Er dette sosial angst?

[Trine]

Jeg skal prøve å forklare, selv om jeg sliter med å sette ord på følelsene og tankene. Kan starte med det enkle. Jeg liker ikke møte ukjente folk, men enda værre er det å prate med dem på tlf. Et eksempel er at jeg skulle ringt og bestilt time til  ortopeden, men bare utsetter det fordi jeg hater å ringe (i tillegg til at jeg glemmer det). Men jeg burde jo bare tatt opp mobilen og ringt nå som jeg husker det, men det gjør jeg altså ikke. Jeg har ikke noe problemer med å være der og å snakke med ortopeden. Men det er jo en proffesjonell person som bare gjør jobben sin. Jeg liker ikke å oppsøke plasser hvor man må ta kontakt med personer man ikke kjenner. F.eks da jeg måtte bytte hundeklubb, det var et helvete. Men jeg gjorde det, helt uten fysiske symptomer. Det er veldig skjeldent jeg bestiller mat et sted, dersom jeg er alene, for da må jeg prate og si hva jeg skal ha. Jeg har gjort det, det går bra, men jeg hater det og derfor så unngår jeg det. Nå er ikke akkurat det det værste man kan unngå da. Jeg unngår også butikker hvor jeg vet de er sånn at de kommer bort og spør om du trenger hjelp. Hvis jeg går sammen med noen andre så har jeg ikke det problemet, jeg inbiller meg at man tiltrekker seg mer oppmerksomhet når man er alene. Også tenker jeg at folk tenker at jeg er så rar at jeg ikke har noen venner å gå i butikker sammen med. Og det er jo helt riktig. Jeg har ingen å gå i butikker med eller spise junk med. Men jeg har en jeg kan spise middag hos innimellom og noen jeg kan trene hund sammen med, så jeg er ikke helt alene.

Så kommer neste problem. Jeg liker ikke når folk kommer for tett på. Jeg har en venn som det er greit med. Men ellers så får jeg litt panikk når noen vil finne på ting altfor ofte. Jeg tenker at på et tidspunkt så havner vi i en slags uenighet og jeg orker ikke det. Jeg holder ting inne, unngår å si ifra at jeg er uenig. Så bygges det opp en frustrasjon inni meg og en slags redsel for at det skal dukke opp flere uenigheter og at jeg til slutt ikke orker jatte med lenger. Den ene vennen min tåler godt at jeg er uenig, så det går bra. Men andre vet jeg ikke, og jeg er ikke rask nok i hodet til å kunne svare på deres kommentarer som det virker som kommer automatisk. Sånn at dersom jeg sier jeg ikke er enig så kommer de med argumenter jeg ikke klarer svare på fordi den jævla prossessoren min er så treg. Og i tillegg til det så må jeg jo vurdere om jeg kan si det jeg tenker si, eller ikke. Også finner jeg ut at det er best å bare holde kjeft. Så er mange mennesker også så påståelige at det ikke nytter å si dem i mot for de har låst seg fast på sin oppfatning at de nekter å endre den. Så har jeg en helt annen oppfatning, men den har liksom ingen verdi. For jeg er jo glemsk, oppfatter ting feil, er treg o.s.v. Men sannheten er jo at jeg kan huske en situasjon veldig veldig godt. Men når andre står fast ved sin oppfatning så har jeg ikke noe å si. Det vil jo bare bli ord mot ord. Så jeg gir meg, selv om jeg vet jeg har rett. Jeg syns sånne ting skjer hele tiden og jeg blir veldig sliten av det.

Så er det enda et problem. Jeg gruer meg skikkelig til alle familieselskaper. Det går greit nok med min egen familie. Jeg blir kjempe sliten, men jeg overlever. Men så har jeg jo to tantebarn og jeg fikser ikke å dra i bursdag til dem fordi da kommer det folk både fra min familie og min svogers familie. Jeg kom et år og var fullstendig ødelagt lenge etterpå. I tillegg var det helt jævlig å være der. Jeg får ikke noe som jeg forbinner med angstsymptomer, men psykiateren syns det hørtes ut som sosial angst da jeg fortalte henne litt om hvordan jeg opplever ting. Jeg føler ikke at jeg blir redd, mer at jeg blir irritert, stressa, sliten av alle lyder og all skravling, urolig fordi jeg må sitte stille, sliten fordi jeg må si noe og må late som at jeg interesserer meg for det andre sier til meg. I tillegg er jeg dritt lei av spørsmålet "hvordan går det?" Skal jeg være ærlig, si at det går til helvete og tilbake og at jeg hater å være der? Kan jo ikke det. Så får jeg dårlig samvittighet for å ikke komme i bursdagene til tantebarna mine, men jeg klarer det bare ikke. Det suger altfor mye energi ut av meg.

Uff, dette ble mye. Og alt jeg lurer på er om dette kan være sosial angst, eller om jeg rett og slett bare ikke liker så godt andre mennesker?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Trine skrev:

Jeg skal prøve å forklare, selv om jeg sliter med å sette ord på følelsene og tankene. Kan starte med det enkle. Jeg liker ikke møte ukjente folk, men enda værre er det å prate med dem på tlf. Et eksempel er at jeg skulle ringt og bestilt time til  ortopeden, men bare utsetter det fordi jeg hater å ringe (i tillegg til at jeg glemmer det). Men jeg burde jo bare tatt opp mobilen og ringt nå som jeg husker det, men det gjør jeg altså ikke. Jeg har ikke noe problemer med å være der og å snakke med ortopeden. Men det er jo en proffesjonell person som bare gjør jobben sin. Jeg liker ikke å oppsøke plasser hvor man må ta kontakt med personer man ikke kjenner. F.eks da jeg måtte bytte hundeklubb, det var et helvete. Men jeg gjorde det, helt uten fysiske symptomer. Det er veldig skjeldent jeg bestiller mat et sted, dersom jeg er alene, for da må jeg prate og si hva jeg skal ha. Jeg har gjort det, det går bra, men jeg hater det og derfor så unngår jeg det. Nå er ikke akkurat det det værste man kan unngå da. Jeg unngår også butikker hvor jeg vet de er sånn at de kommer bort og spør om du trenger hjelp. Hvis jeg går sammen med noen andre så har jeg ikke det problemet, jeg inbiller meg at man tiltrekker seg mer oppmerksomhet når man er alene. Også tenker jeg at folk tenker at jeg er så rar at jeg ikke har noen venner å gå i butikker sammen med. Og det er jo helt riktig. Jeg har ingen å gå i butikker med eller spise junk med. Men jeg har en jeg kan spise middag hos innimellom og noen jeg kan trene hund sammen med, så jeg er ikke helt alene.

Så kommer neste problem. Jeg liker ikke når folk kommer for tett på. Jeg har en venn som det er greit med. Men ellers så får jeg litt panikk når noen vil finne på ting altfor ofte. Jeg tenker at på et tidspunkt så havner vi i en slags uenighet og jeg orker ikke det. Jeg holder ting inne, unngår å si ifra at jeg er uenig. Så bygges det opp en frustrasjon inni meg og en slags redsel for at det skal dukke opp flere uenigheter og at jeg til slutt ikke orker jatte med lenger. Den ene vennen min tåler godt at jeg er uenig, så det går bra. Men andre vet jeg ikke, og jeg er ikke rask nok i hodet til å kunne svare på deres kommentarer som det virker som kommer automatisk. Sånn at dersom jeg sier jeg ikke er enig så kommer de med argumenter jeg ikke klarer svare på fordi den jævla prossessoren min er så treg. Og i tillegg til det så må jeg jo vurdere om jeg kan si det jeg tenker si, eller ikke. Også finner jeg ut at det er best å bare holde kjeft. Så er mange mennesker også så påståelige at det ikke nytter å si dem i mot for de har låst seg fast på sin oppfatning at de nekter å endre den. Så har jeg en helt annen oppfatning, men den har liksom ingen verdi. For jeg er jo glemsk, oppfatter ting feil, er treg o.s.v. Men sannheten er jo at jeg kan huske en situasjon veldig veldig godt. Men når andre står fast ved sin oppfatning så har jeg ikke noe å si. Det vil jo bare bli ord mot ord. Så jeg gir meg, selv om jeg vet jeg har rett. Jeg syns sånne ting skjer hele tiden og jeg blir veldig sliten av det.

Så er det enda et problem. Jeg gruer meg skikkelig til alle familieselskaper. Det går greit nok med min egen familie. Jeg blir kjempe sliten, men jeg overlever. Men så har jeg jo to tantebarn og jeg fikser ikke å dra i bursdag til dem fordi da kommer det folk både fra min familie og min svogers familie. Jeg kom et år og var fullstendig ødelagt lenge etterpå. I tillegg var det helt jævlig å være der. Jeg får ikke noe som jeg forbinner med angstsymptomer, men psykiateren syns det hørtes ut som sosial angst da jeg fortalte henne litt om hvordan jeg opplever ting. Jeg føler ikke at jeg blir redd, mer at jeg blir irritert, stressa, sliten av alle lyder og all skravling, urolig fordi jeg må sitte stille, sliten fordi jeg må si noe og må late som at jeg interesserer meg for det andre sier til meg. I tillegg er jeg dritt lei av spørsmålet "hvordan går det?" Skal jeg være ærlig, si at det går til helvete og tilbake og at jeg hater å være der? Kan jo ikke det. Så får jeg dårlig samvittighet for å ikke komme i bursdagene til tantebarna mine, men jeg klarer det bare ikke. Det suger altfor mye energi ut av meg.

Uff, dette ble mye. Og alt jeg lurer på er om dette kan være sosial angst, eller om jeg rett og slett bare ikke liker så godt andre mennesker?

Høres ut som sosial angst med nogot attåt?

Anonymkode: 61eb2...ec5

[Wretch]

Høres litt unnvikende ut... ikke noe galt i det.

[AnonymBruker]

Unnvikende pf? I hvertfall sosial angst. 

Anonymkode: b4bb3...d82

[stjernestøv]

Syns det høres ut som sosial angst og unnvikende PF. Det ligner på problemene til min samboer, og han har disse diagnosene. 

[Lillemus]

Sosial angst med noko attåt synes jeg høres ut som passende diagnose.

[Madelenemie]

4 timer siden, Trine skrev:

Jeg skal prøve å forklare, selv om jeg sliter med å sette ord på følelsene og tankene. Kan starte med det enkle. Jeg liker ikke møte ukjente folk, men enda værre er det å prate med dem på tlf. Et eksempel er at jeg skulle ringt og bestilt time til  ortopeden, men bare utsetter det fordi jeg hater å ringe (i tillegg til at jeg glemmer det). Men jeg burde jo bare tatt opp mobilen og ringt nå som jeg husker det, men det gjør jeg altså ikke. Jeg har ikke noe problemer med å være der og å snakke med ortopeden. Men det er jo en proffesjonell person som bare gjør jobben sin. Jeg liker ikke å oppsøke plasser hvor man må ta kontakt med personer man ikke kjenner. F.eks da jeg måtte bytte hundeklubb, det var et helvete. Men jeg gjorde det, helt uten fysiske symptomer. Det er veldig skjeldent jeg bestiller mat et sted, dersom jeg er alene, for da må jeg prate og si hva jeg skal ha. Jeg har gjort det, det går bra, men jeg hater det og derfor så unngår jeg det. Nå er ikke akkurat det det værste man kan unngå da. Jeg unngår også butikker hvor jeg vet de er sånn at de kommer bort og spør om du trenger hjelp. Hvis jeg går sammen med noen andre så har jeg ikke det problemet, jeg inbiller meg at man tiltrekker seg mer oppmerksomhet når man er alene. Også tenker jeg at folk tenker at jeg er så rar at jeg ikke har noen venner å gå i butikker sammen med. Og det er jo helt riktig. Jeg har ingen å gå i butikker med eller spise junk med. Men jeg har en jeg kan spise middag hos innimellom og noen jeg kan trene hund sammen med, så jeg er ikke helt alene.

Så kommer neste problem. Jeg liker ikke når folk kommer for tett på. Jeg har en venn som det er greit med. Men ellers så får jeg litt panikk når noen vil finne på ting altfor ofte. Jeg tenker at på et tidspunkt så havner vi i en slags uenighet og jeg orker ikke det. Jeg holder ting inne, unngår å si ifra at jeg er uenig. Så bygges det opp en frustrasjon inni meg og en slags redsel for at det skal dukke opp flere uenigheter og at jeg til slutt ikke orker jatte med lenger. Den ene vennen min tåler godt at jeg er uenig, så det går bra. Men andre vet jeg ikke, og jeg er ikke rask nok i hodet til å kunne svare på deres kommentarer som det virker som kommer automatisk. Sånn at dersom jeg sier jeg ikke er enig så kommer de med argumenter jeg ikke klarer svare på fordi den jævla prossessoren min er så treg. Og i tillegg til det så må jeg jo vurdere om jeg kan si det jeg tenker si, eller ikke. Også finner jeg ut at det er best å bare holde kjeft. Så er mange mennesker også så påståelige at det ikke nytter å si dem i mot for de har låst seg fast på sin oppfatning at de nekter å endre den. Så har jeg en helt annen oppfatning, men den har liksom ingen verdi. For jeg er jo glemsk, oppfatter ting feil, er treg o.s.v. Men sannheten er jo at jeg kan huske en situasjon veldig veldig godt. Men når andre står fast ved sin oppfatning så har jeg ikke noe å si. Det vil jo bare bli ord mot ord. Så jeg gir meg, selv om jeg vet jeg har rett. Jeg syns sånne ting skjer hele tiden og jeg blir veldig sliten av det.

Så er det enda et problem. Jeg gruer meg skikkelig til alle familieselskaper. Det går greit nok med min egen familie. Jeg blir kjempe sliten, men jeg overlever. Men så har jeg jo to tantebarn og jeg fikser ikke å dra i bursdag til dem fordi da kommer det folk både fra min familie og min svogers familie. Jeg kom et år og var fullstendig ødelagt lenge etterpå. I tillegg var det helt jævlig å være der. Jeg får ikke noe som jeg forbinner med angstsymptomer, men psykiateren syns det hørtes ut som sosial angst da jeg fortalte henne litt om hvordan jeg opplever ting. Jeg føler ikke at jeg blir redd, mer at jeg blir irritert, stressa, sliten av alle lyder og all skravling, urolig fordi jeg må sitte stille, sliten fordi jeg må si noe og må late som at jeg interesserer meg for det andre sier til meg. I tillegg er jeg dritt lei av spørsmålet "hvordan går det?" Skal jeg være ærlig, si at det går til helvete og tilbake og at jeg hater å være der? Kan jo ikke det. Så får jeg dårlig samvittighet for å ikke komme i bursdagene til tantebarna mine, men jeg klarer det bare ikke. Det suger altfor mye energi ut av meg.

Uff, dette ble mye. Og alt jeg lurer på er om dette kan være sosial angst, eller om jeg rett og slett bare ikke liker så godt andre mennesker?

Hei!

Jeg vet ikke hva dette er,

men det med å¨ringe, svare på telefoner var før vanskelig for meg, nå er det lite problem, men jeg trengte mer kun oppskriften på hva si, hva forventes, og hvordan løse vansker, som feks forholde meg til sammensatt og kompleks muntlig informasjon. På det siste pleier jeg ikke sjelden si at "Nå gikk det alt for fort for meg, kan du si det du sa nå en gang til?", hvis ikke det hjelper, sier jeg kanskje noe mer, om at jeg har store vansker med å få med meg informasjon gitt muntlig, så kanskje må jeg skrive ting ned.

For meg var løsningen å få praktiske løsninger på alt fra telefonsamtaler, til hva som er forventet av meg i et selskap, samt mestringsstrategier, tips på gode løsninger, som innebærer alt fra, forutse hva som ofte er det vanskelige i et selskap, hvordan løse dette, hva som forventes av meg, hva jeg evt kan gjøre for at ting blir lettere.

Det er en hel del lure tips, og etter at jeg fikk dem og startet følge dem, takler jeg alt fra telefonsamtaler til selskaper, skjønt mer sliten enn andre blir jeg.

Det jeg syns er ulikt for deg og meg, er at jeg sjelden kommer på å tenke på hva andre mener og tenker, det er som om jeg er litt i mitt eget det meste av tiden. Men jeg har blitt mer oppmerksom på andre mennesker, men alt det ble jeg først etter at jeg fikk diagnosen asperger. (før det tror jeg aldri jeg har tenkt på hva andre tenkte..) (jeg hadde det derfor bekymringsfritt)

Slik at muligens snirkler dette sa da mer inn mot å kunne stemme med sosial angst?

Jeg vet ikke, men ville du brukt oppskrifter, og ser du nytten og muligheten dette gir, så er det kanskje noe annet enn sosial angst?

Mange ting som var problematiske går ganske fort for meg å løse, feks redsel for telefonsamtaler, det var ikke mange ganger min psykiater forklarte meg hva skal man si i ulike telefonsamtaler, så gjorde jeg nøyaktig sånn som hun sa, og da var saken og vanskene fort løst. (jeg skriver dette til deg, fordi kanskje forskjellen på sosial angst og konkrete vansker med å rellatere til andre mennesker i ulike settinger, kan skilles på om man følger de konkrete regler som foreligger for det meste når man blir gjort kjent med dem?)

[Trine]

Så man kan ha sosial angst uten å ha fysiske symptomer? Psykiateren som utredet meg på DPS mente jeg kanskje hadde unnvikende. Psykiateren jeg går til nå tror personlighetstrekkene heller er noe tillært pga ubehandlet ADHD. Jeg er ikke redd for å miste noen, slik som jeg har forstått de med unnvikende er. Jeg er redd for å såre folk og setter kanskje andres behov litt for høyt, slik at det går på bekostning av meg selv. Så blir jeg til slutt lei og da vil jeg bare være alene. Sånn tror jeg det kanskje er. Uansett blir jeg lei av folk, men det er jo typisk ADHD å bli lei. Kanskje det attåt er ADHDen da. Sosial angst med ADHD, også har jeg emosjonell dysregulering. Fastlegen mener det må være noe mer enn bare ADHD. Psykiateren snakket om sosial angst og vi skulle se nærmere på det, men det tror jeg hun glemte. Men kanskje jeg burde minne henne på det da.

Madelenemie, det hjelper meg ikke å få sånne oppskrifter for to samtaler er aldri helt like. Det jeg tenker jeg skal si passer det plutselig ikke å si alikevel. Det som er problemet mitt i f.eks selskaper er at alle prater høyt og mye og jeg er ikke engang litt interessert i hva de prater om. Så jeg føler meg utenfor, klarer ikke delta i noen samtaler, klarer ikke tenke klart. Jeg har generelt problemer med å konsentrere meg og når skravla går i ett på de andre, da er jeg sjanseløs.

[slabbedask]

7 timer siden, Trine skrev:

Uff, dette ble mye. Og alt jeg lurer på er om dette kan være sosial angst, eller om jeg rett og slett bare ikke liker så godt andre mennesker?

Har det på samme måten, bortsett fra at jeg ikke har én venn engang jeg fungerer sammen med i RL og at jeg får fysiske symptomer av dette.

Hva skyldes det? Sosial angst (en solid dose SSRI skal visstnok hjelpe mot SA men jeg merket ingen ting), sosial retardasjon, noe asperier, vondt i vilja? Hvem vet. Ikke at det spiller noen rolle, har alltid vært sånn så er neppe noe å gjøre noe med det. 

Endret 15. april 2016 av slabbedask

[Trine]

3 timer siden, slabbedask skrev:

Har det på samme måten, bortsett fra at jeg ikke har én venn engang jeg fungerer sammen med i RL og at jeg får fysiske symptomer av dette.

Hva skyldes det? Sosial angst (en solid dose SSRI skal visstnok hjelpe mot SA men jeg merket ingen ting), sosial retardasjon, noe asperier, vondt i vilja? Hvem vet. Ikke at det spiller noen rolle, har alltid vært sånn så er neppe noe å gjøre noe med det. 

Jeg har også alltid vært sånn. Klarer ikke helt å forstå at man kan være født med sosial angst. En stor dose SSRI gir ubehagelige bivirkninger. Men siden 10 mg Cipralex er omtrent som å spise sukkerpiller, så må jeg sikkert prøve 20 mg. 10 mg har absolutt ingen effekt. Noe asperier har de undersøkt og det har jeg ikke, selv om fastlegen mener at jeg har et snev av det, bare ikke nok til å få diagnosen. Det står i journalen at jeg har varig sosial stressbarhet (helt fra jeg var barn). Tror ikke DPS har lest den journalen. Jeg holder en knapp på sosial retardasjon, det føles sånn ihvertfall. Men hvem vet, kanskje jeg bare har vondt i vilja og må ta meg sammen.

Hvordan fysiske symptomer får du?

[frosken]

41 minutter siden, Trine skrev:

Jeg har også alltid vært sånn. Klarer ikke helt å forstå at man kan være født med sosial angst. En stor dose SSRI gir ubehagelige bivirkninger. Men siden 10 mg Cipralex er omtrent som å spise sukkerpiller, så må jeg sikkert prøve 20 mg. 10 mg har absolutt ingen effekt. Noe asperier har de undersøkt og det har jeg ikke, selv om fastlegen mener at jeg har et snev av det, bare ikke nok til å få diagnosen. Det står i journalen at jeg har varig sosial stressbarhet (helt fra jeg var barn). Tror ikke DPS har lest den journalen. Jeg holder en knapp på sosial retardasjon, det føles sånn ihvertfall. Men hvem vet, kanskje jeg bare har vondt i vilja og må ta meg sammen.

Hvordan fysiske symptomer får du?

Jeg mener at mye av det du beskriver ofte beskrives også av folk uten ADHD. Det er heller ikke uvanlig at angstproblematikk har startet svært tidlig i livet,

[Beautiful_Creatures]

Hei Trine! 

Måtte bare svare veldig kort på dette (fortsatt dårlig form og ikke helt på topp, derfor har jeg ikke fått skrevet så mye her i det siste).

Må bare si at dette er fullstendig som å lese om meg selv, ned til minste detalj. Så likt at jeg ble sittede å måpe da jeg leste innlegget ditt. 

Jeg må si meg uenig i en del av det andre svarer deg her.  Jeg tror IKKE dette er sosial angst, og jeg ville faktisk latt vær å "satt psykiateren din på den ideen" hvis du skjønner. Du trenger ikke flere feil diagnoser. 

Jeg skal sende deg en pm senere. Tror dette er ADHD, kombinert med personlighet og mulig trekk av asperger (selv om du ikke fyller diagnose kriteriene for dette). Kanskje du også i tillegg har personlighetstrekket høysensitiv, slik jeg har. Google det også og se om du kjenner deg igjen;-)

Sosial angst forutsetter vel egentlig at man unngår en situasjon man egentlig skulle ønske man kunne være i. Sånn i korte trekk ihvertfall. Du er jo ikke redd, du bare rett og slett ønsker ikke denne kontakten med folk, og blir sliten av det. 

Er kanskje bombastisk av meg å skrive dette med en sånn skråsikkerhet. Jeg er jo ingen fagperson, men jeg kjente meg så ufattelig igjen at jeg måtte svare deg. Du er forresten veldig flink til å sette ord på dette:-)

ps: har ikke fått lest absolutt alle svarene her før jeg skrev innlegget. 

Endret 15. april 2016 av Beautiful_Creatures

[Trine]

2 minutter siden, frosken skrev:

Jeg mener at mye av det du beskriver ofte beskrives også av folk uten ADHD. Det er heller ikke uvanlig at angstproblematikk har startet svært tidlig i livet,

Ja, det er jo flere ting ved ADHD som også andre plages med. Hva vil svært tidlig bety? Sånn ca? Snakker vi 2-3 års alder eller barneskolealder?

[frosken]

2 minutter siden, Trine skrev:

Ja, det er jo flere ting ved ADHD som også andre plages med. Hva vil svært tidlig bety? Sånn ca? Snakker vi 2-3 års alder eller barneskolealder?

Av og til ser man tendensene allerede i spedbarnsalderen.

[Trine]

7 minutter siden, Beautiful_Creatures skrev:

Hei Trine! 

Måtte bare svare veldig kort på dette (fortsatt dårlig form og ikke helt på topp, derfor har jeg ikke fått skrevet så mye her i det siste).

Må bare si at dette er fullstendig som å lese om meg selv, ned til minste detalj. Så likt at jeg ble sittede å måpe da jeg leste innlegget ditt. 

Jeg må si meg uenig i en del av det andre svarer deg her.  Jeg tror IKKE dette er sosial angst, og jeg ville faktisk latt vær å "satt psykiateren din på den ideen" hvis du skjønner. Du trenger ikke flere feil diagnoser. 

Jeg skal sende deg en pm senere. Tror dette er ADHD, kombinert med personlighet og mulig trekk av asperger (selv om du ikke fyller diagnose kriteriene for dette). Kanskje du også i tillegg har personlighetstrekket høysensitiv, slik jeg har. Google det også og se om du kjenner deg igjen;-)

Sosial angst forutsetter vel egentlig at man unngår en situasjon man egentlig skulle ønske man kunne være i. Sånn i korte trekk ihvertfall. Du er jo ikke redd, du bare rett og slett ønsker ikke denne kontakten med folk, og blir sliten av det. 

Er kanskje bombastisk av meg å skrive dette med en sånn skråsikkerhet. Jeg er jo ingen fagperson, men jeg kjente meg så ufattelig igjen at jeg måtte svare deg. Du er forresten veldig flink til å sette ord på dette:-)

ps: har ikke fått lest absolutt alle svarene her før jeg skrev innlegget. 

Så kjedelig at du ikke har blitt bra enda. Nå har du virkelig vært dårlig lenge.

Haha...du og jeg altså, som to dråper vann

Jeg tror heller ikke det er sosial angst, var derfor jeg ikke minnet psykiateren på det sist jeg var der. Men så er det ei jeg kjenner som mener at jeg har det og at angst kan utarte seg på så mange ulike måter. Men jeg gikk jo til denne sykepleieren lenge og hun konkluderte til slutt med at det ikke var angst. Men hun er jo "bare" sykepleier og har ikke noe å si hva gjelder diagnoser.

Jeg tror også det er ADHD med emosjonell dysregulering (dette sier den private psykiateren og jeg kjenner meg igjen i kriteriene), høysensitivitet (har tatt noen tester og skårer høyt) og trekk av asperger (fastlegen mener jeg har trekk). Men jeg føler at psykiateren på DPS ikke er helt enig med meg i det. Men jeg vet ikke, enten glemte hun det med sosial angst som hun ville se på, ellerså fant hun ut at det kanskje ikke var det alikevel. Jeg har ikke så lyst til å ta det opp med henne.

Jeg unngår ikke situasjoner. Jeg unngår å gå i butikken kl 17 og alle andre er der fordi jeg ikke takler alle folka, men jeg er ikke redd, bare stressa og blir irritert. Jeg vli bare være i fred. Og du har rett, jeg ønsker ikke kontakten og blir sliten av det. Det er også litt derfor jeg tenker at det vel da ikke er angst.

Du var ikke så bombastisk. Du har jo samme diagnose som meg, men har mer erfaring med diagnosen enn det jeg har. Og takk, noen ganger dukker ordene opp og da må det bare skrives ned med engang, ellerså er det glemt. Syns det er vanskelig å forklare.

[Trine]

11 minutter siden, frosken skrev:

Av og til ser man tendensene allerede i spedbarnsalderen.

Ok. Jeg husker så klart ikke hvordan jeg var som spedbarn. Kan bare forholde meg til det  foreldrene mine forteller. Allerede som foster hadde jeg visst symptomer på ADHD (ifølge psykiateren), jeg var unormalt aktiv. Som spedbarn var jeg lite interessert i menneskelig kontakt. Videre har jeg fått høre av andre familiemedlemmer at jeg var vanskelig å komme inn på. Jeg har aldri hatt det jeg ser på som angstsymptomer. Jeg har bare alltid likt meg best alene.

[Madelenemie]

15 minutter siden, Trine skrev:

Ok. Jeg husker så klart ikke hvordan jeg var som spedbarn. Kan bare forholde meg til det  foreldrene mine forteller. Allerede som foster hadde jeg visst symptomer på ADHD (ifølge psykiateren), jeg var unormalt aktiv. Som spedbarn var jeg lite interessert i menneskelig kontakt. Videre har jeg fått høre av andre familiemedlemmer at jeg var vanskelig å komme inn på. Jeg har aldri hatt det jeg ser på som angstsymptomer. Jeg har bare alltid likt meg best alene.

ok,

hvorfor går du da på nok en ny type ssri hvis du ikke tror du har sosial angst?

Gjorde ikke den forrige ssri nok trøbbel?

[Trine]

2 minutter siden, Madelenemie skrev:

ok,

hvorfor går du da på nok en ny type ssri hvis du ikke tror du har sosial angst?

Gjorde ikke den forrige ssri nok trøbbel?

Går ikke på det pga angst, men depresjon. Psykiateren ville legge meg inn, men det nektet jeg. Da tar jeg heller piller.

[slabbedask]

1 time siden, Trine skrev:

Jeg har også alltid vært sånn. Klarer ikke helt å forstå at man kan være født med sosial angst. En stor dose SSRI gir ubehagelige bivirkninger. Men siden 10 mg Cipralex er omtrent som å spise sukkerpiller, så må jeg sikkert prøve 20 mg. 10 mg har absolutt ingen effekt. Noe asperier har de undersøkt og det har jeg ikke, selv om fastlegen mener at jeg har et snev av det, bare ikke nok til å få diagnosen. Det står i journalen at jeg har varig sosial stressbarhet (helt fra jeg var barn). Tror ikke DPS har lest den journalen. Jeg holder en knapp på sosial retardasjon, det føles sånn ihvertfall. Men hvem vet, kanskje jeg bare har vondt i vilja og må ta meg sammen.

Hvordan fysiske symptomer får du?

Kvalm og urolig i magen, slapp og frossen, ør, fjern og uvirkelighetsfølelse. Klassiske angstsymptomer, selv om jeg føler det er mer enn slags stress-reaksjon enn "vanlig" angst.

[Trine]

3 minutter siden, slabbedask skrev:

Kvalm og urolig i magen, slapp og frossen, ør, fjern og uvirkelighetsfølelse. Klassiske angstsymptomer, selv om jeg føler det er mer enn slags stress-reaksjon enn "vanlig" angst.

Ok, det er jo slike symptomer jeg forbinder med angst. Fjern er jeg alltid. Men ekstra fjern tror jeg er mer, som du sier, en stress-reaksjon. Ikke at jeg har angst, men at jeg mer bare mistrives veldig i situasjonen.

Endret 15. april 2016 av Trine