuffet, og begynte å tvile på gjensidigheten av vennskapet vårt. Nå vet jeg ikke om jeg bør si noe om det, eller droppe det (og ta opp kontakten og late som ingenting, selv om noe er forandret). Eller hva.

 

 

 

Folk er jo forskjellige. Hva ville vært naturlig for deg å gjøre i en slik situasjon.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[AnonymBruker]

Jeg er nok litt feig, liker ikke å konfrontere venner og familie med ubehagelige situasjoner som har oppstått. Jeg lar det gå en tid uten kontakt (håper at den andre som har såret meg tar kontakt og ber om unnskyldning, men det har vel aldri skjedd tror jeg...)

 

Kommer på tre episoder, som for meg opplevdes veldig alvorlig og tungt:

 

For flere år siden hadde min søster og jeg en voldsom diskusjon som gjaldt familieliv og oppdragelse og hva slags forhold foreldre har til sine barn. Hun kritiserte meg hardt på måten vi har lagt opp vårt liv, balanse mellom jobb og fritid, hva slags foreldre vi er/var for våre barn. Hun såret meg dypt. Det kom ingen unnskyldning. Etter et par måneder "måtte vi treffes" i familiesammenhenger, og jeg var veldig spent på å se henne. Hun var imidlertid helt som før, og virket helt uberørt av det som hadde skjedd. Jeg orket ingen konfrontasjon, og etter noen måneder gikk det seg til. Men jeg merker at min tillit til henne fikk seg en alvorlig knekk.

 

For et par år siden fikk jeg en voldsom skjennepreken av min far. Jeg hadde uttalt meg om noe som har med jobben min å gjøre, som innvirket på noe han gjør. Jeg ble helt overrumplet (hadde sendt ham en sms om det jeg hadde funnet ut på jobben, og så ringte han meg og skjelt meg ut), og klarte ikke å si noe særlig tilbake. Han har heller ikke bedt om unnskyldning, det gikk noen uker uten at vi så hverandre, og så gikk det seg til etter hvert.

 

I jula hadde jeg en konfrontasjon med svigermor. Hun kan være temmelig skarp i kantene, og hadde sagt noe skikkelig stygt og uforskammet til ett av barna våre. Jeg tok dette opp med henne, og hun ble kjempesint på meg og skjelte meg ut da vi skulle dra. Dette slet på oss i vinter (både jeg, mannen min og svigermor), og etter en måned så ringte jeg henne. Orket ikke å ta opp det som hadde hendt (bl.a. fordi jeg mente at det var riktig av meg å stå på barnas side i det som var skjedd, så jeg angret ikke på at jeg hadde sagt i fra til henne), men jeg ønsket å ha kontakt med henne, og ønsket ikke noe brudd og vonde ting. Så vi snakket sammen, en ganske normal samtale, og det gjorde egentlig veldig godt. Jeg ble lettet. Har snakket med henne et par ganger til i vinter/vår, og jeg regner ikke med at episoden i jula noensinne vil bli tatt opp igjen. Men vi kan vel klare å være i samme hus noen dager noen ganger i året.

 

Jeg tror at verken min søster, min far eller svigermor opplevde at det de sa såret meg så sterkt som det gjorde. Min søster så at jeg ble lei meg da hun sa det hun sa, men jeg velger i alle fall å tro at hun ikke forstod hvor dypt det stakk. Noen ganger fører ikke konfrontasjon til noe godt. Noen ganger er det sikkert riktig, men det krever enormt med mot, og det har vel ikke alltid jeg.

Anonymous poster hash: c1bf3...9ff

[Lillemus]

 

Folk er jo forskjellige. Hva ville vært naturlig for deg å gjøre i en slik situasjon.

Anonymous poster hash: a23c8...74c

 

Jeg er av den oppfatning at dersom man ikke takler å få nei når man ber om noe så bør man heller ikke spørre. Jeg synes jo venninna di kunne kjørt jentungen i barnehagen, men det syntes tydeligvis ikke hun og hun hadde vel sine grunner. Det kunne jo vært noe mer enn det hun valgte å si til deg også. Jeg synes jo det var litt dårlig gjort, men jeg hadde ikke gått i skyttergraven av den grunn, hadde neppe spurt henne om hjelp igjen sånn med en gang og kanskje vært litt tilbakeholden med å hjelpe henne tilbake med småting.

[AnonymBruker]

Jeg er av den oppfatning at dersom man ikke takler å få nei når man ber om noe så bør man heller ikke spørre.

 

Vanligvis er jeg helt enig. Jeg takler fint at folk sier nei. Bare at akkurat denne gangen var det utrolig viktig for meg å få hjelp. Det er bare veldig sjelden at jeg har spurt henne om en tjeneste (mens jeg har hjulpet henne mye). Akkurat denne gangen var jeg så sjuk at jeg klarte ikke på egen hånd å få barnet til barnehage. Det var snakk om 15 min gange. Hun forklarte meg årsaken: Hun sover så dårlig om natten, så hun liker å sove lenge. Men selv hadde jeg jo ikke sovet på tre netter pga oppkast og diare.  Men ja, det er jo mitt barn og mitt ansvar. Det er bare det at jeg merker at følelsene mine og tilliten endret seg pga dette, og at jeg hadde behov for å trekke meg tilbake en stund. Vet ikke helt hva jeg skal si når jeg tar kontakt igjen.

 

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[adhemar]

 

Vanligvis er jeg helt enig. Jeg takler fint at folk sier nei. Bare at akkurat denne gangen var det utrolig viktig for meg å få hjelp. Det er bare veldig sjelden at jeg har spurt henne om en tjeneste (mens jeg har hjulpet henne mye). Akkurat denne gangen var jeg så sjuk at jeg klarte ikke på egen hånd å få barnet til barnehage. Det var snakk om 15 min gange. Hun forklarte meg årsaken: Hun sover så dårlig om natten, så hun liker å sove lenge. Men selv hadde jeg jo ikke sovet på tre netter pga oppkast og diare.  Men ja, det er jo mitt barn og mitt ansvar. Det er bare det at jeg merker at følelsene mine og tilliten endret seg pga dette, og at jeg hadde behov for å trekke meg tilbake en stund. Vet ikke helt hva jeg skal si når jeg tar kontakt igjen.

Anonymous poster hash: a23c8...74c

 

 

Ikke alle venner stiller like mye opp i situasjoner som dette. Jeg skjønner du følte at hun burde gjort det, men det gjorde altså ikke hun. Selv har jeg hjulpet folk både med og uten glede, men hvis det over tid blir en enveisgreie, definerer jeg det vennskapet til å være 'vennskap uten praktiske tjenester'.

 

Jeg prøver forøvrig i det lengste å holde venner unna alt praktiske eller profesjonelle gjøremål jeg måtte ha, og prøver også unngå be om slike.

 

Din venn høres litt kjip ut, men hun har sikkert andre gode egenskaper. Ikke legg for mye i det. (Hvordan klarte du det til slutt foresten ? Noen andre som kunne følge ?)

[AnonymBruker]

Ikke alle venner stiller like mye opp i situasjoner som dette. Jeg skjønner du følte at hun burde gjort det, men det gjorde altså ikke hun. Selv har jeg hjulpet folk både med og uten glede, men hvis det over tid blir en enveisgreie, definerer jeg det vennskapet til å være 'vennskap uten praktiske tjenester'.

 

Jeg prøver forøvrig i det lengste å holde venner unna alt praktiske eller profesjonelle gjøremål jeg måtte ha, og prøver også unngå be om slike.

 

Din venn høres litt kjip ut, men hun har sikkert andre gode egenskaper. Ikke legg for mye i det. (Hvordan klarte du det til slutt foresten ? Noen andre som kunne følge ?)

 

Ja jeg har i alle fall ikke lyst til å hjelpe henne noe mer.

 

Det som hendte til slutt, var at jeg måtte ha barnet hjemme. Det nytter jo ikke å gå utenfor døren, hvis man må fly på do hvert 5.minutt pga rennende diare. Det var utrolig kjipt å ikke få hjelp. Jeg kan nesten ikke huske at jeg har bedt henne om hjelp noen gang, og denne ene gangen bønnfalt jeg henne veldig om å hjelpe meg. Jeg tilbø henne til og med penger for det. Men hun sa nei.

 

Jo forresten hun hjelper meg når jeg spør om hun vil sitte barnevakt, for da tjener hun jo penger (hun er arbeidsledig). Jeg har en annen barnevakt som jeg like gjerne kan bruke, men jeg har bevisst spurt denne venninnen fordi jeg vet hun trenger penger. Heretter kommer jeg isteden til å spørre den andre.

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[AnonymBruker]

Tror dere det vanligste for folk flest er:

- at man bare trekker seg unna venner som har såret en uten å si noe

- at man lar være å si noe, men fortsetter å være venner, selv om ting er endret inni en

- at man prøver å snakke med vennen om episoden, konstruktivt

- at man slenger ut, ukonstruktivt, hva man er såret over.

 

Hva tror dere er de vanligste reaksjonene?

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[Kayia]

Er du sånn som sier fra hvis du blir såret av en venn/inne? Tar du det opp der og da, eller litt etterpå? Eller trekker du deg bare unna.

 

Folk er jo forskjellige. Hva ville vært naturlig for deg å gjøre i en slik situasjon.

Det kan variere. Jeg har tatt opp ting både med familie, venner og kollegaer når jeg har opplevd det som nødvendig, men prøver da mitt beste på å ta det opp på en ryddig og ikke-bebreidende måte. Jeg har lite sansen for "bare-trekke-seg-unna"- strategi, og oppfatter det som både passiv-aggresivt og litt umodent (med mindre man legger saken død). Om man velger å la være å ta opp ting bør man samtidig jobbe med å legge hendelsen bak seg, og ikke fortsette å handle som "den sårede part" slik jeg syns du kanskje skisserer at du tenker å gjøre (Ikke spørre henne mer, basert på skuffelse og tillitt).

Endret 17. mars 2014 av Kayia

[Kayia]

Tror dere det vanligste for folk flest er:

- at man bare trekker seg unna venner som har såret en uten å si noe

- at man lar være å si noe, men fortsetter å være venner, selv om ting er endret inni en

- at man prøver å snakke med vennen om episoden, konstruktivt

- at man slenger ut, ukonstruktivt, hva man er såret over.

 

Hva tror dere er de vanligste reaksjonene?

Hva som er "vanlig" bør være uinteressant mener jeg. Det viktige bør være å finne ut hva som er riktig for deg/ dere basert på den relasjonen dere har. Med det sagt: Jeg foretrekker å rydde opp dersom en relasjon har fått en skrape, så for meg er det vanlig (uten at jeg helt ser hvordan det skal være til hjelp for deg... )

[Gjest Gargamel]

Jeg ville ikke tatt dette opp med henne. Sånn hjelp mellom venner må være 100% frivillig. Gleden ved å hjelpe forsvinner når det blir et krav. Jeg skjønner at du er skuffet, men hun har tross alt ikke gjort deg noe vondt. Hun har bare latt være å være veldig snill (hårfin forskjell...).

 

Kanskje hun synes du burde klart det selv, eller at det var noen andre si tur å stille opp. Altså at det var litt frekt av deg å spørre. Hvem vet.

 

Du kan i alle fall si nei til å hjelpe henne i fremtiden, men dere kan være venner allikevel. Folk har forskjellige gode egenskaper.

[AnonymBruker]

Jeg har lite sansen for "bare-trekke-seg-unna"- strategi, og oppfatter det som både passiv-aggresivt og litt umodent (med mindre man legger saken død). Om man velger å la være å ta opp ting bør man samtidig jobbe med å legge hendelsen bak seg, og ikke fortsette å handle som "den sårede part" slik jeg syns du kanskje skisserer at du tenker å gjøre (Ikke spørre henne mer, basert på skuffelse og tillitt).

Jeg er helt enig, jeg pleier egentlig å være av dem som tar opp ting, ikke bare trekker meg vekk. Jeg misliker passiv-aggressivitet selv, liker å vite hvor jeg har folk. Med denne her venninnen har jeg aldri tatt opp slike ting før (det har ikke vært nødvendig) men jeg merker bare at følelsene mine/tilliten har endret seg i forhold til henne. Jeg ønsker å ta opp kontakten, men vet ikke hvordan gå fram, eller hva jeg skal si i forhold til det som skjedde. Jeg tror nok jeg bør si noe, fordi jeg merker at det påvirker følelsene mine så lenge jeg ikke har sagt noe.

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[AnonymBruker]

"Venner må hjelpe hverandre frivillig."

 

Hvordan kan du mene dette og samtidig mene at tilliten til henne er svekket fordi hun ga deg et nei?

Anonymous poster hash: a295a...c7b

[AnonymBruker]

 

"Venner må hjelpe hverandre frivillig."

 

Hvordan kan du mene dette og samtidig mene at tilliten til henne er svekket fordi hun ga deg et nei?

Anonymous poster hash: a295a...c7b

 

Jeg vet ikke. Jeg tror det jeg mener, er at hvis et vennskap er gjensidig og man bryr seg om hverandre, så vil man ønske å stille opp for hverandre dersom man kan. Jeg vet i alle fall at jeg stiller opp for mine venner (inkludert henne) så sant det er mulig, hvis de er i krise. 

 

Selv om jeg mener det skal være frivillig å hjelpe andre, så har man jo også lov å bli skuffet over vennen, ikke sant. Hun har ingen plikt til å hjelpe meg. Men jeg merker at det likevel har endret følelsene mine, det at hun ikke ville.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[AnonymBruker]

 

Er du sånn som sier fra hvis du blir såret av en venn/inne? Tar du det opp der og da, eller litt etterpå? Eller trekker du deg bare unna.

 

Jeg er usikker på om/hvordan jeg evt skal ta opp noe med ei venninne. Det skjedde noe som gjorde at jeg ble skuffet og følte behov for avstand en tid. Jeg har ikke tatt noe initiativ til kontakt, og det har gått noen uker. Hun har heller ikke tatt kontakt, men det pleier hun ofte ikke å gjøre overfor venner, men hun har pleid å bli glad og ville møtes når jeg (før) har tatt kontakt.

 

Jeg tenkte jeg ville vente og se om hun tar kontakt, men det blir litt passivt-aggressivt syns jeg, så jeg tenker jeg bør ta et initiativ, hvis jeg ønsker vennskapet og det gjør jeg jo. Men så vet jeg ikke om/hvordan jeg (eventuelt) skal ta opp det som skjedde. For det kan jo være det var meg, som hadde "feil forventninger" til et vennskap.

 

Dette er ei venninne som jeg har hjulpet en god del, når hun har trengt hjelp (psykisk eller praktisk). Bortsett fra det, så har jeg opplevd at vennskapet har gått begge veier, og at hun også interesserer seg for mitt liv, samtalen går begge veier like mye. Men så oppstod det en situasjon der jeg ble syk og sengeliggende i en uke. I den forbindelse ba jeg henne, bønnfalt henne, om å hjelpe meg med to praktiske ting (bla. følge minstejenta mi i barnehagen en morgen, fordi jeg kom meg ikke ut av sengen). Det ville hun ikke (hun trengte å sove lenge sa hun, for hun sover så dårlig om natten. (Selv om hun ikke trengte følge før 9-10 tiden). Og så en praktisk ting til. Det var ingen andre som kunne hjelpe meg, og det ble en veldig tøff uke.

 

Etter dette har jeg ikke tatt kontakt. Jeg har følt meg så uendlig skuffet. Jeg vet at jeg stiller opp for venner i tilsvarende situasjoner, og henne også. Jeg mener ikke at hun skal gå i "takknemlighetsgjeld" til meg og at hun "plikter" å hjelpe meg tilbake. Venner må hjelpe hverandre frivillig.

 

 

Det var vel bare det at jeg ble så skuffet, og begynte å tvile på gjensidigheten av vennskapet vårt. Nå vet jeg ikke om jeg bør si noe om det, eller droppe det (og ta opp kontakten og late som ingenting, selv om noe er forandret). Eller hva.

 

 

 

Folk er jo forskjellige. Hva ville vært naturlig for deg å gjøre i en slik situasjon.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a23c8...74c

 

Jeg er av den oppfatningen at man holder seg for seg selv når man har omgangssyke. Jeg hadde kvidd meg veldig for å oppsøke noen som er syke. Jeg hadde ikke spurt noen om hjelp med mindre jeg absolutt måtte gjøre det. Jeg kan fortelle deg at jeg har gjort det din venninne ikke gjorde. Jeg hjalp en venn med å kjøre barna hennes. Selv om barna var tilsynelatende friske når jeg gjorde det, ble de syke natten etterpå. Jeg ble selv syk, dro det med meg hjem til manne og barn. Jeg ble borte 3 dager fra arbeid, mannen min 4. Barna mine ble alle syke, en mistet en viktig prøve på skolen, en annen kunne ikke være med på en tur han hadde gledet seg lenge til. Derfor forstår jeg venninnen din godt, selv om hun skylder på noe annet, kan det godt hende hun er redd for selv å bli syk. 

Anonymous poster hash: c7767...593

[AnonymBruker]

 

Jeg er av den oppfatningen at man holder seg for seg selv når man har omgangssyke. Jeg hadde kvidd meg veldig for å oppsøke noen som er syke. Jeg hadde ikke spurt noen om hjelp med mindre jeg absolutt måtte gjøre det. Jeg kan fortelle deg at jeg har gjort det din venninne ikke gjorde. Jeg hjalp en venn med å kjøre barna hennes. Selv om barna var tilsynelatende friske når jeg gjorde det, ble de syke natten etterpå. Jeg ble selv syk, dro det med meg hjem til manne og barn. Jeg ble borte 3 dager fra arbeid, mannen min 4. Barna mine ble alle syke, en mistet en viktig prøve på skolen, en annen kunne ikke være med på en tur han hadde gledet seg lenge til. Derfor forstår jeg venninnen din godt, selv om hun skylder på noe annet, kan det godt hende hun er redd for selv å bli syk. 

Anonymous poster hash: c7767...593

 

Jeg glemte å skrive at jeg hadde ikke omgangssyke, det var salmonella. Det var pga noe jeg hadde spist, ikke noe smittsomt.

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 17 Mar 2014 - 12:45, said:

Tror dere det vanligste for folk flest er:

- at man bare trekker seg unna venner som har såret en uten å si noe

- at man lar være å si noe, men fortsetter å være venner, selv om ting er endret inni en

- at man prøver å snakke med vennen om episoden, konstruktivt

- at man slenger ut, ukonstruktivt, hva man er såret over.

Hva tror dere er de vanligste reaksjonene?

Anonymous poster hash: a23c8...74c

Ikke kjemp for å bli godtatt. Gå dit du er velkommen. Sitat fra KAFFEKOPPEN.NO Anonymous poster hash: e9225...5f1

[stiften]

Jeg tror man må være litt overbærende.

 

Trist du ikke fikk hjelp, men det er det du må forholde seg til. Venninna stilte ikke opp av grunner som er gode eller ikke gode. Uansett, hennes valg å si nei. Hva vil det tjene til, om du nå begynner snakke om den spesifikke hendelsen?

 

Spør gjerne igjen ved en annen anledning. Om hun _aldri_ stiller, så får du heller spørre seg selv om dette er ei god venninne eller ikke, og hvorvidt du vil bruke tid på henne.

 

Jeg vet jeg såret ei av mine venninner for noen år siden ved å ikke stille i en bursdag som var viktig for henne. Hun virket mutt og trakk seg litt tilbake en stund. Men etter en tid så var alt normalt igjen. Flere år etter forklarte jeg meg (hvorfor jeg ikke stilte).

 

 

[AnonymBruker]

Jeg tok det opp og det gikk greit. Først bare treftes vi og pratet som vanlig. Så spurte jeg om hun ønsket å vite hvorfor jeg ikke hadde tatt kontakt på lenge. Jeg sa jeg var blitt veldig skuffet over noe i vennskapet, men vi trengte ikke å snakke om det, men hvis hun ville så kunne vi det. Hun ville høre hva det var, og jeg forklarte. Jeg la vekt på å si hva jeg hadde trengt og hva jeg hadde følt, framfor å bebreide henne. Hun lyttet, og det gikk greit. Hun sa ikke unnskyld eller sånn, men sa at hun syntes det var leit at jeg hadde opplevd det slik. (Jeg tror at hun fikk litt å tenke på). Så gikk vi over til å snakke om noe annet.

 

Så jeg er lettet over det, jeg ville synes det var vanskelig å fortsette kontakten uten at hun visste noe om det

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[AnonymBruker]

Glemte å si: Tusen takk for innspill fra dere!

Anonymous poster hash: a23c8...74c

[Kayia]

Jeg tok det opp og det gikk greit. Først bare treftes vi og pratet som vanlig. Så spurte jeg om hun ønsket å vite hvorfor jeg ikke hadde tatt kontakt på lenge. Jeg sa jeg var blitt veldig skuffet over noe i vennskapet, men vi trengte ikke å snakke om det, men hvis hun ville så kunne vi det. Hun ville høre hva det var, og jeg forklarte. Jeg la vekt på å si hva jeg hadde trengt og hva jeg hadde følt, framfor å bebreide henne. Hun lyttet, og det gikk greit. Hun sa ikke unnskyld eller sånn, men sa at hun syntes det var leit at jeg hadde opplevd det slik. (Jeg tror at hun fikk litt å tenke på). Så gikk vi over til å snakke om noe annet.

 

Så jeg er lettet over det, jeg ville synes det var vanskelig å fortsette kontakten uten at hun visste noe om det

Så fint, gjetter dette på sikt styrker forholdet mellom dere jeg:)