Falt

[florista]

Hit men ikke lenger. Så langt, men så brått stopp. 

Holde ut. Mestre. Aktive friske valg. Gir beskjed, "jeg er i ferd med å falle". "Hold ut" svarer de. "Du klarer dette". 

Kanskje det er det som er et av problemene. I så lang tid så klarer hun alltid. Den enorme troen på at hun alltid klarer. "Jeg faller" svarer hun på nytt. Tårene triller. 

Så flink. Aktive friske valg. Aktivt overbevise seg selv om at det hun gjør er rett. Eller at det de sier faktisk er sannheten. Eller når tankene om deres egentlige tanker og følelser tar overhånd, må hun overhøre seg selv og velge å tenke friskt. Hva enn friskt er.

Mulig innleggelse om 2-3 uker, for hjelp til siste vektøkning. Problemet er at hun har vært så flink med kostlisten, planen var å bygge videre. Mens de siste dager har alt falt i grus. Hun har falt tilbake til gamle mestringsstrategier og skammes. 

Vil ikke at de skal si det er depresjon. Eller hva som helst som de bruker som forklaring på hennes tårer eller fortvilelse. Sannheten, svarer hun. Det er enkelt og greit sannheten. Så enkelt og samtidig så vanskelig. For i det ligger det at forklaringen er ikke depresjon, men en virkelighet. Noe som faktisk er. 

Ved å innse at det er sannheten og virkeligheten så er det kanskje også på tide å innse at det er ikke mer å gjøre. At det nærmeste og riktigste løsning er å kapitulere. Å vite at en kjempet i alle fall, men tapte. Alt man går glipp av, hun vet. De fine stundene går hun glipp av. Men så mye bedre hun får puste når hun tenker på alt hun får slippe. 

Ingen planer. Men tanker. Følelser. En form for forberedelse. Av seg selv. Av andre. 

Hun tror at noen få personer, noen ytterst få, kan forstå sin egen eksistens og trekke den slutning av noen sår bare er for dype til å leges. HUn kunne levd med arr. Både fysisk og psykisk. Men ikke åpne sår. 

Så flink så lenge. Og uten direkte forklaring på hva som skjer, så faller hun. I enorm fart. Hun vet at hun kanskje kan bli innlagt og komme ovenpå igjen. Men hva er vitsen? Det er vel slik livet vil bli? Er det ikke? Eneste forklaring på forverring er økning av mat og vekt. Hvis det er alt som skal til for at hun ikke mestrer, da er det ikke mye å hente. 

Å oppta plass, rent fysisk både som person med flere kilo, eller oppta en plass på en psykolog eller leges kontor, når andre flinkere pasienter trenger det mer, er vondt. De er så optimistiske. Hvorfor ser de ikke sannheten? 

Depresjonsbriller, sier de. Realistisk svarer jeg...

[AnonymBruker]

Du skal være den sterke. Den alltid mestrende. Den som klarer seg. Den som ikke bør/skal falle eller mislykkes.

Du skal ikke ta plass. Ikke kreve. Ikke fortjene. Ikke være svak. Du er ingen "flink" pasient.

Du er bare et menneske. Et menneske fortjener og har rett til å ta plass. Det er derfor psykiatrien og hjelpeapparatet er til. Hadde du ikke behøvd hjelpen, hadde du fått et spark bak og på hodet ut, men du blir ikke kastet ut, men du både trenger og fortjener hjelpen. Du trenger ikke være flink pasient - da hadde du ikke vært pasient. Verden går ikke under om du viser du er svak eller har mislykkes. Å feile gjør vi alle, men det fine er at vi kan alltid reise oss igjen.

Jeg gir deg en virtuell klem og håper du klarer å se at du er god nok som du er, på trynet utfor en bakke eller ikke.

PS: Du er flink til å uttrykke deg skriftlig!

Anonymkode: a2494...c41

[XbellaX]

Ingen fremgang er en eneste slak strekning foran deg. Fremgang innebærer både knall & fall, ..og tilbakefall, ambivalens, pauser, time out`s,  streikeperioder, totalt- "gå i bakken-het", drittlei-het, sårhet over det man har mistet, raseri over hvorfor dette skal være nødvendig, og en ganske gripende angst for hamskiftet. Fremgang kan være ganske forbannet jævlig å gå igjennom. 

Du er likevel på vei.

[ColaZero]

1 time siden, XbellaX skrev:

Ingen fremgang er en eneste slak strekning foran deg. Fremgang innebærer både knall & fall, ..og tilbakefall, ambivalens, pauser, time out`s,  streikeperioder, totalt- "gå i bakken-het", drittlei-het, sårhet over det man har mistet, raseri over hvorfor dette skal være nødvendig, og en ganske gripende angst for hamskiftet. Fremgang kan være ganske forbannet jævlig å gå igjennom. 

Du er likevel på vei.

Skikkelig bra svar! Jeg tar det til meg selv også siden jeg for tiden er i drittform og føler at jeg har ødelagt alt jeg har strevd så jæ....med i flere år. Har lest innlegget ditt flere ganger. Jeg sitter nå og skriver det av. Skal henges på speilet på badet.