Ekspertsvar Utagering, agressiv atferd hos barn med autisme

[Kluss]

Hei.

Jeg har en sønn på 3år med diagnosen barneautisme (og epilepsi).

Han er et veldig krevende barn og må fotfølges fordi han gjør mye ugang og utsetter seg selv for fare. Han er ganske så utagerende og har vært det en god stund.

Før var det kun mye hyl og skrik, noe vi har fått beskjed av spesialisthelsetjenesten om å ignorere. Etter en stund så ble det mindre skrik, men det har nå blitt erstattet med at han utagerer ved å skade oss voksne (og til tider andre barn). Skrikinga har kommet tilbake og han slår seg vrang ved hver minste lille ting.

Vi får fortsatt beskjed om å ignorere, men det er vanskelig ettersom han biter, klyper, slår, sparker og dunker hodet i oss ganske så hardt.

Vi har forsøkt å holde hendene hans borte fra oss, noe han tidligere bare syns var gøy, nå bruker han andre deler av kroppen sin til å skade oss som f.eks å dunke hodet sitt hardt mot vår kropp.

Vi har også forsøkt å si klart ifra om at det ikke er greit, men han forstår ikke (eller ignorerer det).

Avledning er også forsøkt, men med lite hell.

Som en siste løsning har vi fjernet oss fra situasjonen slik at han ikke kan skade oss, men da går han over på å skade seg selv.

Vi har spesialister på feltet inne for å veilede oss, men det hjelper lite og utageringen blir bare verre og verre.

Jeg føler vi virkelig må få satt en stopper for dette, men aner ikke hva vi kan gjøre. Nå i det siste har det blitt så ille at han har skalla til meg i hodet og slått meg hardt i hodet med gjenstander.

Jeg lurer på om jeg kan få noe tips til hva vi kan gjøre og om det evt kan være noe psykisk årsak til at han har blitt sånn? Jeg kjenner flere som har barn med samme diagnose og ingen av de sliter med så ekstrem utagering.

Må legge til at hans evne til å kommunisere har bedret seg drastisk de siste månedene (etter at han begynte på medisiner mot epilepsien) og jeg forstår for det meste hva han vil. Tror derfor ikke det er manglende språk som er årsaken til denne atferden

[Madelenemie]

Hei.

Jeg har en sønn på 3år med diagnosen barneautisme (og epilepsi).

Han er et veldig krevende barn og må fotfølges fordi han gjør mye ugang og utsetter seg selv for fare. Han er ganske så utagerende og har vært det en god stund.

Før var det kun mye hyl og skrik, noe vi har fått beskjed av spesialisthelsetjenesten om å ignorere. Etter en stund så ble det mindre skrik, men det har nå blitt erstattet med at han utagerer ved å skade oss voksne (og til tider andre barn). Skrikinga har kommet tilbake og han slår seg vrang ved hver minste lille ting.

Vi får fortsatt beskjed om å ignorere, men det er vanskelig ettersom han biter, klyper, slår, sparker og dunker hodet i oss ganske så hardt.

Vi har forsøkt å holde hendene hans borte fra oss, noe han tidligere bare syns var gøy, nå bruker han andre deler av kroppen sin til å skade oss som f.eks å dunke hodet sitt hardt mot vår kropp.

Vi har også forsøkt å si klart ifra om at det ikke er greit, men han forstår ikke (eller ignorerer det).

Avledning er også forsøkt, men med lite hell.

Som en siste løsning har vi fjernet oss fra situasjonen slik at han ikke kan skade oss, men da går han over på å skade seg selv.

Vi har spesialister på feltet inne for å veilede oss, men det hjelper lite og utageringen blir bare verre og verre.

Jeg føler vi virkelig må få satt en stopper for dette, men aner ikke hva vi kan gjøre. Nå i det siste har det blitt så ille at han har skalla til meg i hodet og slått meg hardt i hodet med gjenstander.

Jeg lurer på om jeg kan få noe tips til hva vi kan gjøre og om det evt kan være noe psykisk årsak til at han har blitt sånn? Jeg kjenner flere som har barn med samme diagnose og ingen av de sliter med så ekstrem utagering.

Må legge til at hans evne til å kommunisere har bedret seg drastisk de siste månedene (etter at han begynte på medisiner mot epilepsien) og jeg forstår for det meste hva han vil. Tror derfor ikke det er manglende språk som er årsaken til denne atferden

Hei!

 

 

Du kan ikke regne det som sannsynlig at et netforum kan hjelpe deg, når ikke spesialisthelsetjenesten kan hjelpe/ gi råd/ forklare for deg- så grunnleggende fakta som atferd og respons, der man rett og slett ikke kan gi svar uten å kjenne dere som familie, hvordan dere er og responderer.

 

Det er en dårlig habilitering hvis hele svar dere får er ignorer på den alvorlige situasjon du beskriver,.

 

Det er alt for komplekst og sammensatt problemstilling du spør om hjelp på uten at noen her har kjennskap til informasjon som er viktig kanskje for å forklare situasjonen, dere er i!

 

Jeg var selv barneautist, jeg skadet ingen, men den totale mangelen på forståelse, kunnskap og evne til riktig atferd gjorde mitt liv langt vanskeligere enn det kunne vært.

 

Hadde jeg vært gutt, hadde jeg kanskje skallet mine foreldre, noe som ville vært fortjent med den totale mangelen på sunn fornuft som mange har, for ikke å nevne mangelen på respekt, for den funksjonshemning som autisme medfører.

 

Det fins ingen her inne andre enn muligens psykiateren som kan svare på ditt spørsmål.

 

Et barn på bare 3 år er i den alderen da man jo fra naturens side er nokså selvsentrert for oss med autisme varer den alder mye lenger! Det burde vært slik at bare tålmodige mennesker får oss til barn, dessverre skjer ikke det. Å ha et barn med autisme krever tålmodighet, har man ikke det går det sjelden bra. For de med tålmodige foreldre kan de få lykken når barnet blir 20 år og ingen hadde trodd og forventet...En psykiater fra USA skrev om sitt barn med autisme at ingen tenkte, trodde, men innerst i han viste han at sønnen ville nå sine mål på sin måte, den autistgutten hadde en smart pappa.

Skulle ønske jeg hadde hatt en sånn forelder.

[Kluss]

Tror du ikke jeg gjør alt som står i min makt for at sønnen min skal få en god oppvekst?

Jeg skriver her som et forsøk på å få tips som jeg ikke har fått før, i håp om at jeg skal finne en måte å snu denne utviklingen som har gått så altfor langt allerede. Jeg kjenner at det skremmer meg, det skremmer meg at det på så kort tid har gått så langt og at jeg sitter igjen uten noe svar på hva jeg kan gjøre for den lille gutten min.

De som skal hjelpe oss med dette sviktet grovt i en periode og hadde det ikke vært for denne svikten kunne vi kanskje ha forebygget dette. Nå som de er på plass igjen ønsker de ikke å ta ordentlig tak i det. Jg tror at de egentlig ikke vet hva vi skal gjøre med det og at det er grunnen til at de går rundt grøten.

Vi er midt i sommerferie og får derfor ikke tak i de som jobber på autismesenteret. De har nok mer å komme med enn dette teamet som skal hjelpe oss med atferd (disse er kommunale).

Jeg elsker gutten min over alt på jord, jeg har endret hele mitt liv drastisk for han, jeg har nedprioritert meg selv så mye jeg kan og bruker tiden min på trening, møter osv for min sønn. Jeg er bare et menneske, jeg er ikke gud. Jeg kan ikke svarene på alt så jeg søker kunnskap der jeg kan.

Forresten hadde jeg håpet på svar fra psykiateren her inne. Derfor jeg skrev det her

[Madelenemie]

Tror du ikke jeg gjør alt som står i min makt for at sønnen min skal få en god oppvekst?

Jeg skriver her som et forsøk på å få tips som jeg ikke har fått før, i håp om at jeg skal finne en måte å snu denne utviklingen som har gått så altfor langt allerede. Jeg kjenner at det skremmer meg, det skremmer meg at det på så kort tid har gått så langt og at jeg sitter igjen uten noe svar på hva jeg kan gjøre for den lille gutten min.

De som skal hjelpe oss med dette sviktet grovt i en periode og hadde det ikke vært for denne svikten kunne vi kanskje ha forebygget dette. Nå som de er på plass igjen ønsker de ikke å ta ordentlig tak i det. Jg tror at de egentlig ikke vet hva vi skal gjøre med det og at det er grunnen til at de går rundt grøten.

Vi er midt i sommerferie og får derfor ikke tak i de som jobber på autismesenteret. De har nok mer å komme med enn dette teamet som skal hjelpe oss med atferd (disse er kommunale).

Jeg elsker gutten min over alt på jord, jeg har endret hele mitt liv drastisk for han, jeg har nedprioritert meg selv så mye jeg kan og bruker tiden min på trening, møter osv for min sønn. Jeg er bare et menneske, jeg er ikke gud. Jeg kan ikke svarene på alt så jeg søker kunnskap der jeg kan.

Forresten hadde jeg håpet på svar fra psykiateren her inne. Derfor jeg skrev det her

Hei!

 

 

Ok da får du vente på svar fra psykiateren siden du vil ha svar fra han.

 

Det kunne jo hende noen av oss med autisme kunne svart deg, men med inngangs-ord som at din sønn gjør ugagn, er det umulig for meg med autisme å forstå tenkningen din og utgangspunktet.

[Kluss]

Hei!

 

 

Ok da får du vente på svar fra psykiateren siden du vil ha svar fra han.

 

Det kunne jo hende noen av oss med autisme kunne svart deg, men med inngangs-ord som at din sønn gjør ugagn, er det umulig for meg med autisme å forstå tenkningen din og utgangspunktet.

Han gjør det. Jeg har forklart ting som det er for å skape et bilde av situasjonen.

Dette har noe med atferden hans å gjøre. Selvom han f.eks river ned og ødelegger tven så betyr ikke det at han er ond eller en "drittunge" for det er så absolutt ikke det jeg mener.

Han har en annerledes måte å se verden på, noe jeg aldri vil forstå for jeg kan ikke se verden gjennom hans øyne, men jeg har et ønske om å kjenne barnet mitt bedre og lære meg bedre metoder å håndtere dette på.

[Kluss]

Du må også forstå at dette er sårt for meg. Å være mamma og føle at man ikke strekker til er ingen god følelse og når man tar steget og ber om råd på et forum så svir det ekstra mye når folk rakker ned på en.

Så må du huske at autisme ikke definerer alle med denne diagnosen. Selvom navnet på diagnosen er det samme så betyr ikke det at alle som har denne diagnosen er like. De sliter med forskjellige ting, det som definerer autisme er en brøkdel av utfordringen

[Madelenemie]

Du må også forstå at dette er sårt for meg. Å være mamma og føle at man ikke strekker til er ingen god følelse og når man tar steget og ber om råd på et forum så svir det ekstra mye når folk rakker ned på en.

Så må du huske at autisme ikke definerer alle med denne diagnosen. Selvom navnet på diagnosen er det samme så betyr ikke det at alle som har denne diagnosen er like. De sliter med forskjellige ting, det som definerer autisme er en brøkdel av utfordringen

Hei!

 

 

Jeg kan ikke forstå deg, uten at du skriver det så tydelig at det er sårt for deg!

 

Nå som jeg vet det, forstår jeg bedre, også ordene dine om ugagn.

 

Vil du jeg skal prøve å svare deg, skal jeg gjøre det, men jeg må tenke meg om.

 

Det er en vanskelig problemstilling, jeg har selv egne barn med autisme, jeg må hente frem meg selv som liten for å hjelpe/ forstå dem.

 

Min mann uten autisme bruker ord du bruker, han klarer ikke forstå selv om han tenker og tenker.

 

Barne-habilitering er flinke for oss, men av og til sier de til meg at uten meg de ikke kunne forstått, av det skjønner jeg at jeg forstår noe ved autisme som ingen som leser bøker kan fordi jeg har det selv.

 

Jeg beklager at jeg brukte ord som såret deg, mente ikke, men forstod ikke, glad du vil din sønn det beste. Er han psykisk utviklingshemmet også eller ikke? De trodde jeg var mildt PU, de trodde men jeg var ikke likevel.  Så jeg lurer.

[Kluss]

I mitt hode er det en selvfølge at folk forstår det er sårt for meg (og jeg burde nok ikke ta slike ting som en selvfølge og heller lære meg å sette ord på det). Det er jo barnet mitt, mitt eneste barn og jeg vil så inderlig forstå hva som foregår i hodet hans. Da føler man seg lett utilstrekkelig som mor når man føler alt man gjør er feil og alt man prøver å gjøre for å glede barnet går den andre veien.

Han har ikke noe PU. Han er nok for liten til å bli utredet for det, men har ingen mistanker. Tenkte litt på det før han fikk diagnosen epilepsi, etter å ha gått på medisiner en stund forandret han seg mye og mistanken min forsvant.

Jeg vil også beklage om jeg ordlegger meg dumt, det er ikke så lett å sette ord på følelsene og å forklare situasjonen.

Hjelpeaparatet er forresten fantastiske, de har mye kunnskap og har hjulpet oss mye, spesielt legen på autismesenteret. De jeg snakket om som sviktet og som virker motvillige til å hjelpe er kommunale og innehar nok ikke like mye kunnskap som de på senteret

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

_{Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg mye med din sønn, men jeg kan komme med noen punkter.}

 

_{1. Du har ikke uttrykt deg upresist på dette forum. Du ordlegger deg ikke dumt. De aller, aller fleste forstår umiddelbart hvordan du har det. Madelenemie har mye kunnskap om dette, men hun har selv en lidelse som gjør at hun er dårlig til "å lese mellom linjene" og trenger det meste tydelig og konkret sagt.}

 

_{2. Din sønns problemer har med hans sykdom å gjøre. Det har ingenting med din mors/foreldrefunksjon å gjøre. Du har ingen grunn til å føle deg mislykket i den rollen.}

 

_{3. Dette er en superspesialistoppgave. De aller fleste kommunale team har ikke den kompetansen som er nødvendig for å kunne rådgi deg. Mange foreldre har følt seg som dårlige foreldre fordi deres barn er forsøkt behandlet av underkompetente personer.}

_{Her må du sørge for å komme til superspesialistene. Det er helt avgjørende for å få korrekt behandling og veiledning.}

 

_{Lykke til.}

[Marie Mel]

Hei Kluss,

Vi har spesialister på feltet inne for å veilede oss, men det hjelper lite og utageringen blir bare verre og verre. 

 

Det er ofte slik at når en begynner å jobbe med en utfordring, så blir det først litt verre. Det betyr ikke at det veiledes feil, men at en treffer på noe ømt og da rett utfordring.  

 

Det å holde en stø kurs gjennom berg og daler er som regel det beste og bærer frukt over tid. Så ta det opp med veilederne at det ser verre ut, men forsøk å gi veilederne tillit  

 

Det voksne ofte trenger hjelp til er å ikke være med barnet ned og opp på denne berg- og dalbanereisen av følelser. Slikt kan en kun stå i, om en har gode mål og planer for det en gjør.

 

 

[Kluss]

Hei Kluss,

Det er ofte slik at når en begynner å jobbe med en utfordring, så blir det først litt verre. Det betyr ikke at det veiledes feil, men at en treffer på noe ømt og da rett utfordring.  

 

Det å holde en stø kurs gjennom berg og daler er som regel det beste og bærer frukt over tid. Så ta det opp med veilederne at det ser verre ut, men forsøk å gi veilederne tillit  

 

Det voksne ofte trenger hjelp til er å ikke være med barnet ned og opp på denne berg- og dalbanereisen av følelser. Slikt kan en kun stå i, om en har gode mål og planer for det en gjør.

 

Problemet er at veilederne startet noe for så å forsvinne igjen. Nå som de er inne i bildet igjen nekter de å jobbe med det som faktisk er problemet så ting blir bare verre. Og siden det er sommer så forsvinner de igjen nå og er ikke tilbake før slutten av august

[Marie Mel]

Problemet er at veilederne startet noe for så å forsvinne igjen. Nå som de er inne i bildet igjen nekter de å jobbe med det som faktisk er problemet så ting blir bare verre. Og siden det er sommer så forsvinner de igjen nå og er ikke tilbake før slutten av august

Så da er dere ikke enig om handlingsplanen. Det er viktig å være enig om hva som er den virkelig bakenforliggende utfordringen. Ellers boikotter en hverandre. For barnets skyld må dere bli enige så kursen blir stø. Og for deres voksne skyld, så må dere som jobber rundt et barn ikke sliter på hverandre. Få nye veiledere eller forsøk å lytte til hvorfor de tenker annerledes. Så må de lytte til hvorfor dere tenker annerledes. Godt samarbeid er godt og utfordrende. Dårlig samarbeid gir sykemeldinger over tid. 

[Rosavina]

Hei....jeg har et barn med barneautisme og her var det meste velkjent...

Da vi startet opp med treninger var han nesten 4 år og omtrent uten språk..

 

Så det ble startet med massiv språktrening/tidlig interversjon 25 timer i uken. Motivert assistent som ble veiledet en dag i uken av vernepleier fra barnehabelitering.

 

Utageringen ble gradvis redusert til omtrent ingenting i løpet av 1 års tid...

 

Det var ikke alt jeg som mor syntes virket logisk i diss treningene. Men resultatene kom de...

[Kluss]

Hei....jeg har et barn med barneautisme og her var det meste velkjent...

Da vi startet opp med treninger var han nesten 4 år og omtrent uten språk..

 

Så det ble startet med massiv språktrening/tidlig interversjon 25 timer i uken. Motivert assistent som ble veiledet en dag i uken av vernepleier fra barnehabelitering.

 

Utageringen ble gradvis redusert til omtrent ingenting i løpet av 1 års tid...

 

Det var ikke alt jeg som mor syntes virket logisk i diss treningene. Men resultatene kom de...

Så godt å høre at ting har blitt bedre

Vi startet med TIOBA for ca et år siden nå, det er mye som har bedret seg, men utageringen har blitt verre. Det virker litt som om med en gode kommer en onde. Det kan nok også ha noe å si at det er sommer og laaang tid uten trening samt at sommerferien er jo grovt rutinebrudd

[Rosavina]

Hei, igjen!

 

Det er kjent at ferier og andre endringer i det daglige kan være vanskelig for barn med autisme. Men det er nok sånn det er.

 

Vi har også Tioba og trente hjemme de to første årene. Nå er ting såpass bra at vi ikke trenger, men på mange vis "lever" vi jo Tioba og et annerledes liv enn andre barnefamilier.

Jeg vet godt forskjellen ettersom denne karen er minstemann i en søskenflokk på fem.

 

Tioba må integreres i alt.

 

Det VIL gå opp og ned, men jeg er sikker på at det sakte, men sikkert må bli bedre hos dere også!

[Madelenemie]

_{Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg mye med din sønn, men jeg kan komme med noen punkter.}

 

_{1. Du har ikke uttrykt deg upresist på dette forum. Du ordlegger deg ikke dumt. De aller, aller fleste forstår umiddelbart hvordan du har det. Madelenemie har mye kunnskap om dette, men hun har selv en lidelse som gjør at hun er dårlig til "å lese mellom linjene" og trenger det meste tydelig og konkret sagt.}

 

_{2. Din sønns problemer har med hans sykdom å gjøre. Det har ingenting med din mors/foreldrefunksjon å gjøre. Du har ingen grunn til å føle deg mislykket i den rollen.}

 

_{3. Dette er en superspesialistoppgave. De aller fleste kommunale team har ikke den kompetansen som er nødvendig for å kunne rådgi deg. Mange foreldre har følt seg som dårlige foreldre fordi deres barn er forsøkt behandlet av underkompetente personer.}

_{Her må du sørge for å komme til superspesialistene. Det er helt avgjørende for å få korrekt behandling og veiledning.}

 

_{Lykke til.}

Hei!

 

 

Takk! Det var hyggelig at du forstod så bemerkelsesverdig godt situasjonen :-)

Jeg mener ditt punkt nr 1. Det er derfor det er deilig for meg med fagmennesker, til tross for uenighet (:-)har de kunnskap, og jeg ble glad nå når jeg leste at du virkelig forstår situasjonen.

I tillegg minnet det meg om hvorfor jeg har diagnosen asperger syndrom.

Noe jeg helt har godtatt selv om jeg ikke ser det hver dag selv.

Jeg godtar det helt likevel, og forholder meg til avgjørelsen.

[Madelenemie]

I mitt hode er det en selvfølge at folk forstår det er sårt for meg (og jeg burde nok ikke ta slike ting som en selvfølge og heller lære meg å sette ord på det). Det er jo barnet mitt, mitt eneste barn og jeg vil så inderlig forstå hva som foregår i hodet hans. Da føler man seg lett utilstrekkelig som mor når man føler alt man gjør er feil og alt man prøver å gjøre for å glede barnet går den andre veien.

Han har ikke noe PU. Han er nok for liten til å bli utredet for det, men har ingen mistanker. Tenkte litt på det før han fikk diagnosen epilepsi, etter å ha gått på medisiner en stund forandret han seg mye og mistanken min forsvant.

Jeg vil også beklage om jeg ordlegger meg dumt, det er ikke så lett å sette ord på følelsene og å forklare situasjonen.

Hjelpeaparatet er forresten fantastiske, de har mye kunnskap og har hjulpet oss mye, spesielt legen på autismesenteret. De jeg snakket om som sviktet og som virker motvillige til å hjelpe er kommunale og innehar nok ikke like mye kunnskap som de på senteret

Hei!

 

 

Som nhd skriver og svarer deg er det.

 

Jeg vet ganske mye om autisme både fordi jeg har det selv og fordi jeg har barn med autisme.

 

Jeg forstår ikke slike ting automatisk (at du ble såret, jeg blir selv sjelden det) og uten en tydelig presisering, jeg bryr meg likevel mye og alvorlig om de mennesker som ber meg om hjelp.Men de må være tydelig.

 

Jeg ble derfor nå minnet om hvor glad jeg er for at psykiatrien hjalp meg, og min mann, og barna,  og diagnostiserte meg, det ble en hjelp for min mann til å forstå meg, en hjelp for meg til å forstå mennesker bedre, men også fordi min psykiater har forklart, veiledet og , samt lært meg, det andre mennesker mer lærer automatisk og uten tydelige presiseringer.

 

Spørsmålet ditt er likevel svært stort, og man er nokså avhengig av mange flere detaljerte beskrivelser og kjennskap til dere som familie for å vite feks hvorfor "ugagn :-) " øker.

Jeg vet en del om hvorfor... men det kan skyldes mange ulike mekanismer.

 

Og i tillegg er ingen autist lik, og personlighet spiller inn, ikke minst på evne til å ta til seg, oppfatte, lære, og utvikle seg. Likevel til et vist punkt er man jo bare som mennesker flest, forskjellig :-) og alle kan bli litt bedre.

 

Som barneautist, var jeg svært ofte rigid, umulig å få kontakt med, men jeg vet noe om hvordan de kunne kommet i kontakt med meg :-) det turte ingen, men jeg vet det ville virket, selv om det er brutalt.

Men det som virker for en trenger ikke virke for alle.

 

Det viktigste er likevel å være tålmodig, om foreldre må være tålmodige med "normale" barn :-) så må den tålmodigheten mangedobles er man foresatt til en autist. Vi modnes senere, det er derfor en del hindere på veien man lett kan glemme. Til vår fordel er at vi tåler en del (dette har min psykiater sagt og erfart fra egen praksis, og jeg er enig) ta oss ikke med silkehansker, men vær tydelig, selv om resultatet virker brutalt og vondt, feil kan endres, men å ikke forsøke er å ikke gi oss de muligheten vi kunne hatt.

 

Min psykiater har vært direkte, tydelig, ærlig, konkret og aldri pyntet på noe. Min psykiater har fortalt meg selv om jeg ble lei meg hva som er mitt ansvar. Som barn ville det vært fint om noen turte møte meg med den motstanden og det motet, den tydeligheten og tøffheten, det umuliggjorde flukt, og tvang meg ut, skulle ønske de gjorde dette mot meg for 30 år siden på Nic Waal. 

 

Det gjorde vondt og rokket ved alt i meg, men det ga meg mulighetene jeg aldri ville vært foruten.

 

Jeg er tøff med mine autistiske barn, noen ganger gråter de, jeg gråter inni meg, men de vet ikke det, jeg vil de skal være rotfestet og forankret i samfunnet og realiteten, jeg vet at det på sikt vil være best for dem. 

 

Håper dere får god veiledning og hjelp videre. Vi har fått mye hjelp, men selv barnehabiliteringens hjelp har blitt fornyet og endret fordi jeg er vist den eneste mamma med høytfingerende autisme som de har. Dvs mitt utgangspunkt er annerledes, men til sammen med deres kunnskap blir det bra. De er flinke på å ha oversikt og integrere og sette sammen og ta ut essenser, jeg er flink på å beskrive hva som vil være best for meg, for mange med autisme er det mye felles.

 

Og som du/dere er inne på, ferier/ rutinebrudd er ikke noe OK.

Man må lære seg å takle det, :-) 

[Kluss]

Du vet det at det er en vesentlig forskjell mellom diagnosene aspergers og barneautisme? Du sier du har asperger, men så sier du også at du "som barneautist". Virker for meg som om du kanskje ikke helt har forstått hvilken diagnose sønnen min har. Han har barneautisme, tidligere kalt infantil autisme

[Madelenemie]

Du vet det at det er en vesentlig forskjell mellom diagnosene aspergers og barneautisme? Du sier du har asperger, men så sier du også at du "som barneautist". Virker for meg som om du kanskje ikke helt har forstått hvilken diagnose sønnen min har. Han har barneautisme, tidligere kalt infantil autisme

Hei!

 

 

Joda jeg kjenner dem :-) tidligere ble infantil autisme kalt infantil psykose forklarte min psykiater.

 

Når man er barn, kontaktsvak og med ekkolali m.m., tenker man barneautisme.

 

Som voksen ser man lite forskjell på de med høytfungerende autisme og asperger syndrom, vel å bemerke hvis man har normale evner, vi tar i følge min psykiater igjen de andre :-). Det kan være vanskelig å avgjøre hos et lite barn med autisme hvordan evnenivå er, særlig ved autisme da man jo er kontaktsvak.

 

Mine barn har asperger syndrom og fungerer således langt bedre enn jeg gjorde, og har feks ingen påfallende forsinkelse i språkutvikling, noe jeg hadde da jeg ikke kunne snakke uten innlærte ord som jeg gjentok, eller etter hvert tekster som pugget, jeg brukte ikke språket til å få kontakt med andre, mer for å skaffe meg ting.