Føler meg egoistisk

[Gjest]

Den som står meg nærmest er alvorlig syk. Har taklet det rimelig greit så langt.

Men nå har det eskalert. Takler det ikke så bra lenger.

Jeg er sliten etter å ha levd med konstant frykt og bekymring i flere dager. Alt er usikkert. Plutselig kan jeg finne personen død.

Jeg plages også av dårlig samvittighet fordi jeg reagerer på andre ting nå som situasjonen er slik den er. Jeg burde ikke latt små ting gå inn på meg. Men det har det gjort. Jeg har følt meg egoistisk pga det, og nå har det også eskalert. Jeg burde ikke tenkt på meg selv i hele tatt. All min oppmerksomhet burde vært hos denne personen. Og det gnager meg i stykker.

Hvis noen har noen ord eller råd er jeg takknemlig for det.

[FGT]

Tenk fra nå, hva du kan gjøre for den personen som er syk ?  Det er kanskje ikke så mye du kan bidra med, men du kan besøke, eller være tilstede hos han eller henne, etter hva du klarer selvfølgelig

Endret 6. desember 2014 av FGT

[Gjest]

Jeg gjør mye for vedkommede hver dag. Viser også hvor mye hn betyr for meg og at jeg er bekymret.

[stjernestøv]

Jeg gjør mye for vedkommede hver dag. Viser også hvor mye hn betyr for meg og at jeg er bekymret.

Da gjør du vel nok?

[Gjest]

Ja, jeg får ikke gjort mer.

[frosken]

Den som står meg nærmest er alvorlig syk. Har taklet det rimelig greit så langt.

Men nå har det eskalert. Takler det ikke så bra lenger.

Jeg er sliten etter å ha levd med konstant frykt og bekymring i flere dager. Alt er usikkert. Plutselig kan jeg finne personen død.

Jeg plages også av dårlig samvittighet fordi jeg reagerer på andre ting nå som situasjonen er slik den er. Jeg burde ikke latt små ting gå inn på meg. Men det har det gjort. Jeg har følt meg egoistisk pga det, og nå har det også eskalert. Jeg burde ikke tenkt på meg selv i hele tatt. All min oppmerksomhet burde vært hos denne personen. Og det gnager meg i stykker.

Hvis noen har noen ord eller råd er jeg takknemlig for det.

Det er ikke din oppmerksomhet som avgjør vedkommendes helse, så det er ingen grunn til at all din oppmerksomhet skal være hos vedkommende. Prøv å leve ditt eget hverdagsliv. Er du tilbake i jobb eller er du fortsatt sykemeldt? Såfremt den det gjelder ikke trenger fulltids pleie, så er jeg overbevist om at dere begge har det best dersom du holder fast ved din egen hverdag.

[ISW]

Jeg synes det virker som du gjør veldig mye allerede. Du må huske på at du ikke kan være vedkommendes lege eller helsepersonell. Og jo, du må definitivt ta vare på deg selv oppi dette.

Alvorlig sykdom kan ramme alle, og det er klart at frykten for at vedkommende skal dø kan være sterk. Men det er jo så lite vi kan gjøre med døden, det er så lite vi til syvende og sist kan gjøre. Men du må ta hensyn til deg selv, alvorlig sykdom er også en stor belastning for pårørende, og det må både du og vedkommende ha respekt for.

Håper det går bra med både deg og vedkommende.

[Gjest]

Takk for alle svar. De hjalp. Godt når noen forstår også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har vansker med å se hva som er egoistisk med dette. Ikke den første utslitte pårørende.

[Gjest]

Jeg vet at jeg ikke er den første "utslitte pårørende" og jeg vet også at min situasjon ikke er unik.

[frosken]

Jeg vet at jeg ikke er den første "utslitte pårørende" og jeg vet også at min situasjon ikke er unik.

 

Jeg tror at noe av det som gjør det vanskelig når en som står oss nær rammes av potensielt farlig sykdom, er at vi blir minnet på at døden også kan ramme oss. Det er vanskelig å tåle at vi rent faktisk ikke har kontroll over liv og død. Det blir fristende å forsøke av alle krefter å passe på at alt gjøres mest mulig riktig, og dette er sannsynligvis bortkastet energi det meste av tiden.

 

Den som er syk må fortsatt få lov til å ta sine egne valg, og du må prøve å få til ditt eget liv til tross for at en av dine nærmeste er syk.

[Gjest]

Jeg har trodd jeg har taklet dette bra. Men jeg har bare lurt meg selv. det beviser bare nok en gang at jeg er "svak"..

[Caylee]

Du er ikke egoistisk! Ifølge det du skriver gjør du mye nok! Kanskje for mye. Du må også ta hensyn til deg selv. Leste et sted at "For å gi til andre må man også gi til seg selv". Hvis du ikke også tenker på deg selv vil det bli formye for deg, som det kanskje har blitt nå.  Og da får du ikke hjulpet noe mer.

 

Det beste er å finne en balanse. Gjør det som er bra for deg. Ta tid til deg selv fra NÅ!

Gjør du dette vil du føle deg bedre, og da få mer energi til å få hjulpet hun/han som er syk.

Håper virkelig personen blir frisk. Og DU GJØR GODT NOK! Kan ikke si det nok.

 

Du minner meg om mamma. Hun er også slik. Hun gir så mye til andre men glemmer seg selv. Hun er redd hun ikke er god nok. Men det er akuratt det hun er. Hun må bare ta hensyn til seg selv også.

 

En stor styrkeklem til deg :-)

Endret 6. desember 2014 av Caylee

[Gjest]

Takk for fint svar, caylee. Du er en snill og god person

[Gjest]

Skulle ønske jeg hadde beroligende medisiner som hjalp meg litt nå :-( bare for å få en pause :-(

[frosken]

Jeg har trodd jeg har taklet dette bra. Men jeg har bare lurt meg selv. det beviser bare nok en gang at jeg er "svak"..

 

Du blir fort stressa når du har det vanskelig. Virker som om du har vanskelig for å akseptere at dere er i en krevende livssituasjon. Ta tiden til hjelp, du tåler dette - du som andre:-)

[Gjest]

Takk, frosken. Det hjelper meg litt å få støtte og råd her på dol nå. Og det setter jeg stor pris på.

Det gjør det bare verre at hn (sannsynligvis) ikke ser alvoret i det selv fordi hn ikke har de typiske symptomer på sykdommen. Det gikk et døgn før hn gikk med på innleggelse når det var mest kritisk.

Det er tøft. Hn hadde vært i trygge hender på sykehuset. Nå vil hn ikke en gang fortelle meg om hn blir verre, for da vet hn at hn blir innlagt igjen.

Jeg sover dårllg om natta. Føler jeg må passe på slik at jeg rekker å få hn på sykehuset før det er for sent. Er urolig på jobb, for da har jrg null kontroll. Tør ikke dra langt når jeg har fri. Bekymrer meg mye, og fridagene går med til å hente meg litt inn (men får ikke hentet meg nok inn). Det har skjedd andre ting i helga også, som gjorde alt bare enda verre (møter ingen forståelse for det).

Det har rett og slett blitt for mye. Jeg trenger bare å få slappet litt av nå Jeg trør jeg må oppsøke legen min på mandag og be om noe beroligende, slik at jeg kommer meg gjennom det.

[Gjest]

Det var det som skjedde i helga som gjorde at jeg ikke taklet det lenger. Som vippet meg av pinnen. Jrg taklet det rimelig greit før det skjedde. Ufølsomt.

Endret 6. desember 2014 av hww

[frosken]

Takk, frosken. Det hjelper meg litt å få støtte og råd her på dol nå. Og det setter jeg stor pris på.

Det gjør det bare verre at hn (sannsynligvis) ikke ser alvoret i det selv fordi hn ikke har de typiske symptomer på sykdommen. Det gikk et døgn før hn gikk med på innleggelse når det var mest kritisk.

Det er tøft. Hn hadde vært i trygge hender på sykehuset. Nå vil hn ikke en gang fortelle meg om hn blir verre, for da vet hn at hn blir innlagt igjen.

Jeg sover dårllg om natta. Føler jeg må passe på slik at jeg rekker å få hn på sykehuset før det er for sent. Er urolig på jobb, for da har jrg null kontroll. Tør ikke dra langt når jeg har fri. Bekymrer meg mye, og fridagene går med til å hente meg litt inn (men får ikke hentet meg nok inn). Det har skjedd andre ting i helga også, som gjorde alt bare enda verre (møter ingen forståelse for det).

Det har rett og slett blitt for mye. Jeg trenger bare å få slappet litt av nå Jeg trør jeg må oppsøke legen min på mandag og be om noe beroligende, slik at jeg kommer meg gjennom det.

 

Jeg mener du må innse at det er hans liv, hans kropp, hans avgjørelser. Jeg synes også du skal prøve å huske at når sykehuset mener han er frisk nok til å være hjemme mens han venter på videre utredning, så er han sannsynligvis det. Det er ikke din oppgave å vokte på symptomer. La ham ta ansvar selv.

 

Du kan fortelle ham hva det gjør med deg at han prøver å ignorere det som skjer. Men du kan også gi han litt tid til å venne seg til situasjonen, du er ikke moren hans og har ikke rett til å overstyre ham.

 

Forsøk å fokuser på noe annet enn hans sykdom.

[Gjest]

Jeg mener du må innse at det er hans liv, hans kropp, hans avgjørelser. Jeg synes også du skal prøve å huske at når sykehuset mener han er frisk nok til å være hjemme mens han venter på videre utredning, så er han sannsynligvis det. Det er ikke din oppgave å vokte på symptomer. La ham ta ansvar selv.

 

Du kan fortelle ham hva det gjør med deg at han prøver å ignorere det som skjer. Men du kan også gi han litt tid til å venne seg til situasjonen, du er ikke moren hans og har ikke rett til å overstyre ham.

 

Forsøk å fokuser på noe annet enn hans sykdom.

Han maste seg hjem og trosset legenes anbefaling om å være der..